Adolf Eichmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Eichmann
Adolf Eichmann
Adolf Eichmann i SS-uniform ca. 1942
Født Adolf Eichmann
19. mars 1906
Tyskland Solingen, Nordrhein-Westfalen
Død 1. juni 1962 (56 år)
Israel Ramla, Israel
Henrettet ved henging
Ektefelle Vera Liebl
Foreldre Adolf Karl Eichmann og Maria Schefferling
Yrke Obersturmbannführer, SS
Parti NSDAP

Adolf Eichmann (født 19. mars 1906 i Solingen i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, henrettet 1. juni 1962 i Ramla nær Tel Aviv i Israel) var en Obersturmbannführer i SS i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust, nazistenes forsøk på å utrydde jødene. Han organiserte identifisering av dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene, og transporten dit, og ble ofte kalt det tredje rikes «sjefsbøddel».

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina, men ble funnet av israelske myndigheter i 1960 og henrettet som krigsforbryter i 1962. Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder» og vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.

Barndom og unge år[rediger | rediger kilde]

Adolf Eichmann i 1916

Adolf Eichmann var sønn av Adolf Karl Eichmann og Maria født Schefferling. Faren var bokholder i et elektrisitets- og jernbaneselskap. Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf, et navn som også ble brukt av Adolf Eichmann selv[1] og av den israelske domstolen i 1961.[2][3]

Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde 32 år gammel i 1914, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike. Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I 1920 flyttet familien tilbake til Linz, til Bischofstraße nummer 3, midt i byen. I Linz fortsatte faren som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken, som kom til å bestå av syv gutter og en pike. Maria var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Hennes slektninger var inngiftet i jødiske familier. Gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jøder. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931.[4]

Avbrutt skolegang og næringsdrivende[rediger | rediger kilde]

I 1921 avsluttet Eichmann sin skolegang ved den videregående skolen (Realschule) uten fullført avgangseksamen og påbegynte et studium som mekanisk ingeniør ved Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau i Linz. Da også denne utdannelsen ble avbrutt på grunn av mangel på penger, forsøkte han seg som næringsdrivende.

I 1923 begynte han å arbeide i farens gruveselskap. I årene 1925–1927 var han en reisende selger for Oberösterreichische Elektrobau AG, og i årene 1927–1933 distriktsagent for Vacuum Oil Company AG, som var en underavdeling av Standard Oil.

Medlem av NSDAP[rediger | rediger kilde]

I jobbsammenheng kom han tilbake til Tyskland i 1930. Der ble han medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen og fikk sin første kontakt med NSDAP. I 1932 reiste han tilbake til Østerrike og ble medlem av søsterpartiet DNSAP.

Schutzstaffel[rediger | rediger kilde]

Medlem av Schutzstaffel (1932)[rediger | rediger kilde]

Fra konsentrasjonsleiren Dachau

Ernst Kaltenbrunner – som var blant de tiltalte under Nürnbergprosessen – var en nær venn av familien. Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann, med medlemsnummer 45326. I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg.

Scharführer og medlem av staben i Dachau (1933)[rediger | rediger kilde]

Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, vendte Eichmann tilbake og leverte inn en søknad om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget, og i november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer.

Samtidig ble han plassert i den administrative staben i konsentrasjonsleiren Dachau.

Sicherheitspolizei og SS-Oberscharführer (1934)[rediger | rediger kilde]

I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin, der han ble forfremmet til SS-Oberscharführer.

SS-Hauptscharführer (1935)[rediger | rediger kilde]

På grunn av hans aktive innsats i arbeidet innenfor Sicherheitsdienst, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer.

SS-Untersturmführer (1937)[rediger | rediger kilde]

I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer, den laveste offisersgraden. Samme år frasa han seg sitt medlemskap i den tyske evangeliske (protestantiske) kirke.

Samme år ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv fordrivelse av jøder fra Tyskland til Palestina. De ankom Haifa, men ble ikke tildelt visum, hvoretter de reiste videre til Kairo.

I Kairo møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, som diskuterte sionismens planer om en jødisk stat, og som ønsket hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Under rettssaken i 1961 hevdet Eichmann at et planlagt møte med arabiske ledere i Palestina ble forhindret av britiske tjenestemenn.

