Wilhelm Wagner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For komponisten Wilhelm Richard Wagner, se Richard Wagner
Wilhelm Wagner
Født26. des. 1909Rediger på Wikidata
Altenkirchen
Død30. juli 1978Rediger på Wikidata (68 år)

Wilhelm Arthur Konstantin Wagner (født 26. desember 1909 i Altenkirchen, Rheinland-Pfalz, død 30. juli 1978 i Bonn[1]) var en tysk nazist og medarbeider ved Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD i Norge fra 13. februar 1941 til krigens slutt. Han var leder for referat IV B i Abteilung IV (Gestapo under ledelse av Hellmuth Reinhard) og hadde ansvar for jøder, frimurere og kirkespørsmål.[2]

Han ble dømt til 20 års tvangsarbeid i Norge etter krigen, men ble løslatt og deportert etter noen få år.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Wagner var sønn av Artur Wagner og hans hustru Nanny (født Rode). Hans far var rektor ved den høyere skolen i Altenkirchen. I 1929 tok han eksamen ved gymnaset i Betzdorf (Lieg). Deretter flyttet han sammen med familien til Bad Godesberg. Fra samme år studerte han teologi og filosofiske fag ved universitetet i Bonn. Han tok eksamen ved Universitetet i Koblenz i 1934. Fra 1934 var han lærer ved en evangelisk skole i Bad Godesberg. Wagner giftet seg med Anneliese Dahlhausen i 1936 etter tillatelse fra Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA).

Karriere i SS[rediger | rediger kilde]

Wagner ble opptatt i SS 1. mai 1933 med SS-nummer 112.836. 10. oktober 1935 ble Wagner tilsatt som medarbeider i SS med arbeidsplass Sicherheitshauptamt Berlin. I 1936 ble han overført til SD-Unterabschnitt Groß-Berlin, der han senere ble innsatt som leder av referat II B. Under arbeidet i Berlin hadde han mye ansvar for spørsmål knyttet til jøder. Wagner steg ikke raskt i gradene, men ble i 1940 forfremmet til grad SS-Hauptsturmführer, en rang han beholdt til krigens slutt.

Wagners rolle i deportasjonen av de norske jødene[rediger | rediger kilde]

Wagner ble overført til Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD i Norge 13. februar 1941, der han erstattet SS-Hauptsturmführer Walter Kohlrep som leder for referat IV B (Gestapos avdeling for jøde-, frimurer- og kirkesaker). Han hadde to medarbeidere, SS-Untersturmführer Erhard (Harry) Böhm og SS-Untersturmführer Klaus Großmann. Wagner var fra starten i Norge svært ivrig i kartleggingen av norske jøder. I oktober 1941 tok han initiativ overfor det norske Politidepartementet under Jonas Lie til den systematiske registreringen av jøder i Norge.

Denne ble gjennomført ved en kunngjøring fra Politidepartementet av 20. januar 1942 («Kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder»). Klart framtro Wagner først i oktober 1942 da jødiske menn ble arrestert. Wagner hadde hyppig kontakt med ledelsen av Statspolitiet i Oslo fra 23. oktober 1942. Den 24. november deltok han på et møte med sjefen for det norske Statspolitiet Karl Alfred Marthinsen og andre sentrale personer i Statspolitiet. På dette møtet ble aksjonen mot norske jøder 25. og 26. november 1942 planlagt. Sammen med politiinspektør Knut Rød fra Oslo- og Akeravdelingen av Statspolitiet, ledet han transporten av jøder ut av landet ombord i DS «Donau» 26. november 1942. Etter denne første deportasjonen var Wagner opptatt av å få arrestert og samlet sammen så mange jøder som mulig til en ny deportasjon. Denne fant sted 25. februar 1943 med skipet «Gotenland».

I rettssaken mot Hellmuth Reinhard (i 1967 etter at han selv var benådet) vitnet Wagner om at ordren om deportasjonen av de norske jødene kom fra Berlin. Ordren fra Berlin gikk ifølge Wagner til Heinrich Fehlis og det ble holdt flere møter hos Fehlis om saken. Arrestasjonene skulle foretas av norsk politi, med teknisk bistand fra tysk politi. Wagner ga muntlig ordre til norsk politi via politisjef Marthinsen. Wagner sa også at han var tilstede på kaien da Donau-transporten ble klargjort. Han mente at det var nordmennene selv som ønsket å kvitte seg med jødene og at særlig Quisling var en pådriver.[2]

Fra september 1943 ble Wagner overført til avd. IV S (etterretningsavdelingen) i Gestapo. Han fortsatte imidlertid også etter dette tidspunkt å interessere seg for både jøde- og kirkesaker.

Rettslig etterspill[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Wagner ble arrestert i mai 1945. Saken mot ham kom opp for Eidsivating lagmannsrett i august 1946, der han ble idømt dødsstraff. Dommen ble anket til Høyesterett, som i dom av 30. april 1947 satte straffen til 20 års tvangsarbeid. Han sonet straffen i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir. Han ble benådet etter noen få år og utvist fra Norge i 1951. Han bosatte seg i hjembyen Bad Godesberg, der han ble ansatt som funksjonær[2] eller direktør i en bank.[3]

Hans dødsår er i norske kilder oppgitt som ukjent, men han vitnet i en krigsforbrytersak i Frankfurt i 1965, og var da ved god helse.[4] Han vitnet også i saken mot Hellmuth Reinhard i Baden-Baden i 1967.[2] Ifølge det tyske lokalhistoriske prosjektet AKdia døde han i 1978 i Bonn[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «1946 - 1950 – AKdia». wiki.westerwald-gymnasium.de. Besøkt 15. juli 2016. 
  2. ^ a b c d Bergfald, Ole (1967). Hellmuth Reinhard - soldat eller morder?. Oslo: Schibsted. s. 56–57. 
  3. ^ Bjørn Westlie (2022). Mørke år. Res publica. ISBN 9788282262460. 
  4. ^ Michelet, Marte (2014). Den største Forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust. Oslo: Gyldendal norsk forlag. s. 309. ISBN 978-82-05-48036-0. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wilhelm_Wagner&oldid=23896235»