Hans Frank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Frank
FødtHans Michael Frank
23. mai 1900[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Karlsruhe[5]
Død16. okt. 1946[6][1][2][3]Rediger på Wikidata (46 år)
Nürnberg (grunn for avskriving: minst presise verdi)[7]
Nürnberg fengsel[8]
BeskjeftigelseJurist, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av Riksdagen (1933-1945) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris[9]
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
EktefelleBrigitte Frank (1925–1946)
BarnNiklas Frank
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Det tyske Arbeiderparti (1919–)
NasjonalitetTyskland[10]
Medlem avSturmabteilung
Thuleselskapet
UtmerkelserNSDAPs partimerke i gull
Blodordenen
Signatur
Hans Franks signatur
Hans Frank på Commons

Hans Frank (født 23. mai 1900 i Karlsruhe i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en tysk jurist og politiker i NSDAP (nazipartiet).[11][12][13] Han var sivil administrator i Generalguvernementet i det okkuperte Polen under andre verdenskrig der noen av krigens verste forbrytelser særlig holocaust ble begått. Frank ble omtalt som «slakteren fra Polen». Han var også justisminister i Adolf Hitlers regjering.[11]

Etter andre verdenskrig ble han i Nürnbergprosessen dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Vi begynte med tre og en halv million jøder her hvorav bare noen arbeidere er igjen. De øvrige har, la oss si, emigrert.

Hans Frank (august 1943)[14]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Hans Frank var den mellomste av tre barn med katolsk mor og protestantisk far. Familien flyttet tidlig til München, der Frank begynte på skolen. I juni 1916 døde storebroren Karl uventet av sykdom. Etter foreldrenes skilsmisse bodde Frank ett år hos sin mor i Praha. Deretter bodde han for det meste i München hos sin far, en advokat som var fratatt advokatbevilgningen etter å ha svindlet klientene sine.[15]

Frank tilhørte i 1919 Freikorps Epp, og han var med i Thuleselskapet.[16] I januar 1920 hørte han Hitler tale i kneipen Mathäser-Bräu i München som ett av de første medlemmene i Deutsche Arbeiterpartei, forløperen for NSDAP. Måneden etter deltok Frank på møtet i Hofbräuhaus, der Hitler proklamerte NSDAPs politiske program. I 1923 gikk Frank inn i NSDAPs «stormavdeling» (SA). Samme året støttet han ølkjellerkuppet mot Weimarrepublikken, og deltok dagen etter i en marsj gjennom München sentrum, der han rigget til en maskingeværstilling på østsiden av broen til Deutsches Museum. Etter det mislykte kuppforsøket og arrestasjonen av Hitler gikk Frank i dekning i Italia en tid; men i 1925 var han tilbake i München og støtte på Hitler på gaten. Etter fullførte jusstudier ved universitetet i Kiel i 1926 drev han advokatpraksis og underviste også ved Technische Universität München.[17]

Jurist i NSDAP[rediger | rediger kilde]

Høsten 1927 fikk Hans Frank i oppdrag å representere nazister tiltalt i en rettssak i Berlin og han ble leder for NSDAPs juridiske kontor. I september 1930 bidro han ved en rettssak i Leipzig, der tre offiserer stod tiltalt for forræderi ved å ha dannet en nazistisk celle i Reichswehr. Som deres forsvarsadvokat innkalte Frank Hitler som vitne. Hitler forsikret i retten at han søkte politisk makt kun ved lovlige midler. Samme år ble Frank valgt inn i Reichstag, og i 1933 utnevnt til justisminister i Bayern. På det private plan var han dypt forelsket i Lilly Weidert, men familien hennes ville ikke vite av ham. I stedet giftet han seg med en sekretær i parlamentet i Bayern, Brigitte Herbst. Sammen fikk de fem barn, den yngste var Niklas, født i 1939.[18][19]

