Jødespørsmålet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til rikssikkerhetssjef Reinhard Heydrich datert juli 1941 der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrageden endelige løsningen på jødespørsmålet») og lover all støtte til tiltakene. Heydrich var en av hovedmennene bak Holocaust, jødeutryddelsen, som fulgte.
I et møte om jødespørsmålet for diplomater og utenlandsk presse i Berlin februar 1939 foreslo de tyske nasjonalsosialistene å sende gjenværende tyske jøder til Guyana og Madagaskar. Fra venstre Kinas ambassadør Chen-Chin, NSDAPs utenriksansvarlige Alfred Rosenberg, riksminster Hans Frank i samtale med professor Manacorda fra Italia, riksarbeidsfører Konstantin Hierl, den tsjekkoslovakiske utsendingen Vojtech Mastny og (foran) den danske utsendingen Herluf Zahle.

Jødespørsmålet er et politisk uttrykk som opprinnelig henviste til spørsmålet om jødenes evne til å integrere seg i Vest-Europa. Nå referer det vanligvis til spørsmål om jødenes vesentlige egenskaper, ofte refererende til egenskaper rundt deres forhold til ikke-jøder.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I henhold til Holocaust-forskeren Lucy Dawidowicz var begrepet «Det jødiske spørsmål» da det ble introdusert i Vest-Europa et nøytralt begrep for den rolle den jødiske tilstedeværelsen og kulturelle særpreg hadde i forhold til den nasjonsbyggingen og etablering av nasjonalstatene, hvor nasjonalfølelse og dermed også nasjonalisme etter hvert ble viktig og forsterket av denne politiske prosessen.[1]

En tidlig bruk av begrepet var allerede på 1700-tallet da det britiske parlamentet diskuterte jødiske statsborgerskapsloven i 1753.[2] I følge Otto Dov Kulka[3] ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, ble begrepet vanlig utover på 1800-tallet da det ble brukt i diskusjoner knyttet til den jødiske frigjøring og likestilling med hensyn til borgerrettigheter i Tyskland (Judenfrage).[2]

I boken Die Judenfrage[4] fra 1843 hevdet Bruno Bauer at jødene bare kan oppnå politisk frihet dersom de forlater sin religiøse overbevisning, siden politisk frihet forutsetter en sekulær, ikke-religiøs stat som ikke har rom for sosiale identifikasjoner som religion.

Politisk utnyttelse[rediger | rediger kilde]

Dreyfus-saken satte den politiske debatten omkring den jødiske lojaliteten til de europeiske nasjonalstatene på spissen, hvor noen tok til orde for fullstendig assimilering av den jødiske befolkningen, mens andre, som Theodor Herzl, tok til orde for en egen jødisk og sionistisk stat.[5]

I årene fra 1880 og fram til etter første verdenskrig emigrerte millioner av jøder fra pogromer i Øst-Europa og til Vest-Europa og USA. Forestillingen om at den jødiske tilstedeværelsen i Europa var et problem som måtte løses, ble etter hvert tatt opp av og videreutviklet av jødefiendtlige miljøer i Europa utover på 1900-tallet. Synet på dette som et problem ble forsterket under de sosiale vanskelighetene og nøden etter første verdenskrig.

De tyske nasjonalsosialistene gjorde den jødiske tilstedeværelsen som en del av Dolkestøtlegenden, og gjorde fiendebildet av jødene til en del av sin politiske retorikk før den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, og senere som en del av sin politikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under andre verdenskrig.

Mens den tidligere debatten omkring Jødespørsmålet var knyttet til utøvelse av jødisk kultur, gjorde nasjonalsosialistene dette hovedsakelig til et etnisk og biologisk spørsmål. En jøde var for dem en fiende i kraft av sin fødsel, og ikke utfra sin livsførsel. Av den grunn skilte ikke nasjonalsosialistene på jødisk religiøsitet og folk av jødisk bakgrunn som hadde konvertert til kristendommen.

Den biologiske tilnærmingen kom til uttrykk i Nürnberglovene fra 1935. Den nasjonalsosialistiske biologisk baserte rasetenkningen og menneskesyn førte som konsekvens til «Den endelige løsningen» og Holocaust, planen for og gjennomføringen av masseutryddelsen av europeiske jøder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lucy Dawidowicz, The War Against the Jews, 1933-1945 (New York, 1975), sidene xxi-xxiii.
  2. ^ a b «Essay på grunnlag av innledningen til The ‘Jewish Question’ in German Speaking Countries, 1848–1914, A Bibliography, i The Felix Posen Bibliographic Project on Antisemitism (Jerusalem: Hebrew University, 1994); besøkt 1. mars 2010». 
  3. ^ Reminiscences of Otto Dov Kulka (Glen Rock, NJ: Microfilming Corp. of America, 1975), ISBN 0884555984 og 9780884555988, OCLC 5326379.
  4. ^ Bruno Bauer: Die Judenfrage (Det jødiske spørsmål) Braunschweig 1843
  5. ^ Theodor Herzl (1896). «Der Judenstaat: Versuch einer modernen Lösung der Judenfrage» (tysk). M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Besøkt 1. mars 2010.