Folkemordet i Rwanda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Folkemordet i Rwanda er betegnelsen på hendelser som skjedde over 100 dager fra 6. april til midten av juli i 1994 og som tok livet av mellom 800 000 og en million tutsier og moderate hutuer i det afrikanske landet Rwanda. Folkemordet var sentralt organisert, men ansees som særdeles grusomt, fordi det ble utført ikke av soldater eller statsmakten, men av vanlige mennesker. To ekstremistiske hutu-militser, Interahamwe og Impuzamugambi, ble dannet av vanlige hutuer, som valgte å «ta på seg» oppgaven om å renske landet fra tutsiene.

Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig begynte belgierne sin kolonialisering av Rwanda. I 1920-årene fjernet belgierne alle krigsherrene og innførte et nytt og mer effektivt styresett. De hadde visjoner om å gjøre landet til en verdensøkonomi. De innførte en administrasjon bestående av en rwandisk elite.

Rwanda bestod av tre folkegrupper. Majoriteten av innbyggerne; rundt 84 % tilhørte hutuene, 15 % tilhørte tutsiene og et mindretall tilhørte twa. Før belgierne innførte sin eliteadministrasjon av landet hadde hvilken folkegruppe man tilhørte aldri vært noe stort tema i Rwanda. Men da belgierne valgte å skille dem fra hverandre, var de lykkelig uvitende om at de hadde lagt grunnlaget for en rekke fremtidige konflikter i sentral-Afrika. Tutsiene var de heldig utvalgte som fikk æren av å være med i landets nye elite. Belgierne hadde absolutt ingen ønsker om å splitte opp befolkningen i landet: deres politikk var et direkte produkt av datidens rasistiske europeiske ideologi. Hovedgrunnen til at tutsiene fikk denne posisjonen var at de hadde et utseende belgierne mente var mer «europeisk» sammenlignet med hutuene og twa. For at belgierne skulle vite hvem som var tutsi og hvem som var hutu ble det innført en registrering av hele landets befolkning, og alle måtte bære ID-kort der det stod hvilken folkegruppe man tilhørte.

Administrasjonen av landet fortsatte uforandret til midten av 50-tallet. Belgiernes kolonistyre var i ferd med å avsluttes og FN hadde tatt over rollen som kontrollør av administrasjonen. En stor mulighet ble forbigått da den rigide separasjonen av hutuer og tutsier fortsatte å eksistere. FN presset frem lover om å gi hutuene flere friheter som rett til utdanning og bedre jobber, og hutuer ble dessuten tildelt posisjoner i administrasjonen. Samme året gikk tutsi-lojalister til angrep på hutuer ansatt i administrasjonen. Når hutuene fikk høre dette ble det en borgerkrigslignende konflikt, med det utfallet at belgierne måtte sende soldater til Rwanda for å roe ned partene. Belgierne skiftet så å si ut hele tutsi-administrasjonen med hutuer. Nå spilte hutuene på stammetilhørigheten og det endte med at 20 000 tutsier døde og 300 000 rømte til nabolandene. Dette var ikke bare en konflikt imellom hutuer og tutsier, men også mellom hutuene i sør som hadde makten og hutuene i nord som ville ha den. Ved å gjøre tutsiene til en fiende, klarte de til en viss grad å samle sør og nord bak General Juvénal Habyarimana som tok makten ved et blodig kupp i 1973 og innførte en ettpartistat i 1975.

Habyarimana klarte å skaffe seg venner i vest og fikk ved hjelp av stor bistand modernisert landet og økonomien. På starten av 80-tallet hadde Rwanda den sterkeste økonomien i området og ble sett på som en økonomisk modell for andre land i Afrika. Men dette var bare på overflaten: korrupsjonen var omfattende, et mindretall av befolkningen levde godt, mens flertallet forble fattige.

På slutten av 80-tallet begynte problemet da råvareprisenekaffe falt. Kaffe stod for 75 % av Rwandas økonomi og tilstanden i landet ble dårligere. Dårlige avlinger i sør gjorde at matmangel ble et faktum, og de harde tidene gjorde motsetningene igjen til et stort problem.

