Vesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vesten ved midten av 1990-tallet i henhold til den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington[1][2] Kartet har tegnet de større sivilisasjoner inn i henhold til deres kulturområder. Den farge som representerer Vesten er mørkeblå, den muslimske er grønn, den lyseblå østlig ortodokse, den lilla latinamerikanske, den oransje hinduistisk, den gule buddhistisk, den mørkerøde kinesisk-konfutsianistiske som også omfatter Vietnam og Korea. Den brune fargen er Afrika sør for Sahara. Japan og Tyrkia har fått egne farger, respektivt lyserødt og turkis.
For å lese om klesplagget, se vest (klesplagg)

Vesten, vestverden, den vestlige verden, også kjent som Oksidenten (som Orientens motsetning), fra latin occidens, solnedgang,[3] er først og fremst et politisk, og dernest kulturgeografisk, begrep som kan benyttes til tross for at begrepets ulike meninger er avhengig av sammenhengen og historisk tidsepoke. Selv definisjonen for hva som i dag utgjør Vesten varierer. I alminnelighet er man enige om at Vesten i det minste består av de såkalte liberale demokratiene (demokratiske stater med markedsøkonomi) i Vest-Europa, Nord-Amerika, Israel, men også Australia og New Zealand. Et voksende antall stater i Øst-Europa, som fram til rundt 1990 ble kontrollert av den tidligere Sovjetunionen (i dag Russland), har også fått markedsøkonomi og/eller blitt medlem av EU, og kan derfor bli medregnet i begrepet Vesten (til tross for at mange av dem geografisk sett ligger i den østlige delen av Europa). Viktig i denne sammenhengen er at det er forskere, journalister, politikere med flere i Vesten som har inndelt Jordens områder i mer eller mindre hensiktsmessige inndelinger som Vesten, Midtøsten, Indokina, Araberverden, Det nære østen, Det fjerne østen, «Svarte» Afrika og lignende.

Konseptet "Vesten" har sine røtter i den gresk-romerske sivilisasjon i Europa, framgangen til kristendommen og det store skisma på midten av 1000-tallet, som delte kristendommen i en vestlig og en østlig halvdel. I moderne tid har vestlig kultur blitt tungt påvirket av tradisjonene fra renessansen og opplysningstiden, og formet av den ekspansive kolonialismen1700- og 1800-tallet. Vesten som politisk betegnelse ble midlertidig fremmet av den gjensidige fiendtligheten med jernteppet som skilte Europa i den frie vesten og blokken av kommuniststater dominert av Sovjetunionen under den kalde krigen på midten til slutten av 1980-tallet. I samtidens politiske og kulturelle kontekst er Vesten vanligvis bestående av Nord- og Sør-Amerika, Europa, Australia, New Zealand og Israel.[4][5]

Det europeiske området innenfor Vesten i henhold til Huntington. Kartet representerer ortodokse øst og vestlig kristne (katolske-protestantiske) vest. I århundrenes løp har det store skisma ført til avgjørende forskjeller i samfunnsmessige strukturer, i styreformer, i teknologier og økonomisk utvikling, i filosofi og etikk, i arkitektur og kunst, og skikker og klesdrakter.

Begrepet Oksidenten tilsvarer Vesten som begrep, men ordet er blitt arkaisk i Norge, og det benyttes i stadig mindre grad i resten av verden også. Dog har det fått en liten renessanse i senere år grunnet de politiske og kulturelle konfliktene mellom øst og vest. En voldelig fransk høyregruppe kaller seg Occident ut ifra betydningen «de vestlige» som de identifiserte seg selv som. Det motsatte begrepet, Orienten, betraktes også som antikvert i våre dager.[6]

Jordens sivilisasjoner, kulturgeografiske regioner eller «blokker», kan inndeles i mange variabler: religion, demokrati/ikke-demokratier, økonomi, språk, historie, politiske allianser, og lignende. Statsviteren Samuel P. Huntington er en av mange som har forsøkt å dele Jordens land inn i «superregioner», noe som framgår av kartet over.[7] Han deler hele den muslimske verden etter kun religion. Den kristne verden spenner over tre regioner i Huntingtons modell: Vesten, Latin-Amerika og den østlige ortodokse verden. Kina, Sør-Korea og Vietnam er en kinesisk og konfutsianistiske sivilisasjon i Huntingtons modell.

Introduksjon[rediger | rediger kilde]

Den europeisk handelsblokken på slutten av 1980-tallet. Medlemmer av EU, i slutten av 1980-årene, er markert i blått. EEC-medlemsstater er markert i blått, Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) – grønt, og den kommunistiske alliansen Comecon – rødt.

