Beneš-dekretene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Beneš-dekretene (tsjekkisk Benešovy dekrety, tysk Benesch-Dekrete) viser til 143 presidentdekreter som ble vedtatt av Edvard Beneš' tsjekkoslovakiske eksilregjering under annen verdenskrig. Betegnelsen brukes oftest om de dekretene som la grunnlaget for den fordrivelsen av tyskere og ungarere fra Tsjekkoslovakia etter annen verdenskrig.

Disse dekretene bestemte at alle som hadde erklært seg som tyskere eller ungarere i folketellingen i Tsjekkoslovakia i 1930, samt alle som bodde i Sudetenland, skulle fordrives og deres eiendom konfiskeres.[trenger referanse] Som følge av dekretene ble omkring tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem i Bøhmen, Mähren og Slovakia. I forbindelse med fordrivelsen ble det opprettet konsentrasjonsleirer der større antall ble mishandlet og drept (folketellinger indikerer at antallet sudettyskere i denne perioden ble redusert med 200 000).[trenger referanse] Folkerettsjuristen Felix Ermacora fastslo i 1991 at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å betegnes som folkemord.

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia hadde gjennom nesten ett årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener.

Dekretene har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for strid mellom Tsjekkoslovakia eller landets etterfølgerstater og deres naboland, deriblant Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sveits og Liechtenstein. I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte bl.a. regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.[trenger referanse] Liechtenstein anerkjenner ikke statene Tsjekkia og Slovakia som resultat av Beneš-dekretene, og truet med å blokkere utvidelsen av EØS.

Internasjonale domstoler har avvist å dømme i saker vedrørende dekretene, da de fleste internasjonale avtaler om menneskeretter har blitt vedtatt etter 1945. Ledende tsjekkiske politikere og deler av den tsjekkiske opinion er imot en formell opphevelse av dekretene, da noen[hvem?] frykter at dette vil åpne for krav om erstatning. Det argumenteres[av hvem?] med at dekretene ikke har noen relevans lenger, siden alle EU-borgere fritt kan slå seg ned i Tsjekkia og Slovakia. På den annen side mener kritikerne[hvem?] at det er uholdbart at et EU-land fremdeles har rasistiske lover.

I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det bl.a. het at «den tsjekkiske siden beklager at fordrivelsen av sudettyskerne etter krigen fra det daværende Tsjekkoslovakia, beslagleggelsen av eiendom og landsforvisningen av uskyldige mennesker førte til mye lidelse» og videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene [...] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener de har avsluttet saken med denne erklæringen.[trenger referanse]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. På eget initiativ satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[trenger referanse]

De tyske myndighetene er klar over at den nazistiske voldsmakten mot det tsjekkiske folket la grunnlaget for de alliertes tvangsforflytning av sudettyskerne.
Den ble gjennomført i 1945 og 1946 under amerikansk kontroll. Ref. Den tysk-tsjekkiske erklæringen 1997, avsnitt II og Potsdam-avtalen 1945, nederst på siden


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coudenhove-Kalergi, Barbara og Oliver Rathkolb: Die Beneš-Dekrete. Wien: Czernin Verlag, 2002. ISBN 3-7076-0146-3
  • de Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave/Macmillan. New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam. London, 1977. ISBN 0-8032-4910-1.
  • de Zayas, Alfred M.: Die deutschen Vertriebenen. Graz, 2006. ISBN 3-902475-15-3.
  • de Zayas, Alfred M.: Heimatrecht ist Menschenrecht. München, 2001. ISBN 3-8004-1416-3.
  • Naimark, Norman: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in the Twentieth Century Europe. Cambridge, Harvard University Press, 2001.
  • Prauser, Steffen and Rees, Arfon: The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe at the End of the Second World War. Florence, Italy, European University Institute, 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]