Starten på krigen[rediger | rediger kilde]

Men RPF (Rwandas Patriotiske Front), tutsienes armé, kom til Habyarimanas unnsetning. Rundt 600 000 tutsier hadde måttet flykte til nabolandene mens Habyarimana styrte. Nå ville de ta landet tilbake, om mulig med alle midler. Når dette er sagt var det store deler av medlemmene i RPF som stod for en demokratisering av Rwanda og en likestilling imellom stammene, men RPFs angrep var akkurat det Habyarimana ønsket. Han lot RPFs soldater komme inn i Rwanda for å samle folket bak seg mot tutsiene enda en gang.

4. oktober 1990 ble hovedstaden Kigali offer for en skuddveksling. Det utrolige var at RPF-styrkene sto flere titalls mil fra Kigali, og faktum var at det var Habyarimanas egne styrker som hadde satt i gang dette falske angrepet. Nå kunne han arrestere politiske motstandere og gi dem skylden. Det gjorde han, og 13 000 personer ble fengslet. Dette falske angrepet hadde også et annet motiv. Da regjeringssoldater spurte sine offiserer hvorfor de skjøt mot Kigali fikk de til svar; «Vi skjøt fyrverkeri for å motta våre franske venner», som faktisk ankom Kigali samme kveld. Belgiske kommandosoldater, franske legionærer og en ukjent mengde soldater fra Zaïre ankom for å støtte Habyarimana og sikre landenes egne interesser. Rwandas styrker, indirekte støttet av Frankrike og Belgia kunne nå uten problemer presse RPF tilbake mot grensen.

Men RPF kom sterkt tilbake etter en omgruppering av styrkene og overgang til geriljakrigføring. RPF klarte å skaffe seg kontroll over viktige områder nordøst i landet, og tvang dermed Habyarimana til forhandlingsbordet. Begge parter underskrev Arusha-avtalen (1993), som i første omgang innebar våpenhvile og nedrustning. I 1993 ble Habyarimana presset til å bryte avtalen av sine egne militære, som ikke ville miste fordelene de hadde fått ved å være med i armeen.

Men Habyarimana ble presset av nabolandene til å forhandle på nytt med Tutsiene i april 1994. På veien tilbake ble flyet Habyarimana og hans kollega fra Burundi satt i, skutt ned, og alle ombord døde. Hutuene var raske til å legge skylden på RPF, men selv i dag er det få som vet hva som egentlig skjedde. Mange mener det var Habyarimanas egen sikkerhetsstyrke som gjorde det, først og fremst for å straffe Habyarimana for fredsforhandlingene med tutsiene, men også for å skape hat og sinne mot RPF og tutsiene. Andre mener at Hutuene da ikke hadde antiluft-våpen av typen som ble brukt for å skyte ned flyet med presidentene. RPF anklaget Frankrike for å støtte Hutu-regimet med våpen smuglet via Zaïre, mye basert på Mitterrands politikk om å støtte den fransktalende delen av Afrika. Utrolig nok hadde den rwandiske hær for det meste sovjetiske våpen som AK-47/T-56/AKMs, til og med sovjetiske kamphelikoptre av typen Mi-24D. Det ble også produsert store mengder macheter i Rwanda før folkemordet på tutsiene. Det ble spekulert i om tutsiene hadde kontakter med britiske våpenselgere som kunne selge dem utdaterte vestlige skulderholdte anti-luftmissiler, brukt bl.a. mot Mi-24D i Afghanistan. Men teoriene er også i dette tilfelle noe mer ambisiøse enn de konkrete fakta. Mesteparten av sikkerhetstyrkene var dessuten fra samme området som Habyarimana selv, og de høyeste lederne for styrkene var hans barndomsvenner. Habyarimana mystiske død var bare begynnelsen på et velregissert folkemord der Habyarimana hadde spilt en nøkkelrolle når det gjaldt planlegging. Alle tutsier og moderate hutuer skulle drepes.

