Oranienburg (konsentrasjonsleir)

Konsentrasjonsleiren Oranienburg ble opprettet den 21. mars 1933 som en av de første konsentrasjonsleirene etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Leiren holdt til i sentrum av Oranienburg, Berliner Strasse 20 i Oranienburg i et tidligere fabrikklokale. Leiren ble nedlagt i 1934. I 1936 ble leiren Sachsenhausen åpnet i den samme byen.

Drift[rediger | rediger kilde]

Leiren var i utgangspunktet en konsentrasjonsleir for Berlin og delstaten Brandenburg. I leirens funksjonstid var 3000 fanger fengslet, hovedsakelig sosialdemokrater og kommunister – men også andre motstandere av «det nye Tyskland». Det største antallet samtidige fanger var 1200. Minst 16 fanger ble drept av sikkerhetsvaktene i leiren. Kun to fanger klarte å rømme; Arthur Plötzke og riksdagsmedlem Gerhart Seger. Seger kom seg over grensen til Tsjekkoslovakia i desember 1933 og ga derfra ut boken Oranienburg. Erster authentischer Bericht eines aus dem Konzentrationslager geflüchteten. Boken ble utgitt på mange språk også på norsk på Tiden Norsk Forlag i 1934. Boken vakte stor oppmerksomhet og utkom i 13 000 eksemplarer i Norge.^[1]

Leirens oppløsning[rediger | rediger kilde]

Leiren ble oppløst 2. juli 1934 etter at Himmlers SS hadde tatt kontroll over Gestapo og konsentrasjonsleirsystemet og etter oppgjøret med SA under de lange knivers natt. SS-soldater tok kontroll over leiren og fangene ble flyttet til konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Leiren ble oppløst 14. juli 1934 og ble kun benyttet som en reserveleir med seks SS-vakter og en kommandant.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I 1950 ble det satt opp en minneplate for ofrene på muren ved den tidligere konsentrasjonsleiren. I 1974 ble det satt opp en minnesten for å minnes den jødiske anarkisten og forfatteren Erich Mühsam som mistet livet i leiren 2. februar 1934. I 1994 ble det satt opp en informasjonstavle.