13. mai 1933, fire måneder etter Hitlers maktovertagelse, landet Hans Frank på Aspern-flyplassen utenfor Wien. Syv tyske ministre med ham i spissen avla Østerrikes kansler, Engelbert Dollfuss, besøk. To tusen fremmøtte jublet og sang Deutschlandlied og Horst Wessel-Lied. Frank forsikret mengden at Hitler snart kom på besøk, han også, for å se til sine foreldres grav. New York Times’ korrespondent bemerket hvordan Frank hisset seg opp hver gang journalistene virket kritiske. «Det er bare et spørsmål om hvilke midler som vil tas i bruk,» sa han om muligheten av at Østerrike ikke ville slutte seg til Tyskland. Dollfuss forsikret en uke senere sine landsmenn om at den østerrikske grunnloven fortsatt ville sikre alle borgere like rettigheter, uten begrensninger for jøder. Men ett år senere ble Dollfuss myrdet av nazisympatisører, anført av den østerrikske juristen Otto von Wächter[20] som deretter flyktet til Tyskland.[21]

Frank fikk ansvar for ensrettingen av det tyske rettsvesenet.[22] I juni 1933 ble Akademie für deutsches Recht stiftet med Frank som leder. Dette akademiet var ansvarlig for nazifisieringen av lovverket inkludert forberedelse av Nürnberglovene. I 1938 ga Frank ut den lille boken Rechtsgrundlages des nationalsozialistischen Führerstaats som beskrev nazistenes maktovertakelse og omdanning av statsapparatet. I boken beskrev han nazistenes maktovertakelse som den største revolusjonen i verdenshistorien og understreket et folks grunnleggende rett (tysk: Urrecht) til å utforme statens institusjoner på en måte som understøtter folkets eksistens.[23]

Ved Ellinor Hamsuns bryllup i 1938 var Hans Frank forlover for brudgommen Richard Schneider-Ederkoben (1899–1986)[24] som var i slekt med Franks kone Brigitte. En stund så det ut til at de nygifte skulle flytte etter Frank-familien til Polen, der det åpnet seg en stilling som film- og teateransvarlig, men i stedet fikk Schneider-Ederkoben en diffus rådgiverstilling innenfor film som fritok ham for militærtjeneste. I perioder oppholdt han seg riktignok i Polen, men ble boende i Berlin og på landstedet i Holsten.[25]

Frank ble også medlem av SA og fikk graden Obergruppenführer.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hans Frank.

Under andre verdenskrig, fra 26. oktober 1939, var han guvernør for den del av det okkuperte Polen som ikke var innlemmet i det tyske riket, i det som ble kalt Generalguvernementet. Samme høst påla han jødene i området å bære hvitt armbind med blå davidsstjerne.[26][27] Han brukte Wavel-slottet i Krakow som sin residens.[28] Warszawa og regjeringsbygningene der var ødelagt.[29] Frank erklærte at Polen nå var en «koloni», og befolkningen Det stortyske rikets «slaver». I Berlin sørget juristene for at internasjonale lover for okkuperte områder ikke gjaldt, men at Generalguvernementet i stedet ble regnet som en annektert del av riket, slik at tysk lov dermed gjaldt der, ubundet av folkeretten. Otto von Wächter ble hentet fra Wien for å fungere som guvernør i Krakow, der Hans Frank nå var enehersker.[30]

Blant de handlinger han ga ordre om som generalguvernør, var AB Aktion, en systematisk likvidering av rundt 3 000 polske intellektuelle og ledere.[31][32][33] Frank bemerket at noen tusen polakker ville bli drept i «aksjonen», men nazistene hadde plikt til å hindre at polakkene fortsatte å yte motstand.[34]

Enhver rest av polsk kultur må elimineres. De polakkene som later til å ha et nordisk utseende, sendes til Tyskland for å arbeide i fabrikkene våre. Barn med nordisk utseende blir tatt fra foreldrene og oppdratt til tyske arbeidere. Resten? De får arbeide. De kommer ikke til å få noe særlig å spise. Og til slutt kommer de til å dø ut. Det vil aldri oppstå noe Polen igjen.

