Ioannis Metaxas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ioannis Metaxas (gresk: Ιωάννης Μεταξάς; født 12. april 1871Ithaka, død 29. januar 1941 i Athen) var en gresk politiker som i 1936 ble valgt til statsminister av kong George den andre av Hellas. Metaxas vant ikke noe valg, men hadde like fullt parlamentets tillit. Sommeren 1936 rammet en serie streiker landet, og som respons på dette avsatte Metaxas parlamentet og innførte en serie nye lover. Hans nye regime ble kalt 4. august-regimet og Metaxas dreide Hellas inn på et spor som etter planen skulle gjøre landet til en fascistisk ettpartistat etter italiensk modell.

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Metaxas etablerte rask sin egen ungdomsorganisasjon "Ethniki Organosi Neolaias" (EON) eller "Den nasjonale ungdomsorganisasjon" på norsk. Denne var inspirert av andre fascistiske ungdomsorganisasjoner slik som Avantguardene i Italia, eller den nasjonalsosialistiske Hitler Jugend.

Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Metaxas ville øke den nasjonale bevisstheten hos befolkningen, men han hevdet at forbildet for Hellas burde være det krigerske Sparta framfor de rolige og filosofiske athenerne.

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Det ble etablert en 40 timers og fem dagers arbeidsuke med lovfestet rett på to ukers ferie, samt et par regler omkring sikkerhet og miljø på arbeidsplassen. Før Metaxas hadde det ikke vært noen reguleringer i arbeidslivet. Streik og lockout ble forbudt, og det ble lagt detaljerte planer om å etablere et korporativt system etter italiensk og portugisisk modell. Metaxas ville etablere en stat der fokus på individualisme og klassekamp ble nedtonet til fordel for en kollektiv solidaritet og nasjonal dugnadsånd.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Metaxas var hele tiden klar over at Italia hadde ambisjoner om å innlemme Hellas i sitt nye romerske imperium. Da Italia allierte seg med Tyskland gjennom Stålpakten gjorde dette det naturlig for Hellas å knytte seg tettere til de allierte, dette på tross av at Metaxas selv var en stor tilhenger av Tyskland, og til en viss grad også av Hitler.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mussolini angrep Hellas den 28. oktober 1940 etter å ha stilt et ultimatum: Enten blir alle allierte skip og tropper kastet ut fra gresk territorium, eller så angriper vi. Metaxas nektet, og Mussolini beordret et angrep som han selv detaljstyrte. Metaxas styrte også forsvaret av Hellas, men ettersom han hadde jobbet som militærrådgiver og strateg under første verdenskrig hadde han en del mer erfaring på feltet enn Mussolini som hadde vært vanlig fotsoldat. Dette, kombinert med godt motiverte tropper og en del alliert hjelp gjorde at Italia tapte krigen og trakk seg tilbake 23. april 1941. Metaxas døde av blodforgiftning den 29. januar samme år, altså før krigen var over. (I boken «Kreta. Okkupasjon og motstand» skriver Antony Beevor at Metaxas døde av kreft i halsen. Tysk propagangda ville ha det til at han var blitt forgiftet av britene.) De fleste anser dødsfallet som naturlig, selv om enkelte mener at han ble myrdet av enten de allierte fordi de ikke ville at Hellas skulle overleve som fascistisk stat, eller av Mussolini som hevn for at han var i ferd med å tape krigen. Etterfølgeren som statsminister, Alexandros Koryzis, var bankier og ikke profesjonell politiker.

Arbeidet mot å etablere full korporatisme ble avbrutt av det italienske angrepet på Hellas i 1940. På dette tidspunktet hadde Metaxas heller ikke fått etablert noe fascistisk parti, og på grunn av disse to tingene – kombinert med Hellas sitt samarbeid med de allierte under krigen – er det en utbredt misforståelse at Metaxas ikke var en ordentlig fascist, eller at han ikke ville gjøre Hellas til en fascistisk stat. Dette er feil. Metaxas trodde på den fascistiske ideologi, men forsøkte i likhet med det fascistiske Portugal og det Falangistiske Spania å holde seg utenfor krigen. Dette gikk bra for Portugal og Spania, som byttet fra å være handelspartnere og aktive allierte med Tyskland til å bli handelspartnere og aktive allierte med USA og England etter Tysklands nederlag på Østfronten og Italias kapitulasjon i 1943, men for Hellas var dette umulig ettersom landet stod i veien for Italias og Mussolinis imperiedrømmer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: