Albert Speer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Albert Speer, tysk arkitekt og rustningsminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland, fotografert som tiltalt under Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig

Berthold Konrad Hermann Albert Speer (født 19. mars 1905 i Mannheim i Tyskland, død 1. september 1981 i London i Storbritannia) var tysk arkitekt og senere rustningsminister i Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske regjering fra 1942 til 1945. Han var den av toppene i Det tredje rike som privat stod Hitler nærmest.

Arkitekten[rediger | rediger kilde]

Speer var født i en velstående familie i Mannheim, ifølge ham selv var barndommen ulykkelig. Han utdannet seg som arkitekt og meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP i 1931. Han begynte å arbeide for Hitler fra 1933 etter å ha imponert ham med et tegningsutkast til en monumental partimøte-tribune i Nürnberg. Bruken av sterke luftvernslys for å skape imponerende lyseffekter under det nasjonalsosialistiske partiets store utendørs kveldsmøter, var Speers idé. Hitler, som siden ungdommen hadde vært lidenskapelig oppslukt av monumental klassisk arkitektur, må ha tenkt at Speer var den som kunne gjøre hans enorme byggeplaner til virkelighet. I 1934 utnevnte Hitler den 29-årige Speer til stillingen «Førerens arkitekt». I denne posisjonen fikk han etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen nærmest ubegrensede fullmakter og ressurser innenfor sitt område. Han ble utnevnt til professor, og som generalinspektør for byggvesenet i Berlin fikk han med sin stab ansvaret for å forme nasjonalsosialistiske Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers idealer. I 1936 imponerte Speer med «lyskatedralen» ved Olympiaden. De 150 lyskasterne var rettet opp mot himmelen, der blendende hvite søyler av lys kunne ses som gjenskinn så langt unna som i Frankfurt am Main – de hadde en effekt på førti tusen watt.[1]

Som «Generalbygginspektør for rikshovedstaden Berlin (Germania)» utarbeidet han sammen med Hitler konkrete planer for omdanne det nye Germania til en verdenshovedstad preget av gigantiske praktbygninger. En enorm kuppelbygning, Volkshalle, skulle stå i sentrum. Dette ville ennå i dag vært verdens største bygning, hadde prosjektet blitt realisert. Planen var at den nye hovedstaden skulle stå ferdig i 1960. På grunn av krigen ble kun få av byggverkene ferdige, slik som Tempelhof lufthavn og det nye rikskanselliet. Det såvidt påbegynte prosjektet innebar massivt rivningsarbeide gjennom tett befolkete sentrumsstrøk i Berlin. Senere forskning har avdekket at Speer sto sentralt i tiltakene for å deportere byens jødiske innbyggere med den hensikt å skaffe tyskerne som var blitt hjemløse på grunn av ombyggingen, nytt husly.

Rustningsministeren[rediger | rediger kilde]

Billedhuggeren Arno Breker modellerer en portrettbyste av Albert Speer i 1940

Etter rustningsminister Fritz Todts død i en flyulykke i 1942, ble Speer utnevnt til hans etterfølger, både i regjeringen og som leder av Organisation Todt. De neste årene opplevde Tysklands krigsindustri en dramatisk produksjonsvekst som nådde toppen så sent som 1944. Det kan hevdes at Speers åpenbare organisasjonstalent og iherdige arbeidsinnsats, hensynsløse utnyttelse av tvangsarbeidere og tiltak i krigsindustrien bidro til å forlenge andre verdenskrig med omtrent ett år. Ved krigens slutt saboterte imidlertid Speer langt på vei Hitlers ordre om å ødelegge det som var igjen av tysk infrastruktur. I Nürnbergprosessen hevdet han at han på dette tidspunktet planla å drepe Hitler med gass via førerbunkerens luftekanaler, men at planen mislykkes da luftekanalene kort tid etter ble sikret.

Speers forhold til Hitler[rediger | rediger kilde]