Hans Frank[35]

Vesentlige deler av holocaust ble gjennomført i Generalguvernementet. Under Franks styre ble mesteparten av Polens jødiske befolkning utryddet, i tillegg til et stort antall etniske polakker. Warszawagettoen var den største i Europa. I regi av Aksjon Reinhardt ble massedrap (hovedsakelig av jøder) satt i system i utryddelsesleirer som Belzec og Treblinka, der nesten 100 % ble drept.[36][37][38] Franks søster Lily Frank bodde i Krakow, og da gettoen der ble jevnet med jorden, ble jødene sendt til Auschwitz eller konsentrasjonsleiren Plaszów. Lily dro ut til Plaszów og forklarte jødene at hun var generalguvernørens søster; og hvis de hadde noe av verdi til henne, kunne hun kanskje redde livet deres.[39]

Ukrainske nasjonalister i Ivano-Frankivsk hilser Hans Frank.

Jeg vil derfor fortsette i arbeidet under forutsetning at jødene forsvinner. De må bort. For dette formål har jeg organisert forhandlinger om å sende dem østover. En stor konferanse om dette spørsmålet vil finne sted i Berlin i januar, som jeg vil sende herr statssekretær Dr. Bühler til. Denne konferansen skal holdes i regi av SS-Obergruppenführer Heydrich. Uansett vil det bli satt i gang en storstilt migrasjon av jøder. Men hva vil skje med jødene? Tror du de vil bli innkvartert i landsbyer i Ostland? I Berlin sa de til oss: hvorfor alt dette bryderiet; vi kan ikke håndtere dem i Ostland eller Reichskommisariat, dere må likvidere dem selv.

Mine herrer, jeg må be dere stålsette dere mot alle følelser av sympati. Vi må utrydde jødene, uansett hvor vi møter dem og hvor det er menneskelig mulig. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jødene, vi kan ikke forgifte dem, men vi vil være i stand til å gjennomføre prosedyrer som på en eller annen måte fører til deres vellykkede utryddelse, nemlig de som er knyttet til de viktige tiltakene som skal diskuteres i riket [Reich, selve Tyskland]. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som riket.[a]

Hans Frank (16. desember 1941, før Wannsee-konferansen)[14]

Parallelt med massedrapene kom Hans Frank i tanker om at Generalguvernementet fortjente sin plass blant Baedekers reisehåndbøker.[40] Han skrev selv forordet: «For den som kommer til Det tredje rike østfra, vil Generalguvernementet by den reisende det første glimt av et samfunn som inngir en sterk følelse av det hjemlige.» For en reisende vestfra derimot, bød landet på «en første hilsen fra Orienten». Karl Baedeker[41] takket Frank for hans initiativ. Ansvarlig for innholdet var Oskar Steinheil (død 1971),[42] som besøkte området. Frank var en dyktig pianist, og hans kunstinteresse inspirerte ham til å plyndre polske museer. Fra Fyrst Czartoryski-museet fjernet han Rafaels maleri «Portrett av en ung mann», som aldri er kommet til rette igjen. Vi kjenner det i dag bare fra fotografier i svart-hvitt.[43] Hans begeistring for Chopin fikk ham til å opprette Det store tyske Chopin-museum i Krakow, og han fikk hentet Chopins Erard-piano fra Paris til Polen.[44][trenger bedre kilde]

Fra Nürnbergprosessen, Frank med solbriller. Øvrige: Jodl, Hess, Rosenberg, Franz von Papen, Frick og Speer.

Arthur Seyss-Inquart var Franks nestkommanderende til sommeren 1940 da Seyss-Inquart ble rikskommissær for det okkuperte Nederland.[45] Otto Wächter var guvernør for Krakow under Frank og senere for det østlige Galicja med Lemberg (Lviv) (tysk: Distrikt Galizien) som ble lagt til Generaguvernementet etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Wächter døde i Roma i 1949 etter å ha blitt beskyttet av den katolske biskop Alois Hudal.[46][47][48][49]