Vesten har sin opprinnelse i antikkens Hellas og antikkens Roma. Over tid vokste deres riker seg først mot øst og sør, erobret og absorberte mange eldre sivilisasjoner i oldtidens Midtøsten, og senere vokste de nordover og vestover til inkludere Vest-Europa.

En del historikere, som eksempelvis Carroll Quigley i Evolution of Civilizations, har hevdet at den vestlige sivilisasjonen ble født en gang rundt 400 e.Kr. etter Vestromerriket falt fullstendig sammen og etterlot et vakuum for nye ideer til å blomstre som var umulig i antikkens samfunn. Uansett historisk syn opplevde Vesten i tiden mellom Vestromerrikets sammenbrudd og renessansen en periode av betydelig nedgang,[8] kjent som middelalderen som omfattet den mørke tidsalderen og korstogene.

Kunnskap om antikkens vestlige verden ble delvis bevart i løpet av denne perioden grunnet det østlige romerske rike (det bysantinske riket). Kunnskapen ble også bevart grunnet den arabiske verden,[9]

Siden renessansen har Vesten utviklet seg hinsides innflytelsen fra antikkens grekere, romere og arabere grunnet handels,[10] vitenskaplige,[11] industrielle revolusjoner,[12] og økningen i folketallet av kristne i de vestlige rikene og særlig de globale rikene på 1700- og 1800-tallet. Siden tidsaldrene med oppdagelser, har forestillingen om Vesten ekspandert til å inkludere både nordlige som sørlige Amerika, Australia, og New Zealand. Alle landene i Latin-Amerika og Karibia er betraktet som en del den vestlige kulturen grunnet deres tidligere status som bosettingsland for de vestlige kristne nasjonene.

Selv om mange deler av Latin-Amerika og Karibia er en blanding av europeiske, afrikanske, og innfødte kulturelle innflytelser, kan det samme argumentet bli benyttet på USA. Generelt er den nåværende konsensus at i det minste kulturer og folk fra Vest-Europa, Australia, New Zealand og hele den vestlige halvkule utgjør hva som kalles for Vesten. Med unntak av Australia, New Zealand og kanskje Israel er det verd å merke seg at Vesten som begrep har geografisk relevans. Det er en debatt om Øst-Europa bør tilhøre en egen kategori eller inkluderes i Vesten. Argumentet som støttet at Øst-Europa bør tilhøre Vesten er at de østeuropeiske nasjonene som Bulgaria og Romania er i dag en del av EU. EU består av hovedsakelig land fra Vest-Europa. Men dette argumenter halter ved at betydningsfulle land som Island og Norge ikke er medlem av EU, men betraktes likevel som en vesentlig del av Vesten. Samtidig er det anmerket at de fleste østeuropeiske kristne landene kommer fra en tradisjonell øst-ortodoks kristen bakgrunn, og at virkningen av kommunismen i disse landene på 1900-tallet var stor. Selv om hverken Hellas og Kypros ikke ligger i Vest-Europa har de begge blitt betraktet som en del av Vesten. Grunnen er delvis til at de ikke har vært undertrykt av kommuniststyrene og delvis til at hele den vestlige kulturen har sin opprinnelse i antikkens Hellas.[13]

Japan og Sør-Korea er de eneste asiatiske medlemmene av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og de to landene er også to av mest utviklede demokratiene i Asia. De har også en høy levestandard og et høyt nivå innenfor menneskelig utvikling (som borgerlige rettigheter, menneskerettigheter og sikkerhet for loven). Det har blitt fremmet at utviklede land i Asia som Japan, Singapore, Taiwan og Sør-Korea bør inkluderes i Vesten grunnet deres sterke økonomiske, politiske og militære tilknytning til Vest-Europa, Nato og USA. Hvis det er et argument har verdi bør også Kina inkluderes og da er begrepet «Vesten» blitt ganske utvannet som begrep om både vest som øst er omfattet av det. Et sterkere motargument er at selv om det er stor vestlig innflytelse i disse landenes kulturer, består de uansett av hovedsakelig forskjellige og adskilte kulturer, religioner (skjønt kristendom er en betydelig religion i Sør-Korea), språk, skikker og verdenssyn som er produkter av deres egen innfødte utviklinger framfor et produkt av vestlig innflytelse.

Et forsvar av Vesten[rediger | rediger kilde]

Medlemsstater av Den internasjonale straffedomstolen pr. oktober 2009

«Demokratiske stater med markeds- eller blandingsøkonomi og hvor religion har fått underordnet seg vitenskapen» kunne være en beskrivelse av statene i Vesten, noe som bygger på de verdier som de representerer og ikke hvor de ligger geografisk. De fleste ligger dog i den vestlige og sentrale delen av Europa, Nord-Amerika og Australia. Den engelsk-pakistanske historikeren Ibn Warraq har beskrevet Vesten i henhold til egenskapene rasjonalisme, universalisme og selvkritikk.[14]

Rasjonalisme er troen på at den menneskelige fornuft er kapabel til sann forståelse av store deler av virkeligheten, mener Warraq, og hevder at der er i Vesten som fornuften utnyttes i størst utstrekning for å forstå verden og de vitenskapelig lovene. Det har ført til stadig mer avanserte maskiner, en effektiv legekunst, en eksploderende økning av avkastningen i jordbruket, høy levestandard, større likestilling mellom kjønnene, og som til og med kan føre til en kolonialisering av planeten Mars. Hele den vestlige tiltroen til vitenskapen har sin årsak i rasjonalisme som begynte allerede hos de tidlige greske filosofene og som ved middelalderens slutt beseiret de «innlysende» religiøse «sannhetene».

Universalismen er, i henhold til Warraq, en egenskap hos den vestlige sivilisasjonen å alltid ha en mer eller mindre åpenhet for verden utenfor Vesten, for andre ideer, skikker og mennesker. Det motsatte er totalitære og/eller selvtilrekkelige samfunnssystemer. De sistnevnte har ingen interesse for verden utenfor ettersom de ikke finner noe som er meningsfylt eller verdifullt der. At akkurat Vesten skaffet seg kolonier kan ha sin årsak blant annet i en nysgjerrighet, mener Warraq. Kun to universalistiske religioner med opprinnelse i Midtøsten har fra begynnelsen (eller nesten fra begynnelsen rettet seg mot Vesten, som i sin tur har tatt dem til seg grunnet sin åpenhet og nysgjerrighet: kristendommen og bahá'í.

Selvkritikk er, i henhold til Warraq, enda en sterkt utviklet egenskap i Vesten. Den vestlige verden har mye på sin samvittighet når det gjelder udåder: inkvisisjonen, slaveriet, folkemordet på indianerne, folkemordet på jødene, brudd mot menneskerettighetene og mye mer. Til viss grad muliggjorde dette den nevnte vitenskapelige forspranget og rasjonalismen. Men Vesten ligger også foran alle andre i form av selvkritikk og selvrefleksjon, i henhold til Warraq. Vestens mange forbrytelser har blitt redegjort og lagret i Vesten, forskningen og den politiske debatten har skjedd i Vesten, krigsforbryterdomstolene og menneskerettstribunalene har kommet i stand og opprettet i Vesten.

Vestlig kultur[rediger | rediger kilde]

Begrepet «vestlig kultur» er brukt i bred betydning for å referere til en av arv av sosiale normer, etiske verdier, tradisjonelle skikker, religiøse overbevisninger, politiske systemer og særskilte gjenstander og teknologier.

Mer særskilt kan vestlig kultur innebære:

Konseptet om en vestlig kultur er generelt knyttet til den antikke definisjonen av Vesten. I denne definisjonen er den vestlige kulturen et sett av litterære, vitenskapelige, politiske, kunstneriske og filosofiske prinsipper som adskiller det fra andre sivilisasjoner.

Dette må ikke leses ensidig som at ingen andre sivilisasjoner har utviklet demokrati eller kunst (hvilket mange har), men at det til sammen er en oppfattelse (men ingen sannhet) av hva vestlig kultur er. Vestlig kultur passer også til de land som er sterkt preget av europeisk utvandring og bosetning, som Amerika og Australia, og er ikke begrenset til Europa.

Et trekk som definerer de moderne vestlige samfunnene er eksistensen av politisk og kulturelt pluralisme som aksepterer prominente subkulturer eller motkulturer og som integrerer økende kulturell synkretisme grunnet globalisering og ut- og innvandring.

Historiske inndelinger[rediger | rediger kilde]

De geopolitiske inndelingene i Europa som skapte konseptene Øst og Vest hadde sin opprinnelse i Romerriket.[15] Den østlige delen av Middelhavet var preget av meget urbaniserte kulturer som hadde gresk som et felles språk (som igjen hadde sin opprinnelse i Aleksander den store og hans hellenistiske etterfølgere), mens den vestlige delen var mindre urban, mer preget av jordbruksland i sitt vesen og som raskt tilpasset seg latin som felles språk. Etter at Vestromerriket kollapset ble vestlige Europa til sist adskilt fra den østlige delen hvor bysantinsk gresk og østlig kristendom ble de grunnleggende innflytelsene i den arabisk-muslimske verden og blant østlige og sørlige slaviske. Den katolske vestlige og sentrale Europa som sådan, opprettholdt en særskilt identitet spesielt da den begynte å reformere og sementere seg i løpet av renessansen. Selv etter den protestantiske reformasjonen fortsatte protestantiske Europa å se på seg selv som mer knyttet til katolske Europa enn med andre deler av antatte siviliserte verden.