Historikere har interessert seg for forholdet mellom Speer og Hitler. Det har blitt hevdet at hvis Hitler hadde en nær venn så må det ha vært Speer. De omgikkes ofte privat når Hitler oppholdt seg i Obersalzberg nær Berchtesgaden. Speers hus lå kun noen hundre meter fra Berghof og Speer med familie var ofte gjester på Berghof. Fru Speer og Eva Braun var nære venninner. Gjennom Speer dyrket Hitler sine gigantomane arkitektoniske visjoner. Hitler ble helt oppslukt av en modell av det nye Berlin/Germania som Speer ga ham som bursdagspresang. Byggeplanleggingen med Speer fungerte trolig som en kjærkommen virkelighetsflukt fra de voksende problemene med krigen. Speer visste muligens noe om det forestående 20. juli-attentatet på Hitler, men unngikk å bli innblandet og forble lojal helt til slutten. Med stor fare for eget liv fløy han inn i det omringede Berlin sentrum og møtte Hitler kun få dager før Hitler begikk selvmord. I senere intervjuer tok Speer alltid avstand fra det nasjonalsosialistiske regimets forbrytelser, men han uttalte seg aldri negativt om Hitler som person.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Under Nürnberg-prosessen ble Speer dømt til 20 års fengsel for sin bruk av slavearbeidere i krigsindustrien. Under rettssaken uttrykte han anger over å ha tilhørt Det tredje rikets ledelse, og han tok avstand fra regimets forbrytelser, samtidig som han nektet for å ha hatt kjennskap til dem. Denne opptreden, trolig også i kombinasjon med et sjarmerende og tillitvekkende vesen, medvirket til at han ble dømt mildere enn det han ellers ville ha risikert. Den sovjetiske dommeren var imidlertid mindre opptatt av hva Speer sa enn hva han faktisk hadde gjort, og stemte for å dømme ham til døden.

Han ble overført til Spandau-fengselet i 1947 for å sone dommen. Tross et løfte innledningsvis om å vise sin skyldfølelse ved å avstå fra å søke benådning, fikk han senere startet en kampanje for å bli løslatt før tiden. Denne mislyktes, og han ble først løslatt midnatt 1. oktober 1966, på dagen 20 år etter at han fikk fengselsdommen.

Etter soningen[rediger | rediger kilde]

Etter løslatelsen vurderte Speer å vende tilbake til arkitektbransjen, men han kom frem til at han hadde vært for lenge borte fra arkitektgjerningen; han var ikke faglig oppdatert. Speer forstod dessuten at han ville forbli assosiert med de store byggeprosjektene fra Det tredje riket og at det derfor ville bli vanskelig å fremstå som en troverdig moderne arkitekt. Istedet gjorde han karriere av å være Det tredje rikets innsidevitne. Speer fremstilte seg selv som urettmessig dømt i Nürnberg fordi han, ifølge seg selv, ikke hadde kjent til Hitler-regimets mørkere sider. Hans offentlige avstandtagen fra den nasjonalsosialistiske tiden gjorde at han for mange tyskere fremstod som et slags moralsk alibi. Speer ble illustrasjonen på forestillingen om at de mange som hadde fulgt Hitler ikke selv hadde skyld i regimets forbrytelser, men snarere var ofre for en folkeforfører. Speer ble en etterspurt mann for massemedia, og skrev selv tre bestselgende bøker med temaer fra sin fortid. Under et besøk i Norge i 1980 ble han intervjuet av NRK (Olav Gran-Olsson). Han døde plutselig i 1981 under et kort opphold i London, hvor han samme dag var blitt intervjuet av BBC.

Beskyldninger om «selviscenesettelse»[rediger | rediger kilde]

Speers image som den uskyldige, velmenende idealist, begynte å slå sprekker allerede året etter, da den tyske historieforskeren Matthias Schmidt utga en bok der han dokumenterte at Speers «selviscenesettelse» under selve rettssaken og i årene etter hans løslatelse ikke bygget på faktiske forhold, men at Speer derimot var en av de drivende kreftene bak utnyttelsen av «mindreverdige» slavearbeidere i den tyske krigsindustrien. Samtidig viser Schmidts bok at Speer, stikk i strid med sine egne påstander, hadde meget god innsikt i forholdene i og omkring tyske konsentrasjonsleirer, og at han flere ganger bebreidet SS for ikke å gå hardt nok frem overfor de innsatte. Speer hadde brukt sitt siste leveår på å prøve å forhindre at denne informasjonen ble offentliggjort. Imidlertid er det stadig uvisst hvorvidt Speer kjente til jødeutryddelsene. Selv om han kanskje ikke kjente detaljene, er det sannsynlig at Speer med sitt intellekt og sin posisjon som en det nasjonalsosialistiske Tysklands mest sentrale maktpersoner, må ha undret seg over hva som egentlig foregikk.

I 1971 besøkte han Norge. Dette medførte en heftig debatt da dette ble kjent, riktignok etter at han hadde forlatt landet.

Speer ble begravet i Heidelberg i Tyskland.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (side 50), Spartacus, Oslo (2008) ISBN 978-82-430-0445-0


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Albert Speer – bilder, video eller lyd