Verdenssamfunnet svarer[rediger | rediger kilde]

I mediene ble konflikten fremstilt som en afrikansk stammekrig. Dette bildet er lite nøyaktig, for hutuene og tutsiene er i realiteten samme folk. De snakker samme språk og deler samme kultur. Stamme-tilhørighet ble i første omgang brukt av Habyarimanas elite for å sette hutuer opp mot RPF og de som samarbeidet med dem. Mens det på overflaten hersket en oppfatning om at krigen var etnisk ladet, handlet det i realiteten om kampen om politisk og økonomisk makt. Ledelsen i Rwanda var ikke villige til å miste de fordeler og sosiale status Habyarimanas regime hadde skaffet dem.

FN svarte med å sende en canadisk-ledet FN-styrke (UNAMIR) til Rwanda i september 1993. Den bestod av 2500 belgiske, canadiske og afrikanske soldater, ledet av canadieren General Romeo Dallaire. UNAMIRs oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble overholdt av begge parter. Journalister og hjelpearbeidere pleide å spøke med at man ikke kunne bevege seg i Kigali med bil på grunn av alle FN-kjøretøyene som stengte for trafikken. Hovedstaden Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy som gjorde et mektig inntrykk. Men inntrykket viste seg fort å være en falsk trygghet.

I kulissene i FNs sikkerhetsråd sto flere parter mot hverandre. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene om folkemord allerede tidlig på 90-tallet. I startfasen av landingen av FN-troppene i Rwanda var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet regjeringen i Rwanda diplomatisk. Franskmennene ville lande sine egne styrker i områder kontrollert av hutuer, men ble nektet av amerikanerne som ikke så på franskmennene som en nøytral part. Senere har stadig flere forskere og organisasjoner beskyldt Frankrike for å ha støttet hutuene og være medskyldig i folkemordet på tutsiene[1][2] [3][4]. Franskmennene svarte med å bruke veto mot amerikanske planer om en intervensjon i Haiti senere på året.

Da folkemordet var i gang, var det særlig Amerikas Forente Stater som var negative til en intervensjon. Det var flere grunner til dette. Først og fremst fordi en FN-operasjon militært støttet og betalt av USA ikke hadde støtte hos det amerikanske folket: minnene fra Somalia 1993 var fortsatt tilstede. Da hele sikkerhetsrådet støttet en tilbaketrekking av 90 % av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum. Senere ble Dallaire lovet en styrke på 5000 mann, men ingen land stilte med soldater.

Imens, på bakken i Kigali, prøvde General Romeo Dallaire å bruke fotballstadioner som «trygge soner», men med en liten og ubevæpnet observatørstyrke var Dallaire i hovedsak hjelpesløs. På tross av at hans innsats reddet mange liv, var han i virkeligheten et handlingslammet vitne til et av verdens verste folkemord. Og mens General Romeo Dallaire var vitne til at ubevæpnete tutsier og moderate hutuer ble myrdet på de mest grusomme måter, diskuterte man i FN-bygningen om man skulle kalle det et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

April 1994[rediger | rediger kilde]

6. april: Habyarimana dør når flyet hans blir skutt ned. Hvem som står bak er selv i dag ukjent, men hutu-ekstremister tar fort kontroll over regjeringen.

7. april: Bevæpnete hutu-ekstremister går systematisk til angrep på tutsier og moderate hutupolitikere. I løpet av denne første dagen dreper de 8 000 mennesker.

Den amerikanske ambassadøren i Rwanda ringer Washington og sier at dette ikke ”bare” dreier seg om politiske drap, men at det er et folkemord. USA bestemmer seg, sammen med andre allierte, for å evakuere amerikanere og europeere.

Den canadiske lederen for FN-styrkene, General Dallaire får beskjed fra New York om å ikke gripe inn for å forhindre en mulig konflikt mellom FN-styrkene og hutu-militsen.

9-11. april: Gen. Dallaire sender bud etter flere soldater, han ber om å få doblet styrken til rundt 5 000 soldater.

