Ernst Kaltenbrunner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ernst Kaltenbrunner, SS-offiser og leder for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA), fotografert under Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig.

Ernst Kaltenbrunner (født 4. oktober 1903 i Ried im Innkreis i Østerrike, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg, Tyskland) var en østerriksk høyere offiser i Schutzstaffel (SS) og sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) fra 1942 til 1945.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Kaltenbrunners far var advokat og han studerte også selv juss ved universitetet i Graz. I 1926 avla han eksamen og begynte å jobbe som advokat, først delt mellom Linz og Salzburg, og fra 1928 kun i Linz. Med en høyde på omkring 203 cm ble han lagt merke til av omgivelsene.

Partikarriere[rediger | rediger kilde]

I 1932 meldte han seg inn i DNSAP og den østerrikske grenen av Schutzstaffel. Han ble Gauredner («distriktstaler») og Rechtsberater («juridisk konsulent») for SS Division VIII. I januar 1934 ble han arrestert etter ordre fra Engelbert Dolfuss' regjering, og plassert sammen med andre nasjonalsosialister i Kaisersteinbruch. Han ble dømt til seks måneders fengsel for å ha konspirert om et attentat på Dolfuss.

I midten i 1935 ble han leder for det østerrikske SS. Han tok aktiv del i hendelsene omkring Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i Det tredje rike. Hitler forfremmet ham til SS-Brigadeführer samme dag som Anschluss var fullført. 11. september 1938 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer. Samme år ble han valgt inn i Riksdagen.

Politikarriere[rediger | rediger kilde]

Ernst Kaltenbrunner (til venstre) sammen med SS-lederen Heinrich Himmler (i midten) og leirkommandant Franz Ziereis (til høyre) i Mauthausen konsentrasjonsleir i Østerrike 1941.

I april 1941 ble han tildelt graden generalmajor i politiet. Året etter ble Reinhard Heydrich, sjefen for RSHA, likvidert av partisaner, og jakten på en etterfølger begynte. 30. januar 1943 ble Kaltenbrunner utnevnt til stillingen. Han hadde denne posisjonen, som innebar kontroll over Sicherheitsdienst og Gestapo, inntil slutten av krigen.

Han var en venn av familien til Adolf Eichmann, og hadde tidligere rekruttert ham til SS. Eichmann arbeidet for RSHA og ble dermed underlagt Kaltenbrunner, og det er grunn til å tro at Kaltenbrunner bremset karrieren hans for å slippe konkurranse om sin egen stilling.

Han ledet granskningene etter 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 om sammensvergelsens omfang og kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

Han fikk stadig større makt, spesielt etter 20. juli-attentatet. Ettersom flere ledere i den militære etterretningstjenesten Abwehr hadde deltatt i komplottet, ble Abwher oppløst og oppgavene ble lagt under SD og dermed også under RSHA. Kaltenbrunner fikk direkte tilgang til Hitler, og det sies at selv Heinrich Himmler fryktet ham.

15. november 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset ridderkors med sverd. Han var da SS-Obergruppenführer og general i politiet. Han hadde også andre utmerkelser, som Blutorden.

I februar 1945 lyktes det den svenske grev Folke Bernadotte å inngå en avtale med Himmler om at danske og norske konsentrasjonsleir-fanger skulle samles i leiren Neuengamme ved Hamburg, og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general Eisenhower gjennom svenskene, for å inngå en separat våpenhvile i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på Sovjetunionen. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot Hitler, samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk Røde Kors kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren Theresienstadt. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i Skåne, kjent som De hvite bussene. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med tog, via leirene Buchenwald og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som saboterte Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.[1]

Kaltenbrunner ble tatt til fange av amerikanerne i 1945, men hadde kastet medaljene sine i et vann, og utgav seg for å være lege. Imidlertid ble han avslørt helt tilfeldig, da elskerinnen hans fikk øye på ham og ropte navnet hans høyt idet han ble ført forbi sammen med en gruppe fanger.[2]