Friedrich-Wilhelm Krüger var SS-sjef Himmlers representant i Generalguvernementet og Hans Franks direkte underordnete - dette innebar ifølge Himmler at Franks byråkrati ikke skulle blande seg inn i Krügers virke. Krüger var trolig den mektigste person i Generalguvernementet, som formelt ble styrt Hans Frank. Inndeling i sivil administrasjon og SS/politi i Generalguvernementet skapte mye konflikt. I tautrekkingen mellom Frank og Krüger ble sentralledelsen stadig trukket inn. Frank forsøkte å få riksregjeringen på sin side, Krüger trakk i Himmler og Martin Bormann. I september 1941 krevde Himmler at instrukser fra Frank om politisaker skulle godkjennes av Himmler før de ble iverksatt. Krüger og Frank var invitert til Wannsee-konferansen i januar 1942, i deres sted deltok Karl Eberhard Schöngarth og Josef Bühler.[50][51][52][53]

Vi må huske på at alle som er til stede her er oppført på herr Roosevelts liste over krigsforbrytere. Jeg har æren av å være først på listen. Vi er derfor medskyldige, for å si det slik, i en global historisk hendelse.[b]

Hans Frank (januar 1943, til sine medarbeidere)[14]

Frank hadde beriket medlemmer av sin familie og ble avhørt for dette i 1942 og fikk innskrenket sine fullmakter. Krüger hadde som ansvarlig for sikkerhet i Generalguvernementet plass i regjeringen. Rivaliseringen toppet seg sommeren 1942. Sommeren 1942 fikk Frank selv problemer etter å ha holdt fire taler om viktigheten av rettssikkerhet også under krig, av hensyn til folks «allmenne rettsfølelse». Dette var merkelige ord med tanke på hva han foretok seg i Polen, men Frank hadde to grunntanker om juss der loven skulle være autoritær, men forvaltet av uavhengige dommere. SS-sjef Himmler mislikte Franks tanker om «judisiell uavhengighet» og klaget til Hitler. Først ble Frank avhørt av Gestapo; så ble han oppringt av Hitler som fratok ham alle oppgaver, bortsett fra ansvaret for Generalguvernementet. Innenfor SS var det allerede tiltenkt en etterfølger. Goebbels foreslo for Hitler at Frank enten burde fjernes eller få sin autoritet gjenopprettet. Hitler endte overraskende med å forflytte Krüger og beholdt Frank i Generalguvernementet.[16] Frank var uansett oppslukt av sitt kjærlighetsforhold til ungdomskjæresten Lilly. Etter nesten tyve år hadde hun kontaktet ham, om han kunne hjelpe henne med å finne sønnen som var forsvunnet på østfronten. Frank var kjent som hjelpsom; komponisten Richard Strauss skrev et stykke til Franks ære for å ha hindret at Strauss' sjåfør ble sendt til østfronten:

Hvem trer inn i rommet, så slank, så rank?
Se vår venn, vår minister Frank.[54]

Frank besluttet seg for å starte et nytt liv med Lilly, og ba sin kone ta ut skilsmisse, angivelig for sin egen beskyttelse mot det han var involvert i, «de forferdeligste ting», dvs. Endlösung. Han erklærte seg beredt til å ofre sitt ekteskap, bare hun ble forskånet for dette. Brigitte Frank avslo tilbudet og skrev i dagboken at hun heller ville være enke etter en Reichsminister enn fraskilt. Noen dager senere fortalte Frank henne at skilsmisse ikke lenger var nødvendig. Men et par uker senere anklaget han henne for å gjøre ham ulykkelig fordi hun ikke var noen god nasjonalsosialist. Dagen etter hadde han likevel ombestemt seg og ga henne et smykke; men snart forlangte han igjen skilsmisse.[55] Imidlertid hadde Brigitte taket på ham. Hun visste ting fra hans fortid. Sønnen Niklas Frank leste i morens dagbok at hans far hadde hatt homofile forhold under oppholdet i Italia: «Det var som om min Hans desperat kjempet, igjen og igjen, for å fri seg fra sin omgang med menn i yngre år,» skrev hun.[56]

Rettsoppgjør og etterspill[rediger | rediger kilde]

Frank i allierte varetekt i 1945.
Amerikanske soldater i «Monuments Men» returnerer «Damen med hermelinen» til Polen etter at Frank hadde tatt det med seg til Bayern.
Liket av Frank etter henrettelsen.

