Hitlers annen bok
| Hitlers annen bok | |||
|---|---|---|---|
,_1961_edition.jpg) | |||
| orig. Hitlers Zweites Buch | |||
| Forfatter(e) | Adolf Hitler | ||
| Språk | Tysk | ||
| Sjanger | Politisk filosofi | ||
| Utgitt | 1961[1] | ||
Hitlers annen bok er den alminnelige betegnelsen på Adolf Hitlers manuskript til en oppfølger til Mein Kampf. Boken ble imidlertid ikke utgitt i hans levetid, og manuskriptet, som ble skrevet i 1928,[2] overlevde i to eksemplarer før det ble utgitt i en vitenskapelig utgave i 1961. I boken redegjør Hitler blant annet nærmere for sine langsiktige utenrikspolitiske mål.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Efter et for Hitler skuffende valgresultat under valget i Tyskland 1928, hvor NSDAP oppnådde tolv av ialt 491 seter i Riksdagen, trakk han seg tilbake til München for å diktere en fortsettelse av Mein Kampf, idet han mente at den manglende oppslutningen skyldtes at hans ideer ikke var blitt møtt med stor nok forståelse i befolkningen.
Innhold[rediger | rediger kilde]
Bokens hovedvekt ligger på utenrikspolitiske forhold, både av kort- og langsiktig art.[3] Den ideologiske grunntonen er den samme som i Mein Kampf, men der denne boken i mindre grad berørte utenrikspolitikk (bortsett fra en del angrep på Frankrike og Sovjetunionen), redegjør Hitler i sin annen bok i større grad for sine holdninger og planer med hensyn til den globale maktbalansen. Spesielt spiller forholdet til USA, som han tidligere utelukkende hadde desavuert som et dekadent samfunn preget av raseblanding, en fremtredende rolle.[4] Hitler ser for seg at det rundt 1980 ville komme til et endelig oppgjør mellom USA og Stortyskland og dets allierte, deriblant Storbritannia. Videre redegjør Hitler mer detaljert om sine planer om å skape «Lebensraum» for den stortyske befolkning østover i Europa.
Et annet tyngdepunkt i hans annen bok er forholdet til Benito Mussolinis Italia. Mussolini hadde i de senere år begynt en omfattende italiseringskampanje overfor den tysksproglige befolkningen i Syd-Tirol, som var kommet under italiensk herredømme efter Første verdenskrig. (Se Tirols historie på 1900-tallet.) Mens dette støtte på skarpe protestreaksjoner over hele det tyske politiske spektrum, var NSDAP alene om å forholde seg nøytralt til spørsmålet, idet Hitler mente at Italia var en nødvendig fremtidig alliert. I tillegg var Hitlers personlige beundring for Mussolini velkjent.
Forord[rediger | rediger kilde]
Hitler forklarer sin beslutning om å utgi en mer inngående fremstilling av nasjonalsosialistisk utenrikspolitikk vedrørende spørsmålet om Syd-Tirol (s.o.), og fremholder at det er nødvendig å redegjøre for NSDAPs pro-italienske holdning, på bakgrunn av reaksjonene denne holdningen har møtt.
I. Krig og fred i kampen for tilværelsen[rediger | rediger kilde]
Forfatteren betrakter historien som en kamp for å overleve og forplante seg. Siden arealet og ressursene på kloden er begrenset, er politikk et spørsmål om «Lebensraum» for den enkelte (rasebaserte) nasjon. Krigen spiller en betydelig rolle i kampen om geografisk utbredelse, men er bare berettiget når den brukes for å fremme betydelige mål. Alternativene til krig på disse premisser er skadelige, siden de fører enten til at rasen blir utarmet enten ved utvandring eller ved å begrense befolkningsveksten gjennom antinatalistiske inngrep.
II. Kampen er viktigere enn økonomien[rediger | rediger kilde]
Idealer er bare verdifulle som en ressurs for å tjene folkets kamp for å overleve. Det er nødvendig å dekke befolkningens basale behov, men å øke produksjonen alene er ingen langsiktig løsning. Nødvendigheten av å skape «Lebensraum» for den tyske rase både rettferdiggjør og forklarer tidligere og fremtidige kriger. Å begrense befolkningsveksten er heller ingen farbar vei, mener Hitler, og redegjør for hva han mener er faremomentene ved en slik politikk. Til en viss grad kan befolkningsproblemet løses ved «indre kolonialisering», dvs. å nyttiggjøre seg ubrukt land eller dele opp større enheter, slik som store gods. Muligheten for vekst ved å øke vareeksporten for å dekke inn import av matvarer vil bli stadig mindre, idet industrialiseringen også vil få større fotfeste i andre land, slik at Tysklands eksportmuligheter blir stadig mer begrenset. Med andre ord vil en krig før eller siden være uunngåelig også om man følger denne næringspolitikken. Hitler mener også at det samtidige Tyskland egner seg dårlig til slik økonomisk konkurranse, derfor er det nødvendig å skape et innenrikspolitisk grunnlag for å forberede nasjonen på krig.
