Hjalmar Schacht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hjalmar Schacht i vitneboksen 21. juli 1947 under Nürnbergprosessen

Hjalmar Horace Greeley Schacht (født 22. januar 1877, død 3. juni 1970) var en tysk økonom, riksbankpresident fra 1923 til 1930 og igjen fra 1933 til 1939 og næringsminister fra 1934 til 1937.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Tinglev i Sønderjylland, da tysk, som sønn av forretningsmannen William Leonhard Ludwig Maximillian Schacht og den danske baronessen Constanze Justine Sophie von Eggers. Hans foreldre, som hadde bodd flere år i USA, ønsket å kalle ham Horace Greeley Schacht, til ære for den amerikanske journalisten Horace Greeley, men gav etter for bestemorens ønske om at han også skulle få et dansk navn, Hjalmar.

Schacht studerte medisin, filologi og statsvitenskap, før han tok doktorgraden i økonomi i 1899. Under en forretningsreise i 1905 sammen med styremedlemmer i Dresdner Bank møtte han den kjente amerikanske bankieren J.P. Morgan.

I 1916 ble han en av direktørene i Riksbanken. Han var i 1918 en av grunnleggerne av det liberale Deutsche Demokratische Partei, som han var medlem av til 1926. Hans kritikk mot beslagleggelsen av de tyske fyrstehusenes eiendom førte til at han meldte seg ut av partiet.

I 1923 ble han utnevnt til valutakommissær og senere samme år president for Riksbanken. Hans økonomiske politikk bidro til å redusere inflasjonen og stabilisere marken.

Han gikk av som riksbankpresident i 1930, men ble gjenutnevnt i 1933 etter at han i november året før, sammen med en del andre prominente finans- og næringslivsledere, hadde undertegnet en henvendelse til president Hindenburg om å utnevne Adolf Hitler til ny rikskansler, noe som også skjedde to måneder senere.

Næringsminister[rediger | rediger kilde]

I perioden 1934 til 1937 var Schacht næringsminister og hadde ansvaret for å sikre sysselsetting og opprustning, til tross for begrensede offentlige finanser. Dette ble gjort gjennom en utstrakt lånevirksomhet (som det neppe noen gang ville ha vært mulig å tilbakebetale) og tvungen arbeidstjeneste for arbeidsløse, særlig gjennom realiseringen av den store motorveiutbyggingen. Nazistenes krise- og sysselsettingspolitikk var keynesiansk, finansiert gjennom underskudd på statsbudsjettet, og statens underskudd ble dekket av Reichsbank, som ble underlagt staten i 1933. Etter at Schacht ble direktør der i mars 1933, økte mulighetene for å lånefinansiere statens underskudd, blant annet ved stiftelsen av såkalte «MEFO-veksler», som ble innført i mai 1933. Dette var en veksel trukket på et ikke-eksisterende selskap (Metallurgische Forschungsgesellschaft), som angivelig kunne diskonteres i bankene og betales av staten etter fem år. Det ble utstedt Mefo-veksler for ca. 12 milliarder Reichsmark frem til 1938, men da de skulle innløses, viste det seg at de ikke kunne betales.[1]

Regimet fikk imidlertid hjelp av en generell konjunkturoppgang, samt at Weimarrepublikken i 1932 hadde lyktes med å få innvilget fritak fra å betale ytterligere krigserstatninger etter første verdenskrig. I 1933 sørget Schacht for å hjemkjøpe tyske obligasjoner fra USA, etter først å ha kommet med uttalelser som kunne tolkes slik at Tyskland ikke kunne eller ville innløse dem. Dette førte til at kursen på obligasjonene falt drastisk, og tyske eksportører med tilgang til amerikansk valuta kunne kjøpe dem opp til spottpris. Denne operasjonen resulterte i en avtale der rentene på den tyske gjelden ble senket.

Schacht var en personlig venn av sir Montagu Norman, sjefen for Bank of England og medlem av Anglo-German Fellowship. Han trakk seg som næringsminister da han var uenig i Hitlers økonomiske politikk og de omfattende militærutgiftene som Schacht mente kunne føre til økonomisk sammenbrudd. Dette fordi det offentlige pengeforbruket skapte en etterspørsel det ikke ble produsert varer til å møte. I tillegg trakk han seg på grunn av konflikter med Hermann Göring. På grunn av sin kritikk mot Hitler ble han avsatt som næringsminister 26. november 1937, men ble gjenutnevnt som riksbanksjef hvor han satt fram til 1939 deretter minister uten portefølje i regjeringen, med lønn som riksbanksjef til han ble endelig avsatt i januar 1943.

Schacht holdt i 1935 en tale hvor han fordømte antisemittismen, og var meget kritisk til det han kalte «ulovlige aksjoner» mot jøder.

I 1944 ble han arrestert som medansvarlig for 20. juli-attentatet mot Hitler, og satt frem til krigens slutt i konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Flossenbürg.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble Schacht arrestert av allierte og tiltalt ved Nürnbergprosessen, hvor han ble frikjent.

I 1953 grunnla han banken Deutsche Außenhandelsbank Schacht und Co., som han ledet til 1963. Han var også aktiv som økonomisk rådgiver for utviklingsland. I 1965 var han en av grunnleggerne av Aktionsgemeinschaft Unabhängiger Deutscher, som i 1980 gikk opp i partiet De grønne.

Schacht skrev tre bøker i løpet av sitt liv. Han var også fra 1906 frimurer, og i 1914 tok han i en frimurerpublikasjon avstand fra nasjonalisme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karl Chr. Lammers: Nazismens epoke (s. 215), forlaget Schønberg, 2003, ISBN 87-570-1646-1