Frank ble arrestert av amerikanske styrker 4. mai 1945[11] nær hjemstedet i Bayern. Sammen med ham fant de dagboken i 42 bind og Leonardos Damen med hermelinen som han hadde tatt med seg fra slottet i Krakow.[57]

Han ble i Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot ledende nazister) tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten samt sammensvergelse for å gjennomføre disse forbrytelsene.[58] Frank ble ikke tiltalt for forbrytelser mot freden. Raphael Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Frank.[59] Frank ble 1. oktober 1946 dømt til døden og hengt 16. oktober 1946.[60]

Baldur von Schirach hevdet i fangenskapet å ha hørt Frank spørre Alfred Rosenberg om all «ødeleggelsen og lidelsen» hadde vært nødvendig. «Hva var meningen med hele denne rasepolitikken?» Rosenberg skal ha svart at han aldri hadde ment at det skulle ende med drap. «Jeg søkte bare en fredelig løsning.»[61]

Under saken, i august 1946, forsøkte Frank å ta sitt eget liv ved skjære over strupen og pulsårer, og ble fraktet til retten på båre. Hartley Shawcross, britisk advokat og politiker (Labour),[62][63] var anklager og konfronterte Hans Frank med at han mottok rapporter om drap i Dachau alt i 1933, beordret boikott av jøder, og på radio forsvarte raselovene. «Den fordømte engelskmannen!» utbrøt Frank så det hørtes i hele rettssalen.[64] Frank sa seg senere skyldig i noen av beskyldningene. I retten vitnet han om at han hadde del i det kollektive ansvar for det som skjedde og bar på en dyp følelse av skyld. Han var den første som erkjente skyld, til stor frustrasjon for Göring og andre av de medtiltalte. Han konverterte til katolisismen i varetekt. Frank sa at tusen år vil gå og ikke frita Tyskland skylden for forbrytelsene.[65][66][67] Frank svarte bekreftende på spørsmål om han deltok i jødeutryddelsen. Han svarte at han aldri hadde vært i Majdanek, Treblinka eller Auschwitz (sistnevnte var utenfor Generalguvernementet) og at han ikke hadde satt i verk oppføring av slik utryddelsesleirer.[57]

Dette gikk han tilbake på 31. august, da de tiltalte fikk forsvare seg. Frank var nummer 7 i rekken, og overrasket ved å erklære at samtlige tiltalte hadde vendt seg bort fra Gud uten å tenke på konsekvensene. Han hevdet å føle skyld ved tanken på de dødes sjeler som «vandret gjennom rettssalen», disse millionene som døde «uten på bli hørt»; men Tyskland hadde betalt en høy pris: «Hver mulige skyld vår nasjon har pådratt seg, er allerede slettet.» Han erklærte at østeuropeere hadde begått overgrep «av grusomste slag» mot tyskere, og spurte retorisk: «Hvem skal noensinne dømme forbrytelsene som er begått mot det tyske folk?»[68] Sønnen Niklas på syv år satt på morens fang da de snakket med Hans Frank gjennom en glassrute med små hull. Frank forsikret sønnen at snart «feirer vi jul hjemme i Schliersee, og vi skal ha det fint alle sammen». Niklas Frank visste at faren løy; skolekameratene hadde fortalt ham hva som ventet. Gutten sa ikke farvel til sin far: «Jeg var ordentlig lei meg, men ikke fordi han ville bli hengt. Jeg var lei meg fordi han hadde løyet for meg.»[69] Han var vant til at faren kalte ham Fremdi (= den fremmede). Hans Frank mente han ikke var far til yngstebarnet, ettersom hans kone da hadde en affære med guvernøren i Galicja, Karl Lasch. Men Hans var far til Niklas.[70]