Bruken av begrepet Vesten som et spesifikk kulturell og geopolitisk begrep utviklet seg i løpet av oppdagelsenes tidsalder da Europa spredte sin kultur til andre deler av verden. I de to siste århundrene har begrepet den vestlige verden tidvis blitt benyttet synonymt med den kristne verden grunnet den tallmessige dominansen av katolikker og protestanter sammenlignet med andre kristne tradisjoner, skjønt denne dominansen er ganske nylig. Etter hvert som europeere ble mindre religiøse og mer sekulære i løpet av 1800- og 1900-tallet har begrepet den vestlige verden fått mindre religiøse konnotasjoner og mer politisk betydning, særlig i løpet av den kalde krigen. I tillegg har de tettere forbindelsene mellom Vesten og Asia og andre deler av verden i nyere tid ført til at innholdet og meningen i begrepet har blitt langt mer tåkete.

Hellenistisk tid[rediger | rediger kilde]

Den greske kulturens spredning, ca. 500-tallet f.Kr.

Den hellenistiske distinksjonen mellom barbarere og grekere kontrasteres i mange av de greske koloniene i forskjellen mellom den greskspråklige kulturen og de omgivende ikke-greske kulturene. I tiden tidlig på 500-tallet f.Kr. så Herodotde persiske krigene som en konflikt mellom Europa og Asia. Ingen av de greske forfatterne benyttet betegnelsene «øst» og «vest» da de beskrev konflikten. Den anakronistiske bruken av begrepene angående konflikten kan også være misvisende da begrepet vest heller begynte å bli benyttet for å skape kontrast mot grekerne og den gresktalende kulturen.

Vestlige samfunn sporer sine kulturelle opprinnelse til gresk filosofi og den kristne religion, en tråd som begynte i antikkens Hellas ved at Det gamle testamente først ble oversatt fra hebraisk til gresk og benyttet således gresk terminologi. Vegen gikk videre gjennom Romerriket, og etter kristendommens inntog (etter at den oppsto i Midtøsten) ble spredt gjennom hele Europa.

I løpet av folkevandringstiden ble de vestlige delene av Romerriket, Vestromerriket, erobret av germanske folkeslag og kom til sist til å dominere det vestlige kristne pavedømmet (som holdt en politisk og religiøs autoritet, en samfunnsform fjernt fra den greske sivilisasjon i alle dens stadier), noe som førte til et brudd mellom øst og vest i Europa, mellom det latinske vest og bysantinskgresk øst. Det store skisma i 1054 og det fjerde korstog bekreftet og sementerte bruddet.

Ideen om et vestlig samfunn påvirket av (men ikke direkte en evolusjon av) antikkens Hellas gir kun mening fra renessansen av for Vestens historie da gresk kunst og filosofi ble «gjenoppdaget» i Vesten.

Romerriket[rediger | rediger kilde]

De vestlige østlige delene av Romerriket.

Antikkens Roma (510 f.Kr. – 476 e.Kr.) var en sivilisasjon som vokstre fram fra en bystat grunnlagt på den italienske halvøya på 800-tallet f.Kr. til å bli et veldig verdensrike som strakte seg rundt hele Middelhavet. I løpet av de årene Romerriket eksisterte vekslet det fra å være et monarki, til republikk til et autokratisk (keiserdømme) rike. Det kom til å dominere vestlige delen av Europa (landene nord for Rhinen unntatt), Balkan og hele området rundt Middelhavet gjennom erobring ved romerske legioner og deretter kulturell tilpasning ved å gi romerske privilegier og til sist statsborgerskap til hele riket. Uansett, til tross for dets store arv var det en rekke faktorer som til sist førte til Romerrikets nedgang og fall.

Den vestlige delen av riket, Vestromerriket, kollapset og ble brutt opp i en rekke uavhengige kongedømmer på 500-tallet grunnet borgerkriger, korrupsjon, og ødeleggende germanske invasjoner fra stammer som goterne, frankerne og vandalene.

Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, og vanligvis referert til som det bysantinske rike etter år 476, den tradisjonelle dato for Vestromerrikets fall, og for begynnelsen på tidlig middelalder. Østromerriket overlevde Vestens fall og beskyttet romerske juridiske og kulturelle tradisjoner, kombinert med greske og kristne elementer, for ytterligere tusen år. Antikkens Roma og Romerriket bidro stort til utviklingen av lov, krig, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi og språk til den vestlige verden, og dets historie fortsetter å ha en betydelig innflytelse på verden i dag.