SS-Obersturmführer (1938)[rediger | rediger kilde]

I 1938 ble han sendt til Østerrike for å hjelpe til med å organisere SS' sikkerhetsstyrker etter Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i det tyske riket. Han ble der forfremmet til SS-Obersturmführer. Mot slutten av året ble han valgt ut til å delta i ledelsen av Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og omplassering»). Kontoret hadde blant annet ansvar for deportering av jøder fra Østerrike. Han lærte mer om jødedommen, og selv om han syntes religionen var fascinerende, ble hans antisemittiske meninger sterkere, og hans hat mot jødene vokste.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer og ledet« Kontoret for jødisk emigrasjon». RuSHA finansierte en reise til Palestina, hvor han studerte muligheten for et jødisk land. Han samarbeidet med zionistbevegelsen for å øke hastigheten på emigrasjon fra Tyskland. Mot slutten av 1939 ble kontoret utvidet til å dekke hele Det tredje rike.

Offiser i Gestapo (1940)[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og mindre enn et år senere til SS-Obersturmbannführer. Han fikk ansvar for den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Hans posisjon var kjent under kodenavnet «IV-B4».

Wannsee-konferansen og «den endelige løsningen» (1942)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Allerede høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes.[5] I 1942 inviterte deretter Heydrich ham til Wannsee-konferansen, hvor man kom frem til en definitiv politikk overfor jødene. Man bestemte da Endlösung, «den endelige løsningen», som var utryddelse. Eichmann fikk ansvaret for å administrere transport til tilintetgjørelsesleirene i det okkuperte Polen. I de neste to årene gikk han helt opp i denne oppgaven og skrøt ofte av at han personlig hadde sendt fem millioner jøder i døden via sine tog.

Et telegram til Eichmann fra visekommandør Reinhard oppgir følgende liste over antall personer som ankom fire av utryddelsesleirene i løpet av 1942:

Telegram fra visekommandør Reinhard
Leir De siste 14 dagene av 1942 1942 totalt
Lublin 12 761 24 733
Belzec 0 434 508
Sobibór 515 101 370
Treblinka 10 335 713 555
Totalt 23 611 1 274 166

Folkemord i Ungarn 1944–1945[rediger | rediger kilde]

Hans arbeid ble lagt merke til, og i mars 1944 ble han sendt til Ungarn etter at Tyskland okkuperte landet. Han begynte straks å deportere ungarske jøder til utryddelsesleirene og sendte 430 000 jøder i døden.

Den 18. oktober 1944 fremmet han krav om at statsminister Ferenc Szálasi skulle sende 50 000 jøder til riket som arbeidskraft. Grunnet transportmangel skulle jødene gå til fots de 170 km til grensen. Szálasi hadde tidligere erklært at ingen jøder skulle fjernes fra Ungarn, og Eichmann strålte av glede over jødenes skuffelse da regjeringen måtte gå tilbake på dette.

På denne tid begynte Den røde armé å bombardere Budapest, mens ungarske Pilkors-folk angrep jødene: Hus ble plyndret og de innestengte kvinnene ble voldtatt. Seks jøder om gangen ble buntet sammen med tau eller piggtråd, én eller to av dem deretter skutt, og de sammensurrede menneskene skjøvet ut i Donau for å drukne. De som overlevde marsjen til Hegyeshalom på den østerrikske grensen, i regn og kulde uten mat, ble stuet sammen i låver og skur, der de også måtte gjøre sitt fornødne. Etter klarering med Himmler fikk de gå tilbake til Budapest, om de klarte det. Eichmann sendte likevel av gårde en ny gruppe til fots; denne gang sørget han for å sile ut kvinner, gamle og syke. Hans overordnede roste ham for dette initiativet, mens hjelpeapparat fra Sverige, Sveits, Vatikanet, Spania og Portugal fortvilt stablet på beina en «internasjonal ghetto» der 16 000 jøder levde rimelig sikkert med beskyttelsespass. Rasende forlangte Eichmann at SD og pilkors-folkene skulle foreta razziaer mot de beskyttede bygningene etter jøder med falske papirer.

Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg reiste av gårde for å hente folk tilbake fra dødsmarsjene og ble av Eichmann omtalt som «den jødiske bikkja». Svenske myndigheter leverte formelle klager på disse uttalelsene, som ble tilbakevist fordi «Wallenberg handlet på en helt uakseptabel måte på vegne av ungarske jøder som var mobilisert til arbeidstjeneste ved grensen».[trenger referanse]

I 1945 beordret Heinrich Himmler en stans i jøde-utryddelsene og forsøkte å ødelegge bevisene for holocaust. Eichmann trosset Himmler og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.

Eichmanns flukt fra Ungarn i 1945[rediger | rediger kilde]

Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene. Av de 46 000 tyskerne og ungarerne som forsvarte byen, kom bare noen få hundre fra det i live. SS-folk ble skutt på stedet. Tilbake i Østerrike traff han Kaltenbrunner, som nektet å ha noe med ham å gjøre fordi Eichmann var etterlyst av de allierte.

