Folkeskole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lademoen Folkeskole, i Trondheim (ca. 1915).
Nåværende Harstad barneskole, tidligere Harstad folkeskole med oppstart i 1919.

Folkeskole var navnet på grunnskolene i Norge inntil opprettelsen av 9-årig grunnskole i 1969. Folkeskolen var 7-årig og ble eventuelt påbygd med 1-årig framhaldsskole og/eller 2- til 3-årig realskole (tidligere middelskole) og 3-årig gymnas. Barna startet på skolen ved fylte 7 år, dvs. den praktiske grensen var 1. august.

Folkeskole har tidligere vært brukt som betegnelse på grunnskolen i en rekke land, deriblant i Østerrike, Sveits og Tyskland (Volksschule) og i Sverige (folkskola), og er fortsatt navnet på grunnskolen i Danmark (folkeskole) og på Færøyene (fólkaskúli).

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra 1850-tallet ble det jobbet for en bedre offentlig skole for alle. Blant annet ble det gjennomført skolegang for alle ved at private hus ble omgjort til skolebygg. Videre ble det opprettet store klasser med opp til 50 elever i hver, og gitt undervisning både om dagen og om kvelden. Lærerne fikk bedre utdannelse gjennom de nyopprettede lærerseminarene.

I 1889 ble folkeskoleloven vedtatt og allmueskole/fattigskolen gikk over til å bli folkeskole. Mens allmueskolen var for fattige barn var folkeskolen for alle barn, på tvers av klasseskiller. Loven skulle også sørge for at byskolene og landsskolene ble mer like.

Etter 1889 skulle det ikke lenger være skolens fremste oppgave å føre elevene frem mot konfirmasjonen. Skolen fikk et mål i seg selv. Ved siden av lesing, skriving, regning og kristendom skulle det undervises i historie, naturfag og geografi, samt i et av følgende fag: gymnastikk, sløyd eller tegning. Det ble også satt strengere krav til lærerne og til undervisningen.

Det var først ved folkeskoleloven av 1889 at det ble vist vilje til å bruke penger på skolegang for alle barn. Tidligere var det sett som et privat anliggende. Ikke bare ble det en rett til skolegang for alle, det ble også en plikt. Noe det for så vidt også var tidligere, men uten nok skoleplasser ble det umulig å gjennomføre. Ikke alle foreldre var like fornøyde med barnas muligheter til utdanning. De hadde mer bruk for barnas arbeidskraft for å hjelpe til med familieøkonomien og i hjemmet, fremfor å «sløse bort tiden» på skolen.

Folkeskolen i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1861 ble teologen og politikeren Ole Irgens (1829-1906) utnevnt til Bergens første skoleinspektør med ansvar for tilsyn og forbedring av byens skolevesen. Allerede året etter ansettelsen hadde han utarbeidet et «Forslag til ny plan for Bergens almueskolevæsen» Han studerte pedagogiske nyvinninger på flere reiser i utlandet. Stillingen beholdt han helt til han tok avskjed i 1898.

For å kunne fullføre enhetskoletanken, som var folkeskolens grunnstein, måtte det nye skolebygg til. De første nye tidsmessige skolen i Bergen var Krohnengen (1880), Dragefjellet (1891), Sandviken (1898), Nordnes (1903), Rothaugen (1912) og Møhlenpris (1912). De nye skolebygningene var monumentale, som kunnskapens høyborg. Dette var i nasjonsbyggingens tid, så bygningene skulle symbolisere stolthet over kunnskap og læring. Den offentlige skole skulle gjøres om fra en fattigskole til en statusskole.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fossen, Anders Bjarne: Bergen bys historie, bind II. Borgerskapets by 1536-1800. Bergen 1979
  • Geelmuyden, Carl og Schetelig, Haakon: Bergen 1814-1914 bind II. Bergen 1915
  • Grankvist, Rolf: Utsyn over norsk skole. Norsk utdanning gjennom 1000 år. Trondheim 2000
  • Hoprekstad, Olav: Fattigskule ålmugeskule og lærarstand i Bergen fram til 1889. 1950
  • Høigård, Einar og Ruge, Herman: Den norske skoles historie. Oslo 1947

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]