Den kristne skisma[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 400-tallet etablerte keiser Konstantin den store byen Konstantinopel som hovedstad for Østromerriket. Den østlige riket omfattet landene øst for Adriaterhavet og grenset mot den østlige delen av Middelhavet og deler av Svartehavet. Delingen av Romerriket i en østlig og en vestlig del reflekterte administrasjonen av den kristne kirke mellom Roma og Konstantinopels debatt og krangling om hvem av byene som var hovedstad og overhode for kristenheten.

Etter hvert som de østlige og vestlige kirkene spredde deres innflytelse kan linjen mellom «Øst» og «Vest» bli beskrevet som skiftende, men den fulgte generelt et kulturelt skille som ble definert ved eksistensen av det bysantinske rike og den vekslende makten og innflytelsen til kirken i Roma. En del, som Huntington, har teoretisert at denne kulturelle skillet eksisterer også under den kalde krigen som den tilnærmede vestlige grensen til de landene som var alliert med Sovjetunionen, Andre har kritisert dette synet på grunnlag av de forveksler Østromerriket med Russland, særlig i betraktning av det faktum at landet hadde mange av sine historiske røtter i Bysants mens Hellas var alliert med Vesten under den kalde krigen.

Under Karl den store etablerte frankerne et rike som ble anerkjent som Det tysk-romerske rike og som arvtager av Romerriket, av paven i Roma, noe som var en fornærmelse overfor den romerske keiseren i Konstantinopel. Kroningen av den tysk-romerske keiseren av paven førte til antagelsen at den fremste makten var det pavelige hierarkiet, noe som varte fram til den protestantiske reformasjonen. Norden, Tyskland, Storbritannia (England og Skottland, men ikke Irland) og andre land ble protestantiske. I denne konteksten kan den protestantiske reformasjonen bli sett på som et skisma med den latinske, katolske kirke. Martin Luther brøt med paven og med keiseren, støttet av mange tyske fyrster. Disse endringene ble overtatt av den danske og svenske kongen (og fikk således konsekvenser for Norge).

Vestens kolonialisme[rediger | rediger kilde]

Politisk karikatur fra 1892, som forestiller Cecil Rhodes med en telegrafkabel over Afrika. Rhodes var en av de koloniledere som spredte Det britiske imperiet med vestlig kultur og teknologi til fremmede land, på godt og ondt.
Den japanske prinsen Higashifushimi Yorihito i vestinspirert uniform på 1890-tallet. Japan hadde lenge hatt en særegen kultur, men siden Meijirestaurasjonen har den vestlige innflytelsen var markant.

Reformasjonen og den påfølgende oppløsningen av den vestlige kristenverden som en felles politisk område førte til tredveårskrigen. Krigen ble avsluttet med freden i Westfalen som sementerte konseptet av nasjonalstaten, og prinsippet om hvert lands suverenitet. De første oppdagelsesreisene og de første koloniene, ledet av Spania og Portugal, ble fulgt av nederlendere, britene og franskmennene som kom til spre den vestlige institusjonene over hele verden. De vestlige kirkene misjonerte og spredt sin tro, kultur og språk til andre deler av verden. Koblet til kraften fra den industrielle revolusjon i Storbritannia fikk disse politiske og økonomiske institusjonene innflytelse i de fleste land. Dette tvang siden den etterkolonialistiske verden til å organisere seg i nasjonalstater med grenser som ikke alltid reflekterte etnisiteten i områdene. På dette viset, gjennom den tunge kolonialistiske arven og etterkoloniale politiske prosesser, har den vestlige sivilisasjonen hatt en global innflytelse. Under kolonialismen ble det vestlige samfunnet også innført og etablert i Nord- og Sør-Amerika foruten også Australia og New Zealand.

Selv om Japan ikke var en del av Vestens kolonialisme ble landet også påvirket av vestlig kultur i den såkalte Meiji-perioden (18681912). Meiji betyr «opplyst styre». Det tradisjonelle japanske samfunnet ble omformet til en industriell og militær makt av vestlig type under ledelse av keiser Mutsuhito. Siden nedgangen til det japanske keiserdømmet etter den andre verdenskrig har det moderne Japan blitt betraktet som en politisk del av Vesten.