Joachim C. Fest beskriver Frank som en motsetningsfylt figur og usikker, vinglete person. Han var ikke del av den indre krets i naziledelsen blant annet fordi han hadde en borgerlig bakgrunn. Ifølge Fest var han opptatt av å bli anerkjent og inkludert i den innerste krets.[16] Friedrich-Wilhelm Krüger anså Hans Frank som et fjols.[71] Frank førte grundig dagbok og det utgjorde til sammen 42 bind. Disse dagbøkene er en viktig kilde for historikere som forsker på andre verdenskrig og ble lagt frem som bevis i Nürnberg.[72][31] Raphael Lemkin hadde en juridisk tilnærming og overvurderte trolig Hans Franks betydning innenfor naziregimet.[73]

Niklas Frank, Hans Franks sønn født i 1939, er motstander av dødsstraff men mener at dødsdommen mot faren var på sin plass og mener ikke henrettelsen er beklagelig. Han har tatt avstand fra faren.[74][75] Sønnen husker hvordan familien etter krigen nektet å akseptere Hans Franks skyld. Blant tyskerne ble rettsoppgjøret stort sett ansett som seierherrenes justis.[76] Niklas Frank gransket som voksen farens historie med håp om å finne informasjon som kunne unnskylde eller frikjenne faren, han konkluderte med det motsatte. Niklas Frank ga i 1987 ut boken Der Vater som er en brutal og nådeløs utlevering av faren. Niklas Frank konkluderte med at faren var en massemorder.[77] Den britiske forfatteren og juristen Philippe Sands undersøkte hvordan bestefarens familie ble massakrert sammen med flere tusen andre i Galicja etter ordre fra Hans Frank. I forbindelse med dette arbeidet ble han venn av Niklas Frank. Sands bok omhandler bestefaren, Hans Frank, SS-mannen baron Otto von Wächter (Franks underordnete), Raphael Lemkin og jusprofessor Hersch Lauterpacht.[78][79][80][81]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ I will therefore proceed in the expectation that the Jews disappear. They have to go. To this end, I have organized negotiations on expelling them to the East. A major conference on this question will take place in Berlin in January, to which I will send Herr State Secretary Dr Bühler. This conference is to be held in the Reich Main Security Office under the aegis of SS-Obergruppenführer Heydrich. In any case, a large-scale migration of Jews will be launched. . . . But what will happen to the Jews? Do you believe they will be accommodated in settlement villages in Ostland? In Berlin they said to us: why all this bother; we can’t deal with them in Ostland or the Reichskommisariat, liquidate them yourselves. Gentlemen, I must ask you to steel yourselves against all notions of sympathy. We have to exterminate the Jews, wherever we encounter them and wherever humanly possible . . . We can’t shoot these 3.5 million Jews, we can’t poison them, but we will be able to carry out procedures that somehow lead to their successful extermination, namely those relating to the important measures to be discussed in the Reich. The General Government must become as free of Jews as the Reich.[14]
  2. ^ We should remember that all of us present here now figure in Mr. Roosevelt’s list of war criminals. I have the honor of being number one. We have therefore become accomplices, so to speak, in a globally historic sense.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000875, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22031[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hans-Frank, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ I was the Nuremberg jailer (1st American edition)[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c «Hans Frank | German politician and jurist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 12. desember 2020. 
  12. ^ Harris, Robert (1992). Fedreland. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202134706. 
  13. ^ Gerhard Schulz (1961). «Frank, Hans». Deutsche Biographie. 
  14. ^ a b c d e Loose, Ingo (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Josef Bühler. State secretary for the General Government. A behind-the-scenes perpetrator.». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 152–170. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.14. 
  15. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2
  16. ^ a b c Fest, Joachim C. (1972). Det Tredje rikes ansikt: et totalitært regimes profiler. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052948. 
  17. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 270)
  18. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 271)
