Advokat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En fransk advokatdrakt

Advokat (tidligere kalt sakfører) er en tittel på en jurist som yter rettslige tjenester til bl.a. offentlige myndigheter og institusjoner, foreninger og andre sammenslutninger, bedrifter og andre foretak, samt til privatpersoner.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet advokat kommer, via gammelfransk avocat, fra latin advocātus (en som er kalt til å hjelpe), fra advocō (å tilkalle). Begrepet betyr altså en som handler eller snakker på vegne av andre i en rettssak eller lignende. Det engelske ordet advocate er etter vanlig norsk språkbruk bredere enn det norske ordet advokat. I henhold til engelsk språkbruk er ordet både et verb (to advocate = å støtte eller å kjempe for) og et substantiv (an advocate = en støttespiller eller forkjemper).

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er bruken av advokat-begrepet helst knyttet til en person med juridisk embedseksamen (cand.jur. eller master i rettsvitenskap) med advokatbevilling som yter juridiske tjenester (rettshjelp) overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter eller representasjon overfor andre private parter.

Fra 1848 til 1965 var tittelen sakfører. Før næringen ble fri i 1848 var tittelen prokurator og advokatene var offentlige embedsmenn.

En engelsk advokat med kappe og parykk

I Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen advokat og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer samt hvilke oppgaver som kun kan utføres av en advokat («advokatmonopol»). Det finnes i andre land bestemmelser som delvis er ulike dem som gjelder for advokater i Norge. For eksempel er advokatyrket i Storbritannia delt opp i to ulike kategorier; en form er barrister, som representerer klienter overfor domstolene, og en annen form er solicitor, som bistår klientene utenfor domstolene.

Advokatbevilling[rediger | rediger kilde]

I Norge er det domstolloven av 13. august 1915 nr. 5, kapittel 11, og advokatforskriften av 20. desember 1996 nr. 1161 som angir de sentrale bestemmelser om advokaters virksomhet. Det gjelder blant annet spørsmålet om når det er nødvendig med advokatbevilling, hvem som kan få advokatbevilling, samt de mest sentrale plikter som følger av det å utøve advokatvirksomhet.

Domstolslovens utgangspunkt er at alle som utøver rettshjelpvirksomhet må ha advokatbevilling. Rettshjelpvirksomhet defineres i loven som ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf. domstolsloven § 218. På visse vilkår gjelder det imidlertid enkelte unntak fra kravet om advokatbevilling, jf. § 218 annet ledd.

Advokatbevilling gis av det statlige organet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet i form av et skriftlig bevillingsvedtak, jf § 220. For å kunne motta slik advokatbevilling må den som søker bevilling dokumentere at alle de følgende vilkår er oppfylt:

Juridisk embedseksamen kan tas ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, og Universitetet i Tromsø. Studiet tar normalt fem år.

En advokat som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn, plikter før virksomheten settes i gang og så lenge denne pågår, å stille sikkerhet som dekker eventuelt erstatningsansvar advokaten måtte pådra seg ved utøvelsen av sin advokatvirksomhet. Sikkerheten stilles ved at det hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet deponeres en erklæring fra et norsk skadeforsikringsselskap eller tilsvarende godkjent foretak. I tillegg plikter advokaten å betale et årlig bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Personer som innehar advokatbevilling plikter å melde fra til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet før man setter i gang med å utøve egen advokatvirksomhet (aktivisering av advokatbevillingen).

I visse tilfeller kan utenlandske advokater gis tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet i Norge. Advokatbevilling i ett EØS-land innebærer retten til å kunne praktisere som advokat i hele EØS-området.

Opptreden i rettergang[rediger | rediger kilde]

Det gjelder i Norge ingen plikt til å la seg bistå av en advokat, verken overfor domstoler eller andre offentlige myndigheter. En part kan prosedere saken sin selv eller overlate den til en prosessfullmektig. Retten kan imidlertid «tilbakevise» prosessfullmektigen dersom retten finner vedkommende uskikket. Likedan kan retten pålegge en part å stille med prosessfullmektig dersom parten ikke er i stand til å fremstille sin sak. For Høyesterett må prosessfullmektigen være advokat. Slik vil en part som ikke kan fremstille sin sak, kunne bli pålagt å engasjere advokat for Høyesterett.

En advokat kan la en advokatfullmektig føre saken på sine vegne i retten. Det er da formelt fortsatt advokaten selv som er ansvarlig i saken.

Etikk og regler for god advokatskikk[rediger | rediger kilde]

Det stilles krav til en advokats etikk. Enhver advokat plikter å opptre i samsvar med «Regler for god advokatskikk», som fremgår av advokatforskriftens kapittel 11, som også betegnes som de advokatetiske regler. Av særlig viktighet er kravene til advokatenes uavhengighet og taushetsplikt.

Advokatforskriften stiller også særlige krav til advokaters regnskapsførsel og behandling av betrodde midler som tilhører klientene (klientmidler).

En advokat skal være uavhengig av egen klient og kan ikke motta honorar basert på oppnådd resultat i oppdraget. En advokat har også rett til å ikke bli identifisert med klienten eller klientens meninger, og skal kunne uttrykke klientens meninger uten at dette tillegges advokatens egne.

Advokatforeningen[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke foreligger noen plikt til medlemskap, er nesten alle advokater i Norge medlem av Den Norske Advokatforening. Per desember 2009 hadde Advokatforeningen 7334 medlemmer. De som er medlem av foreningen skal markere dette med «M.N.A», «MNA» eller «Medlem av Advokatforeningen».

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Lawyers – bilder, video eller lyd