Perioden 1945–1962[rediger | rediger kilde]

Flyktning i Argentina[rediger | rediger kilde]

Røde kors-passet som Eichmann benyttet i 1950 for å flykte til Argentina under falsk navn

Mot slutten av andre verdenskrig ble Eichmann tatt til fange av amerikanske styrker. Som fange presenterte han seg som «Otto Eckmann», og soldatene hadde ingen anelse om hans sentrale rolle i holocaust.

Tidlig i 1946 klarte han å flykte og gikk i dekning på ulike steder av Tyskland.

I 1948 fikk han innreisetillatelse til Argentina under dekknavnet «Riccardo Klement», men valgte å ikke benytte den umiddelbart.

Ved å bruke sitt falske navn og utgi seg som en «demobilisert soldat fra Wehrmacht», flyktet han i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia. Ved å benytte denne løgnen overfor en fransiskanermunk med nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal, ble han tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.[6][7] Passet ble deretter overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.[8]

Eichmann reiste med et skip til Argentina den 14. juli 1950. I Buenos Aires levde han under navnet «Riccardo Klement». De neste ti årene tjente han penger i Buenos Aires-distriktet med tvilsomme titler som «fabrikkformann», «junior vannverksingeniør» og «profesjonell harefarmer». Dette var tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien, som også hadde rømt fra Tyskland.

Oppsporet av nazijegere[rediger | rediger kilde]

Nazi-jegeren Simon Wiesenthal (1908–2005)

I 1950-årene hadde flere overlevende fra holocaust viet sine liv til å lete etter de ansvarlige som unnslapp Nürnbergprosessen. I 1953 hadde nazijegeren Simon Wiesenthal fra sitt bosted i Wien oppsporet Eichmann i Argentina. I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed:

«Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).»

Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann.

Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Simon Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men snarere satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Josef Mengele.[9]

En annen sentral person i oppsporingen av Eichmann var Lothar Hermann. Han var en overlevende jøde fra konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann var administrerende leder) som i 1950-årene bosatte seg i Buenos Aires sammen med familien.

Datteren Sylvia ble kjent med Eichmanns familie og fikk et romantisk forhold til Klaus, Eichmanns eldste sønn. Klaus skrøt av farens bakgrunn som nasjonalsosialist og hans sentrale rolle i holocaust. Lothar Hermann visste at faren til Klaus hadde arbeidet med gull i 1957 og sendte datteren Sylvia til Eichmanns hjem for å finne ut mer. Etter at datteren hadde snakket med faren, innledet Hermann en korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmanns person og liv. Lothar Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn, som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon.

Arrestasjon og rettssak[rediger | rediger kilde]

Senere fikk den israelske statsminister David Ben-Gurion vite om at Eichmann var i Argentina. Han gav Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann. Med godkjenning fra Israels regjering ble han bortført den 11. mai 1960, bragt til Jerusalem og stilt for retten. Eichmann ble fløyet fra Argentina med et El Al-fly den 21. mai.

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 25. mai 1960 kunngjorde imidlertid Ben Gurion i Knesset at Eichmann ble fanget med regjeringens velsignelse, og fikk stående applaus i nasjonalforsamlingen. Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Nyhetsklipp fra rettssaken.

Rettssaken startet i Jerusalem 11. februar 1961. Det var femten tiltalepunkter, inkludert forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og medlemskap i en forbudt organisasjon. I tråd med israelske prosedyrer ble retten ledet av tre dommere, uten jury. Sjefsanklageren var riksadvokat Gideon Hausner.

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Regjeringen imøtekom dette ved å overføre rettssaken direkte på TV til en rekke land. Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. En rekke vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire. Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann. Den 23. juni 1960 utstedte Sikkerhetsrådet en resolusjon som enstemmig fordømte Israels aksjon og støttet Amadeos krav. Israels ambassadør Golda Meir protesterte mot at man slik satte likhetstegn mellom et brudd på Argentinas suverenitet og Eichmanns forbrytelser.

Dødsstraff for folkemord[rediger | rediger kilde]

Domsavsigelsen under Eichmannsaken

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ramla-fengselet. Dette er den eneste henrettelse under sivil lovgivning som er utført i Israel. Hans legeme ble kremert, og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy.[10] Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»

Memoarer i israelsk fengsel[rediger | rediger kilde]

Under oppholdet i israelsk fengsel skrev Eichmann sine memoarer fra årene i Det tredje rikes tjeneste. Selv om meget i disse erindringene må taes med en klype salt, fordi forfatteren vil stille seg selv i et mer fordelaktig lys, er det et kildedokument om den tyske jødeutryddelsespolitikk. Memoarene ble frigitt av israelerne 37 år etter henrettelsen.