Kaltenbrunners eneste gode gjerning ser ut til å være foretatt 3. mai 1945, da han gav grønt lys for å redde de stjålne kunstskattene som Hitler hadde fått gjemt vekk i saltgruvene ved Altaussee i Steiermark.[3] Den lokale Gauleiter, August Eigruber, hadde satt seg imot at de utplasserte sprengladningene ble fjernet, og erklærte tvertimot at han personlig ville «kaste granater ned i gruvene» hvis krigen var tapt, så alle de uerstattelige kunstverkene gikk tapt for bestandig. Gruvearbeideren Alois Raudaschl, en aktiv nasjonalsosialist, kjente imidlertid til at Kaltenbrunner var oppvokst i området og nå var på vei dit. Raudaschl fikk ordnet et møte hos en felles venn, og Kaltenbrunner sa seg enig i at verken kunstverkene eller gruvearbeidernes levebrød burde ødelegges så unødvendig. Samme kveld begynte gruvearbeiderne å klargjøre seks tonn sprengstoff, 386 fenghetter og 502 forsinkelseskoblinger, slik de ville sperre de 137 gruveinngangene og sikre kunstverkene, en tyve timers operasjon under ledelse av ingeniør Otto Högler, som ble truet på livet. Kaltenbrunner reagerte på trusselen mot Högler med å ringe til Eigruber og få ham på andre tanker. Ved daggry 5. mai kunne Högler og direktør for saltgruvene, Erich Pöchmüller, trekke pusten lettet, da sprengladningene ble utløst og de 137 gruvene forseglet. Med ryggdekning fra Kaltenbrunner hadde de to mennene lyktes i å redde Michelangelos Madonna fra Brugge,[4] Jan van Eycks altertavle fra Gent,[5] Jan Vermeers Astronomen[6] og utallige andre kunstverker.[7]

Nürnbergprosessen[rediger | rediger kilde]

Ernst Kaltenbrunner (oppreist i midten) erklærer seg «ikke skyldig» i Nürnberg 10. desember 1945

Kaltenbrunner var en av de tiltalte under Nürnbergprosessen. Som de andre ble han tiltalt for å ha konspirert for å begå forbrytelser mot freden, for krigsforbrytelser, og for forbrytelser mot menneskeheten.

De konkrete anklagene var knyttet til hans rolle som sjef for RSHA, og bestod av:

  • Massemord av sivile i okkuperte land utført av Einsatzgruppen under hans kommando
  • Undersøkelser av krigsfanger og henrettelse av de som var rasemessig og politisk uønsket
  • Plassering av gjeninnfangede krigsfanger i konsentrasjonsleirer, og henrettelse av enkelte krigsfanger der
  • Etablering av konsentrasjonsleirer, plassering av rasemessig og politisk uønskede personer i disse, samt etablering av utrydningsleirer
  • Deportering av sivile borgere fra okkuperte land, og bruk av disse i tvangsarbeid
  • Henrettelser av tilfangetatte kommandosoldater og fallskjermsoldater, og beskyttelse av sivile som lynsjet allierte piloter
  • Henting av sivile borgere fra okkuperte land for hemmelige rettssaker og avstraffelse i Tyskland
  • Summarisk avstraffelse av sivile borgere i okkuperte land
  • Henrettelse og annen avstraffelse av konsentrasjonsleirfanger for forbrytelser angivelig begått av deres slektninger
  • Beslaglegging av offentlig og privat eiendom
  • Mord på fanger i Sicherheitspolizeis og SDs fengsler
  • Forfølgelse av jøder
  • Forfølgelse av kirkene

Han ble funnet skyldig i å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til døden. Henrettelsen fant sted ca. kl 01:40 den 16. oktober 1946. Hans siste ord var: «Tyskland, lykke til!»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Øystein Franck-Nielsen: Fanget (s. 166-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6
  2. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 376), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0
  3. ^ http://www.seevilla.at/en-salt-mine-altaussee.htm
  4. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/37/Madonna_michelangelo.jpg
  5. ^ http://andrewgough.co.uk/ghentaltarpieceopen.jpg
  6. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/4b/Jan_Vermeer_-_The_Astronomer.JPG
  7. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 387-9), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Reinhard Heydrich 
Sjef for RSHA
Etterfølger:
 Ingen