  19. ^ Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «Biographical Notes». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 230–233. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.009. Besøkt 10. februar 2022. 
  20. ^ Henrettet i Roma i 1949
  21. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 272-74)
  22. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Kunnskapsforlaget. 1987. s. 331. ISBN 8257303488. 
  23. ^ Weinreich, M. (1999). Hitler's professors: The part of scholarship in Germany's crimes against the Jewish people. Yale University Press, første utgave 1946.
  24. ^ https://www.imdb.com/name/nm0774072/
  25. ^ Anne Hege Simonsen: Kjærlighet og mørke (s. 251) forlaget Res Publica, ISBN 978-82-82260718
  26. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105114. 
  27. ^ Schoenberner, Gerhard (1979). Den gule stjerne: jødeforfølgelsen i Europa 1933-1945. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590.  oppgir 8. november.
  28. ^ Craig, Mary (1980). Paven fra Polen: et portrett av pave Johannes Paul II. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044715. 
  29. ^ Vogel-Jørgensen, T. (1948). Verden siden 1939: i bilder med tekst. Oslo: Aschehoug. 
  30. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 279)
  31. ^ a b Craig, Mary (1980). Paven fra Polen: et portrett av pave Johannes Paul II. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044715. 
  32. ^ Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge, s. 101.
  33. ^ Prybyla, J. S. (2010). When Angels Wept: The Rebirth and Dismemberment of Poland and Her People in the Early Decades of the Twentieth Century: a Biographical Memoir. Wheatmark, Inc..
  34. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  35. ^ Michener, James A. (1987). Polen. [Oslo]: Hjemmets bokforl. s. 14. ISBN 8204031947. 
  36. ^ Christopher Browning: The path to genocide, Cambridge 1992
  37. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/belzec
  38. ^ Gilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books
  39. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 289)
  40. ^ Baedekers reiseguide om Generalguvernementet
  41. ^ Karl Baedeker
  42. ^ Oskar Steinheil
  43. ^ Rafaels tapte portrett
  44. ^ Frank og Chopin
  45. ^ «Arthur Seyss-Inquart | Austrian politician». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 25. februar 2021. 
  46. ^ Khromeychuk, Olesya (1. september 2012). «The Shaping of “Historical Truth”: Construction and Reconstruction of the Memory and Narrative of the Waffen SS “Galicia” Division». Canadian Slavonic Papers. 3-4. 54: 443–467. ISSN 0008-5006. doi:10.1080/00085006.2012.11092717. Besøkt 25. februar 2021. 
  47. ^ «On the trail of a Nazi war criminal: 'It's my duty as a son to find the good in my father'». the Guardian (engelsk). 18. april 2020. Besøkt 25. februar 2021. 
  48. ^ «En slags nazistisk kjærlighetshistorie». www.aftenbladet.no. Besøkt 25. februar 2021. 
  49. ^ «Der mysteriöse Tod des Otto Wächter - derStandard.de». DER STANDARD (tysk). Besøkt 25. februar 2021. 
  50. ^ Weale, A. (2010). The SS: A new history. Hachette UK.
  51. ^ Russell, Nestar (2018). Understanding Willing Participants, Volume 2. Springer. ISBN 978-3-319-97999-1. 
  52. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. 
  53. ^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (red.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
  54. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 318)
  55. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 296-98)
  56. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 326)
  57. ^ a b Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  58. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  59. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  60. ^ Gyldendals ett-binds leksikon. Oslo: Gyldendal. 1958. 
  61. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 353)
  62. ^ «Landmarks in law: Nuremberg and the first trial for crimes against humanity». the Guardian (engelsk). 18. desember 2020. Besøkt 10. februar 2021. 
  63. ^ «The Nuremberg Trials». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 10. februar 2021. 
  64. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 425)
  65. ^ Sasser, C. W. (2014). Two Fronts, One War. Frontline Books.
  66. ^ «The Nazi war criminal, the Nuremberg prosecution expert… and a shared love of Bach». the Guardian (engelsk). 16. november 2014. Besøkt 12. desember 2020. 