Edward Said, en palestinsk-amerikansk litteraturhistoriker og forfatter, mest kjent for boka Orientalismen (1978), benyttet seg av det eldre begrepet Oksidenten i hans diskusjoner om orientalismen. I henhold til Said dannet Vesten en romantisk visjon av Østen for å rettferdiggjøre sine kolonialistiske og imperialistiske hensikter. Den todelte Oksident-Orient-fordelingen fokuserte på Vestens visjoner om Østen framfor de faktiske forhold i Østen. Saids teorier er knyttet til Hegels herre-slave-dialektikk: Oksidenten ville ikke eksistere uten Orienten, og omvendt. Vestlige forfattere opprettet denne irrasjonelle, feminine, svake «andre» i kontrast til det rasjonelle, maskuline, sterke Vesten ettersom det var et behov for å skape en forskjell mellom de to som kunne rettferdiggjøre de imperialistiske ambisjonene.

Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Øst og vest i 1980, slik den kalde krigen definerte verden. Europa ble delt i øst og vest, men jernteppet som delte Sentral-Europa.

Under den kalde krigen kom en ny definisjon av Vesten. Jorden ble delt inn tre verdener. Den første verden som hovedsakelig besto av Nato og de land som var alliert med USA. Den andre verden som besto av de områdene som sto under Sovjetunionens innflytelse. Den tredje verden besto av resten, først og fremst de ulike utviklingsland, men også Jugoslavia, India og for en tid også Folkerepublikken Kina, selv om de i senere år er plassert i den andre verden grunnet sine kommunistiske regimer eller geopolitiske beliggenhet.

En del land kan ikke like lett plasseres i definisjonen for noen av kategoriene, blant annet Sverige, Sveits, Irland og Island som hadde flere handelsavtaler med vestlandene (se EFTA). Finland sto under sovjetisk innflytelse, men beholdt sin nøytralitet, var ikke kommunistisk eller medlem av Warszawapakten eller COMECON.

I 1955 fikk Østerrike tilbake fullt selvbestemmelse mot løfte om nøytralitet og garantier mot gjenforening med Tyskland. Landet lå likevel på den vestlige siden av jernteppet og sto under amerikansk innflytelse. Tyrkia plasseres til hverken vesten eller den første verden til tross for sitt medlemskap i Nato. Til sist ble Spania ikke medlem av Nato før mot slutten av den kalde krigen, nemlig i 1982 og etter diktatoren Francisco Francos død.

Moderne syn[rediger | rediger kilde]

En nøyaktige utbredelsen av Vesten er subjektivt i sitt vesen, og er avhengig på hvilke kulturelle, økonomiske, åndelige eller politiske kriterier som blir benyttet.

Mange antropologer, sosiologer og historikere motsetter seg begrepsdannelser som «Vesten og Resten».[16] Det samme har blitt gjort ved malthusiske demografer med en skarp sondring mellom europeiske og ikke-europeiske familiesystemer. Blant antropologene omfatter dette Durkheim, Dumont og Lévi-Strauss.[16]

Ettersom begrepet «den vestlige verden» ikke har en streng internasjonal, mellomfolkelig definisjon, blir det ikke benyttet av regjeringer og myndigheter i lovverket eller internasjonale traktater. Isteden benyttes det andre begreper med definisjoner.

Etnisk / lingvistisk[rediger | rediger kilde]

Vesten er også betraktet som en samling med nasjoner hvor indoeuropeiske språk og kulturer er praktisert. I henhold til etnisitet kan det referere til germansk, latinsk og keltiske folk og det meste av deres områder. Det kan også referere til en del slaviske områder i Sentral-Europa.

Kulturelt[rediger | rediger kilde]

Fra en kulturelt og sosiologisk tilnærming er Vesten definert som å omfatte alle kulturer som direkte er kommet fra europeiske kulturer, det vil si Europa, Nord- og Sør-Amerika, Australia og New Zealand. Til sammen utgjør disse landene de vestlige samfunn.

1900-tallet fikk kristendommen en nedgang i innflytelse i mange vestlige land, i Vest-Europa og andre steder. Sekularisering (skille religion fra politikk og vitenskap) økte, men kristendommen spiller fortsatt en viktig rolle, særlig i høytidene, i den vestlige kultur. Den offisielle religionen i Storbritannia og en del nordiske land er kristendom, men de fleste europeiske land har ingen offisiell religion. Til tross for dette utgjør kristendommen i sine mange former den største troen i de fleste vestlige land. Således er kan Vesten defineres i henhold til kristent flertall.

Ettersom europeisk kultur har stor innflytelse i land som Sør-Afrika kan det argumenteres for at dette landet tilhører Vesten eller er blitt «vesternisert». Et annet land som er betraktet som en vestlig nasjon er Israel, særlig i kontrast til sine arabiske naboer. Rundt 80 prosent av befolkningen i Israel er askenasiske jøder som er etterkommere fra jøder som utvandret eller flyktet fra ulike europeiske land etter at staten Israel ble opprettet. Mange av disse snakker fortsatt det språket fra det land de forlot og er preget av de respektive europeiske kulturene. Israel deltar også Melodi Grand Prix, som er et «europeisk» musikkshow. Ytterligere et land som er preget av vestlig kultur er Kapp Verde og hvor de fleste snakker portugisisk som førstespråk.