Franske, italienske og belgiske kommandosoldater ankommer Rwanda for å evakuere amerikanere og europeere. Store styrker fra US Marines ankommer Burundi, for å stå klare til å gå inn i Rwanda hvis europeiske styrker skulle få problemer med evakueringen. Etter evakueringen forlater styrkene Rwanda.

Fire dager inn i folkemordet regner man med at 32 000 mennesker er døde.

15. april: Tidligere statsminister Agathe Uwilinglyimana blir sammen med 10 belgiske FN-styrker brutalt myrdet. Belgia, med støtte fra USA, trekker alle styrker ut av Rwanda. Det viser seg at de brutale drapene på de belgiske FN-soldatene er nøye planlagt, og Belgia, som har en viktig del av FN-styrken, reagerer akkurat slik hutu-ekstremistene ønsket. Tallet på døde har steget til 64 000.

19. april: Human Rights Watch kommer med tallet 100 000 døde og ber FNs sikkerhetsråd om å bruke ordet folkemord.

De siste belgiske troppene forlater Rwanda og gen. Dallaire står igjen med 2 100 FN-soldater. I løpet av dagen kommer han til å miste forbindelsen med store deler av landet, og må bruke satellittelefon for å kontakte hovedkvarteret i New York.

20-21. april: FNs sikkerhetsråd, presset av USA, stemmer for å trekke 90% av FN-soldatene ut av Rwanda. Fra nå av kan FN bare påvirke hutu-ledere på telefon.

25. april: Gen. Dallaire står igjen med en 450 manns FN-styrke, bestående av dårlig utrustede soldater fra diverse utviklingsland. Dødstallet er steget til 144 000.

Mai-Juli 1994[rediger | rediger kilde]

17. mai: 328 000 mennesker antas døde. Endelig begynner medlemmene av FN-sikkerhetsråd å våkne. Gen. Dallaire skal få en ny styrke på 5 000 mann, først og fremst bestående av soldater fra afrikanske land, men USA skal støtte styrken med 50 pansrede militærkjøretøyer (APC).

Problemet er at ingen av landene som er spurt er interessert i å sende soldater til Rwanda, og amerikanerne bruker opp tiden på å diskutere alt fra transport av kjøretøyene til hva slags farge de skal males i. De første kjøretøyene ankommer Rwanda først i juli.

22. juni: Leger uten grenser opererer nå med et tall på 616 000 omkomne, og ennå har ikke gen. Dallaire og FN-styrkene fått forsterkningene på de lovede 5 000 mann.

USA velger endelig å godta franskmennenes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke bestående av 2500 mann. Flere land i sikkerhetsrådet har lenge vært tvilende til Frankrikes nære forhold til den fransktallende regjeringen i Rwanda.

Franskmennene oppretter ”trygge soner” i områder kontrollert av hutu-regjeringen. Tross dette foregår det fortsatt mord i de kontrollerte områdene. Et sted mellom 15 og 20 000 mennesker skal ha blitt reddet på grunn av fransk intervensjon, men samtidig skal de ansvarlige for folkemordet ha grepet sjansen til å komme seg trygt til Zaïre i buffersonen opprettet av de franske styrkene. Det Paris kaller en vellykket militær intervensjon blir av mange andre sett på som fransk støtte til det fallende hutu-regimet.

17. juli: RPF tar kontroll i Kigali og krigen er over. De skyldige for folkemordet har flyktet til Zaïre. I løpet av 100 dager har verden vært et lammet vitne til drapet på mellom 800 000 og en million mennesker.