  67. ^ «Hans Frank Pleads Guilty to Mass-murder of Jews in Poland at Nuremberg Trial». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 19. april 1946. Besøkt 12. desember 2020. 
  68. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 437-38)
  69. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 444)
  70. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 287-88)
  71. ^ Jasch, H. C., & Kreutzmüller, C. (red.). (2017). The Participants: The Men of the Wannsee Conference. Berghahn Books.
  72. ^ Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge, s. 223.
  73. ^ Stone, Dan (1. desember 2005). «Raphael Lemkin on the Holocaust». Journal of Genocide Research. 4. 7: 539–550. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520500349985. Besøkt 20. februar 2021. «In his Thoughts on Nazi Genocide this insistence on law led Lemkin to overemphasize the importance of Hans Frank, leading Nazi lawyer and later General Governor of Poland (the General Government was the part of central Poland occupied by Germany but not incorporated into the Reich). The space that Lemkin devoted to Frank is understandable in terms of Lemkin's legal approach, but does not accurately reflect Frank's (comparative lack of) importance in the regime, especially where Jewish policy was concerned.» 
  74. ^ «Our fathers the Nazis: film explores the legacy of atrocities». the Guardian (engelsk). 19. november 2015. Besøkt 19. februar 2021. «Niklas Frank, now 76 and a retired journalist, was seven when his father was hanged by the allies after the Nuremberg trials. He has denounced his father and says he does not regret the execution.» 
  75. ^ Sylte, Turid (17. september 2020). «Betydningen av oppgjøret». Vårt Land - Norges største kristne dagsavis (norsk). Besøkt 12. desember 2020. «Sands ble kjent med ham gjennom Hans Franks sønn, Niklas, som er tysk journalist. Frank ga klart uttrykk for sin holdning. Selv om han er imot dødsstraff, var dødsdommen mot faren på sin plass.» 
  76. ^ «Nürnberger Prozesse: Die Konfrontation mit NS-Verbrechen | DW». DW.COM (tysk). 20.11.2020. Besøkt 12. desember 2020. 
  77. ^ NDR (12. juni 2020). «Zeitreise: Niklas Frank, Sohn eines Kriegsverbrechers». www.ndr.de (tysk). Besøkt 12. desember 2020. 
  78. ^ Ford, Catherine (29. mai 2020). «Unravelling a troubling Nazi legacy». The Sydney Morning Herald (engelsk). Besøkt 12. desember 2020. «In Lviv, or Lemberg as his grandfather knew it, Sands came into the orbit of Hans Frank's son, Niklas, with whom he discussed their unimaginably bleak connection and Niklas' book, about the burden shouldered by the son of a mass murderer. The meeting produced an unlikely friendship, and a web of connections.» 
  79. ^ Pedersen, Willy (23. november 2018). «Tiltalebenk i helvete». morgenbladet.no. Besøkt 23. desember 2020. «Den britiske juristen Philippe Sands har skrevet en uforglemmelig fortelling om nazistenes krigsforbrytelser og arbeidet for å håndtere dem i rettssalen.» 
  80. ^ «East West Street by Philippe Sands review – putting genocide into words». the Guardian (engelsk). 22. mai 2016. Besøkt 19. februar 2021. «At Treblinka, the death camp the Nazis tried to bury, he sees the stamp of Hans Frank’s general government, which had jurisdiction over Lemberg as well as Treblinka, alongside that of the camp commandant, Franz Stangl. It is “a black sign, indelible and definitive as to the matter of responsibility”. Sands’s portrait of Frank, the lawyer who went wrong, and his trial at Nuremberg supply the final powerful strand of this narrative. Frank’s son, Niklas, became Sands’s friend during the research, and along with Horst, the son of Otto Von Wächter – governor of Galicia and thus the man immediately in charge of the final solution in Lemberg – was the subject of Sands’s film, My Nazi Legacy.» 
  81. ^ Hjeltnes, Guri (8. oktober 2018). «Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig: Bokanmeldelse: Philippe Sands: «Tilbake til Lemberg»». www.vg.no. Besøkt 19. februar 2021. «Noen sakprosabøker skiller seg rett og slett ut. For en historie, for et grep det er tatt i «Tilbake til Lemberg», og for en forfatter Philippe Sands er! Philippe Sands har regnet ut at bestefarens store familie på mors- og farssiden i Lemberg og Zólkiew talte 70 mennesker før andre verdenskrig. Bare bestefaren Leon overlevde, og omkranset sin fortid med taushet.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Frank&oldid=23149509»