Moderne politisk[rediger | rediger kilde]

Land i Vesten er generelt betraktet som å dele bestemte grunnleggende politiske idelogier, inkludert liberalt demokrati, juridiske prinsipper, menneskerettigheter og en høy grad av likestilling. I tillegg har en del land sterke politiske og/eller militær bånd til Vest- og Sentral-Europa, Nato, og/eller USA. Disse landene, som Japan, Israel, og Sør-Korea, kan bli sagt å være vestlig i politisk forstand.

Således er definisjonen av begrepet «Vestlige» ikke nødvendigvis ikke knyttet den geografiske meningen av ordet. Et geografisk vestlig nasjon som Cuba er vanligvis ikke betraktet som en del av det politiske Vesten grunnet landets fremmedgjøring overfor demokrati, ytringsfrihet, etc.

Økonomisk[rediger | rediger kilde]

Fordeling av land som benytter det latinske alfabet.
Fordeling av språk i verden.
De grønne landene defineres som regel som den tredje verden, de gule defineres av og til som en del av den tredje verden

Selv om den kalde krigen er avsluttet og en del medlemmer av den tidligere Østblokken i dag beveger seg mot liberale demokratier og andre verdier som er felles for de tradisjonelle vestlige statene, er de fleste tidligere sovjetrepublikkene ikke betraktet som vestlige grunnet deres små andeler av sosiale og politiske reformer, foruten også deres opplagte kulturelle, økonomiske og politiske forskjeller. I denne forstand kan Vesten defineres som Nord-Amerika, Vest- og Sentral-Europa, de baltiske statene og Kroatia, Australia og New Zealand.

Begrepet Vesten er ofte utbyttbar med begrepet «den første verden» og legger således vekt på forskjellen mellom den første verden og den tredje verden. En annen betegnelse på den første verden som foretrekkes blant annet i Norge er industriland. Tilsvarende kalles den tredje verden for utviklingsland. Dette henspiller på det faktum at de fleste land som geografisk eller kulturelt er vestlige er også industriland. De fleste land i Nord- og Sør-Amerika er industriland, og utgjør således en stor andel av Vesten. Men mange land som vanligvis ikke regnes til Vesten, som Japan, Sør-Korea, Singapore, Taiwan etc, er også industriland.

Eksistensen av «Nord» impliserer eksistensen av «Sør», og det sosio-økonomiske skillet mellom nord og sør. Begrepet «Nord» har i en del sammenhenger, som ved Johan Galtungs fokus på «Nord-Sør-problematikken», erstattet tidligere bruk av begrepet «Vesten», og er på mange vis en mer adekvat skille enn Øst og Vest. Nord gir en del absolutte geografiske indikatorer for lokaliseringen av rike land ettersom de fleste av dem ligger på den nordlige hemisfære.

De tretti land med store inntekter i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) som består av Australia, Canada, Island, Israel, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Korea, Sveits, USA og landene i EU (unntatt Bulgaria, Kypros, Latvia, Litauen, Malta og Romania) er generelt inkludert i det som kalles for «utviklede land», skjønt OECD inkluderer tre land, Chile, Mexico og Tyrkia, som ikke er fullstendig industriland, men nylig industrialiserte land. Selv om småstater som Andorra, Kypros, Hongkong, Malta, Liechtenstein, Monaco, San Marino, Singapore, Taiwan, og Vatikanstaten ikke er medlemmer av OECD kan de likevel bli betraktet som utviklede land grunnet deres høye levestandard, store inntekter, og deres sosiale, økonomiske og politiske struktur er bortimot helt lik som landene som er medlemmer av OECD.

Avslutning[rediger | rediger kilde]

En gate i Hongkong, en tidigere britisk kronkoloni som idag tilhører Kina. Det finnes skilter med både kinesisk og, akkurat som i de fleste andra storbyer i Asia, skilter med vestlige tekst.

Begrepet Vesten kan bli brukt i nedsettende mening ved studier som er kritisk til vestlig innflytelse grunnet blant annet den imperialistiske og kolonialistiske fortiden. En del kritikere har også hevdet at det tradisjonelle Vesten har fortsatt med å være engasjert i hva som kan bli oppfattet som moderne realisering av imperialisme og kolonialisme, blant annet av nyliberalisme og globalisering.