III. Rase, kamp og makt[rediger | rediger kilde]
Opprustning er en forutsetning for den fremtidige kampen, men om den ikke finner sted, er ikke det noe absolutt hinder, idet folkets rasemessige styrke er den viktigste forutsetning for å lykkes. Denne rasebevisstheten er nasjonens egentlige styrke og må dyrkes frem. Internasjonaliseringen danner en dødsfare for det rasemessige særpreg, og demokratiet forhinder at det utvikler seg førerpersonligheter, som er en forutsetning for å føre en dristig politikk. Folkets overlevelsesinstinkt er en nødvendig faktor som regjeringen må fremme, siden det utgjør grunnlaget for å skape en maktbasis. Å gjenopprette militær slagkraft er bare konsekvensen av, ikke utgangspunktet for, en slik politisk linje.
IV. Kritikk av og forslag til utenrikspolitikken[rediger | rediger kilde]
Å sørge for befolkningens næringsgrunnlag er det viktigste utenrikspolitiske målet. Hitler kritiserer tysk utenrikspolitikk frem til 1914, og hevder det er nødvendig å slå inn på en ny kurs. Uansett hvilken kurs man velger, vil den ha visse ulemper, og det er viktigere å holde seg til en valgt linje enn at denne linjen er hundre prosent korrekt.
V. NSDAPs politikk[rediger | rediger kilde]
Rasepolitikk er langt viktigere enn «grensepolitikk». De fremmede folkene Tyskland skal underkue, skal ikke «germaniseres», siden det viktigste er å spre det egne, tyske folket.
VI. Fra rikssamling til rasepolitikk[rediger | rediger kilde]
Hitler gjentar sin påstand om at utenrikspolitikk er et middel for å skaffe befolkningen det nødvendige geografiske næringsgrunnlaget. Tysklands samling i et nittende århundre var et skritt i riktig retning. Han hevder at polakker og franskmenn både nasjonalt og rasemessig er «fremmedlegemer» i riket. Det borgerlige samfunnet har sviktet med hensyn til å fordrive slike fremmedelementer. Selv efter 1864,[note 1] 1866[note 2] og 1871[note 3] forblir mangelen på «Lebensraum» et problem, som utvidelsen av folketallet efter det tyske rikets grunnleggelse bare har gjort mer prekært.
Utbredelse[rediger | rediger kilde]
Mein Kampf solgte bare i beskjedent antall efter første utgivelse, slik at Hitlers forlag Franz Eher Nachf. ikke ønsket å utgi enda et verk, som ville kunne komme til å undergrave Mein Kampfs salg.[4] Efter den nazistiske maktovertagelsen, da royalties fra det statssubisidierte salget av det første verket offisielt utgjorde Hitlers hovedinntekt, vurderte man det slik at Hitlers annen bok ga et for eksplisitt uttrykk for hans utenrikspolitiske ambisjoner, slik at manuskriptet ble henvist til å forbli nedlåst.[5]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Freebase-data fra Google, Google, Wikidata Q15241312, https://developers.google.com/freebase/
- ^ Felix Kellerhoff (24. april 2012). «Bayern will Hitlers Buch "Mein Kampf" herausgeben» (tysk). Die Welt. Besøkt 12. juli 2012.
- ^ Eberhard Jäckel og Ellen Latzin (28. februar 2011). «Hitler, Adolf: Mein Kampf, 1925/26 (Entstehungsgeschichte 1924/25)» (tysk). Historisches Lexikon Bayerns. Besøkt 12. juli 2012.
- ^ a b Mathias Brodkorb (21. mai 2009). «Hitlers Zweites Buch: Mit den europäischen Nationen gegen amerikanische Globalisierung?» (tysk). Die Zeit. Besøkt 12. juli 2012.
- ^ «ZWEITES HITLER-BUCH: Hunger und Liebe» (tysk). Der Spiegel. 28. september 1960. Besøkt 12. juli 2012.
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ I 1864 innlemmer Preussen området Schleswig-Holstein, som Danmark har måttet avstå efter den annen slesvigske krig.
- ^ I 1866 nedkjemper Preussen Østerrike i den østerriksk-prøyssiske krigen, hva som fører til opprettelsen av Det nordtyske forbund året efter.
- ^ Efter Den fransk-prøyssiske krig må Frankrike avstå Alsace-Lorraine til Det tyske riket, som er blitt proklamert samme år.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Hitlers Zweites Buch. Ein Dokument aus dem Jahr 1928, utgitt av Gerhard L. Weinberg, med en innledning av Hans Rothfels. Stuttgart: DVA, 1961 (Quellen und Darstellungen zur Zeitgeschichte, bd. 7).