Senere forskning[rediger | rediger kilde]

Skyldspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med Det tredje rikes håndtering av jødene.

Forholdet til ODESSA[rediger | rediger kilde]

Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Man vet at han var i kontakt med dem, men det ser ikke ut til at han benyttet seg av nettverket eller selv bidro.

Eichmann og Josef Mengele[rediger | rediger kilde]

Mossad mente at Eichmann kjente Josef Mengele, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også. I dag vet vi at de møttes via den nederlandske journalisten Willem Sassen, som hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor, før han ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg også på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958. Sassen presenterte Eichmann for Mengele; de to hadde brukt samme fluktrute til Argentina. De møttes flere ganger på kafeen ABC, men fant ikke tonen, og Eichmann takket nei til Mengeles tilbud om gratis legehjelp.

Eichmann og Wilhelm Sassen[rediger | rediger kilde]

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem måneder og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»[11]

Hvorfor ble ikke Eichmann forfremmet?[rediger | rediger kilde]

Det er også uklart hvorfor Eichmann ikke ble forfremmet til SS-Standartenführer, tilsvarende oberst. Alt tilsier at han skulle fått denne forfremmelsen, men han ble ikke engang anbefalt. En teori er at Kaltenbrunner anså ham som farlig for sin egen posisjon.[trenger referanse]

Frigitte hemmelige dokumenter (2006)[rediger | rediger kilde]

I 2006 ble 27 000 sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland.[12] Dokumentene viser at CIA siden 1952 visste at Eichmann bodde i Argentina under dekknavnet «Clemens».

CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om sin tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Hans Globke som, sammen med Eichmann, utformet Nürnberglovene i 1935.[13][14][15] Etter forespørsel fra Bonn, overtalte CIA tidsskriftet Life til å slette omtalen av Globke fra Eichmanns memoarer, som det hadde kjøpt fra hans familie.[16] Samtidig hadde Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. Verken USA eller CIA hadde på denne tiden som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nasjonalsosialister som CIA-agenter.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ [2]
  3. ^ The first stage, the persecution of the Jews in Germany (engelsk). Shofar FTP Archives.
  4. ^ David Cesarani: Eichmann – byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo 2007
  5. ^ Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution (2004), side 362.
  6. ^ (en) Argentina uncovers Eichmann pass. A student has found the passport used by Nazi war criminal Adolf Eichmann to enter Argentina in 1950. BBC (29. mai 2007). Besøkt 13. mai 2009.
  7. ^ (no) NTB (29. mai 2007). Fant passet til nazitopp. NRK Nyheter. Besøkt 13. mai 2009.
  8. ^ (po) Nueva edición de la revista del Museo del Holocausto, Información de prensa — Buenos Aires, enero de 2008 (Se agradece su difusión). Holocaust-museet i Buenos Aires (Museo del Holocausto). Besøkt 13. mai 2009.
  9. ^ The Jerusalem Post, Jonathan Schachter, 17. mai 1991: «Isser Harel Takes On Nazi-Hunter. Wiesenthal 'Had No Role' In Eichmann Kidnapping»
  10. ^ David Cesarani, 2007
  11. ^ David Cesarani, 2007.
  12. ^ (no) Nicolai Heyerdahl (7. juni 2006). CIA beskyttet nazi-topp. Aftenposten. Besøkt 13. mai 2009.
  13. ^ (da) CIA beskyttede topnazist. Politiken (7. juni 2006). Besøkt 13. mai 2008.
  14. ^ (en) Scott Shane (7. juni 2006). C.I.A. Knew Where Eichmann Was Hiding, Documents Show. New York Times. Besøkt 13. mai 2009.
  15. ^ (en) Shmuel Rosner (11. juni 2006). Documents show post-war CIA covered up Nazi war crimes. Haaretz. Besøkt 13. mai 2009.
  16. ^ (en) Christopher Lee (7. juni 2006). CIA Ties With Ex-Nazis Shown. The Washington Post. Besøkt 16. september 2008. «The CIA organized Cold War spy networks that included former Nazis and failed to act on a 1958 report that fugitive Nazi war criminal Adolf Eichmann was living in Argentina»
  17. ^ (en) Julian Borger (8. juni 2006). Why Israel's capture of Eichmann caused panic at the CIA. The Guardian. Besøkt 16. september 2008. «The Americans and the German BND knew Eichmann was hiding in Argentina at least two years before Israeli agents snatched him from the streets of Buenos Aires on his way back from work»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Adolf Eichmann – bilder, video eller lyd