Definisjoner av begrepet Vesten kan bli betraktet som etnosentrisk ved at det er konstruert rundt en eller annen del av vestlig kultur. Den britiske forfatteren Rudyard Kipling skrev om dette at East is East and West is West and never the twain shall meet, om at øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes, hvilket uttrykte hans oppfatning at ingen fra Vesten kan forstå asiatiske kulturer da disse skiller seg for stor grad fra vestlige. I nyere tid har John Lennon skrevet sangen «You Are Here» at East is west and west is east / Let it be complete med referanse til Kiplings tekst, noe som uttrykte Lennons mening at slike oppfatninger om verdens inndelinger er meningsløse i seg selv.

Paradoksalt kan dagens Asia og Afrika i varierende grad bli betraktet som kvasi-vestlig. Mange østasiatere og sørasiatere og afrikanere assosierer seg med kosmopolitiske kulturer. Likeledes er det mange i Vesten som identifiserer seg med en transkulturell menneskelighet. Fra et annerledes perspektiv kan det også argumenteres at ideen om Vesten er delvis en oppfinnelse som ikke fremmes i Vesten, men benyttet av ikkevestlige for å forme og definere ikke-vestlige veger imot eller for modernitet.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hånad professor gör svensk comeback (anmeldelse av den svenske oversettelsen av The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order i Dagens Nyheter 15 februar 2006)
  2. ^ Samuel P. Huntington (1993): The Clash of Civilizations? (PDF). Foreign Affairs.
  3. ^ Oksidenten, latin occidens, bokstavelig «drepende» (med henvisning til sola), og betyr omtrent noe slikt som «den nedstigende solens land» eller «aftenlandet». Begrepet kom til England1300-tallet fra gammelfransk og igjen fra latin.
  4. ^ Thompson, William; Joseph Hickey (2005): Society in Focus. Boston, MA: Pearson. 0-205-41365-X.
  5. ^ Araújo, Olívio Tavares de: Brazilian Fine Arts: An Introduction, sitat: «...in Brazil, as in every other country of western culture, have revealed an ocean of...»; Falcoff, Mark: Chile Moves On, AEI Online. Sitat: «Chile is the only Western country that still does not have a divorce law»
  6. ^ Forfatterparet Ian Buruma og Avishai Margalit, utga i 2004 boken Occidentalism – A Short History of Anti-Westernism som benytter seg av begrepet for å beskrive de fordommer som eksisterer mot den vestlige verden, spesielt i muslimske miljøer. Fordommene er motsatsen til vestens fordommer mot Orienten: de vestlige mennesker bor i byer hvor de velter seg i syndige forlystelser, i stedet for å leve et ekte liv i pakt med naturen på landet. De eier verken idealer eller heltemot, men dyrker penger og materielle goder. De er bare opptatt av økonomi, og har ingen forståelse for ånd. Man kan nesten si at vestlige mennesker er onde. Det er noe av et paradoks at denne kritikken av vestens kultur, som har fått fornyet aktualitet de siste årene, opprinnelig har sin idehistoriske rot i tysk romantikk fra første halvdel av 1800-tallet.
  7. ^ Huntington, Samuel P. (2006; amerikansk original 1996): Civilisationernas kamp : mot en ny världsordning (The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order). Stockholm: Atlantis
  8. ^ Middle Ages: «Of the three great civilizations of western Eurasia and North Africa, that of Christian Europe began as the least developed in virtually all aspects of material and intellectual culture, well behind the Islamic states and Byzantium.»
  9. ^ Wells, H. G.: The Outline of History, seksjon 31.8, «The Intellectual Life of Arab Islam»: «If the Greek was the father, then the Arab was the foster-father of the scientific method of dealing with reality, that is to say, by absolute frankness, the utmost simplicity of statement and explanation, exact record, and exhaustive criticism.»
  10. ^ InfoPlease.com, commercial revolution
  11. ^ «The Scientific Revolution». Wsu.edu. 1999
  12. ^ Eric Bond, Sheena Gingerich, Oliver Archer-Antonsen, Liam Purcell, Elizabeth Macklem (2003): «Innovations» i: The Industrial Revolution.
  13. ^ Thompson, William; Joseph Hickey (2005): Society in Focus. Boston, MA: Pearson. 0-205-41365-X; Broek & Webb (1973): A Geography of Mankind (2. utg.) ved 199, 201; cf.
  14. ^ Warraq, Ibn (2007): Defending the West. Prometheus Books.
  15. ^ Bideleux, Robert; Jeffries, Ian (1998): A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge. ISBN 978-0415161121. s. 48.
  16. ^ a b Jack Goody: «The Labyrinth of Kinship», New Left Review 36, november-desember 2005
  17. ^ Bonnett, A. (2004): The Idea of the West

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]