Heinrich Brüning
Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning (født 26. november 1885 i Münster, død 30. mars 1970 i Norwich, Vermont, USA) var en tysk økonom og politiker fra Det katolske sentrumspartiet. Han var Tysklands 21. rikskansler fra 1930 til 1932, da han ble etterfulgt av Franz von Papen.
Han studerte historie, jus og nasjonaløkonomi ved forskjellige tyske universiteter og ved London School of Economics, og tjenestegjorde i første verdenskrig som maskingeværskytter, ble tildelt jernkorset og etter hvert utnevnt til offiser. Han tok doktorgrad i økonomi med en avhandling om nasjonaliseringen av den engelske jernbanen.
I valget i 1924 ble han innvalgt i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet, hvor han representerte Breslau i Schlesien. I 1929 ble han partiets formann. Han ble regnet for å tilhøre høyrefløyen innen Sentrumspartiet.
Han var anerkjent for sin innsikt i finanspolitikk, og ble utnevnt til rikskansler etter at den sosialdemokratiske regjeringen til Hermann Müller kollapset i 1930. Hans forslag til å løse den krisen landet befant seg i som følge av den økonomiske depresjonen, høyere skatter og budsjettkutt, ble imidlertid avvist av riksdagen, og ble først satt i verk da president Paul von Hindenburg begynte å regjere ved dekreter basert på § 48 i Weimar-forfatningen. Tiltakene var imidlertid uten den ønskede effekt, og Brüning gikk av som kansler.
I 1934 flyktet han fra Tyskland for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelse av sine politiske motstandere. Han dro via Sveits til USA, hvor han ble engasjert som gjesteprofessor ved Harvard University. I 1937 ble han fast ansatt som professor i offentlig administrasjon ved Harvard Business School.
Han reiste tilbake til Tyskland først i 1952, hvor han underviste som professor i statsvitenskap. Men på grunn av misnøye med politikken til Konrad Adenauer, som han hadde hatt et dårlig forhold til allerede på 20-tallet, reiste han i 1954 tilbake til USA. Der skrev han sine memoarer fra perioden 1918-1934, som ble publisert i 1970. I memoarene fremstilte han seg som en kjølig strateg med en klar plan for å hindre nazistene i å komme til makten, et synspunkt han også tidligere hadde gitt uttrykk for i samtaler med bl.a. Harry Kessler, Winston Churchill og Hindenburg-biografen Wheeler-Bennett.
Brünings første kabinett, mars 1930 - oktober 1931[rediger]
- Heinrich Brüning (Z) – kansler
- Hermann Dietrich (DDP) – visekansler og økonomiminister
- Julius Curtius (DVP) – utenriksminister
- Joseph Wirth (Z) – innenriksminister
- Paul Moldenhauer (DVP) – finansminister
- Adam Stegerwald (Z) – arbeidsminister
- Johann Viktor Bredt (Økonomipartiet) – justisminister
- Wilhelm Groener – forsvarsminister
- Georg Schätzel (BVP) – postminister
- Theodor von Guérard (Z) – transportminister
- Martin Schiele (DNVP) – fødevareminister
- Gottfried Treviranus (Det konservative folkepartiet) – minister for okkuperte områder
Endringer
- 3. mai 1930 – Bredt går av som justisminister og etterfølges av Curt Joël
- 26. juni 1930 – Dietrich etterfølger Moldenhauer som finansminister. Dietrich etterfølges som økonomiminister av Ernst Trendelenburg.
- 1. oktober 1930 – Med ententens evakuering av Rheinland blir Treviranus minister uten portefølje
Brünings andre kabinett, oktober 1931 - mai 1932[rediger]
- Heinrich Brüning (Z) – kansler og utenriksminister
- Hermann Dietrich (DSP) – visekansler og finansminister
- Wilhelm Groener – innenriksminister og forsvarsminister
- Hermann Warmbold – økonomiminister
- Adam Stegerwald (Z) – arbeidsminister
- Curt Joël – justisminister
- George Schätzel (BVP) – postminister
- Gottfried Treviranus (Det konservative folkepartiet) – transportminister
- Martin Schiele (Den kristne statens folkeparti) – fødevareminister
Endringer
- 6. mai 1932 – Warmbold går av som økonomiminister og etterfølges av Ernst Trendelenburg
| Forgjenger: Julius Curtius |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Konstantin von Neurath |
|
|||||