Rettsoppgjørene etter folkemordet[rediger | rediger kilde]

Det internasjonale tribunalet for Rwanda (engelsk International Criminal Tribunal for Rwanda, ICTR) ble opprettet som krigsforbryterdomstol av FN i 1994 og behandlet sin første sak i 1997. Domstolens formål var å stille de ansvarlige for folkemordet for retten. Domstolens base var Arusha i Tanzania. Denne domstolen behandlet primært saker angående mennesker som stod bak planleggingen av folkemordet. I tillegg var det domstoler i Rwanda: De mest alvorlige sakene ble dømt av ordinære domstoler, mens saker av en «mindre alvorlig» karakter (f.eks. kun deltagelse i folkemordet) ble delegert til de såkalte Gacaca-domstolene. Dette er Rwandas tradisjonelle domstoler, og består av ni medlemmer (alle lekfolk) valgt av lokalsamfunnet til å dømme saker. Grunnen til at man valgte denne løsningen, var det enorme antallet mennesker som ble arrestert i kjølvannet av folkemordet (120 000), noe som førte til overfylte fengsler.[5]

Gruppen av dommere ledes av den norske dommeren Erik Møse og består av totalt 25 dommere. Domstolen behandler sakene sine i fire rettssaler, hvorav den nyeste nettopp er blitt åpnet. ICTR har t.o.m. juni 2006 ferdigbehandlet saker for 28 mistenkte, og dette har ført til 3 frifinnelser og 25 personer som har blitt erkjent skyldige. De skyldige inkluderer en statsminister, fire ministere, en prefekt, seks borgermestere og andre som innehadde lederposisjoner under folkemordet.[6] ICTR straffeforfølger nå/skal til å straffeforfølge 43 nye mistenkte: 9 politiske ledere, 13 militære ledere, 11 medlemmer av den tidligere nasjonalforsamlingen, 3 religiøse ledere og 7 andre.

På grunn av en langsom saksbehandling bestemte ICTR i februar 2006 at noen av sakene kunne gå for retten i andre land, ikke minst siden det var planlagt at ICTRs arbeid skulle avsluttes i 2008. Rwanda klaget på at ingen saker har blitt overført fra ICTR til rwandiske myndigheter i så henseende, men dette skyldes at Rwanda (per 2006) ikke hadde avskaffet dødsstraff, som ICTR prinsipielt er motstander av, og dette hindrer alle utleveringer til landet.[7][8]Til tross for langsom saksbehandling, har ICTR fått ros for veldig grundig saksgjennomgang. Ett av fire europeiske land der saker fra folkemordet i Rwanda skal gå for retten er Norge, og den første som skulle fått saken sin behandlet her, var Michel Bagaragaza; han ville også ha sonet dommen i Norge, dersom han var blitt funnet straffeskyldig. I henhold til norsk lov ville han ha kunnet motta en straff på maksimalt 21 år.[9] 19. mai samme år reverserte ICTR sin beslutning om å la saker om folkemord gå for retten i Norge, siden Norge ikke hadde noen spesifikke lover om folkemord. Bagaragazas og tilsvarende saker ville under norsk lov blitt prøvd som mord, i henhold til straffelovens §233.[10] (Under den nye straffelovens §101 i kapittel 16, som tredde i kraft 7. mars 2008, er folkemord straffbart i Norge, med fengsel opptil 30 år. Dette vil ha liten effekt for rettsprossessen etter folkemordet, siden norsk lover ikke har tilbakevirkende kraft, jf. Grunnlovens §97.)

I oktober 2004 skrev Dagbladet at den rwandiske riksadvokaten Jean Basco hevdet at mellom 15 og 20 mennesker mistenkt for folkemordet trolig oppholdt seg i Norge. Uttalelsen ble ikke substansiert i form av en liste over navn, eller noe utleveringskrav. Fra norsk side ble det uttalt at norsk politi kun etterforsket én person for mulig medvirkning i folkemordet, og at hver eneste rwander som søker om asyl i Norge vil bli sjekket opp mot en liste over folkemordmistenkte, gitt av rwandiske myndigheter; Norge vil i tillegg hjelpe til med etterforskningen, blant annet gjennom å utlevere mennesker mistenkt for å ha deltatt; mot visse betingelser, som at landet de utleveres til ikke praktiserer dødsstraff.[11]

Etter som årene har gått er det mange som begynner å få et mer «balansert» syn på folkemordet, og man antar at begynnelsen var mer kompleks enn at det kun var hutu-ekstremister som ville bli kvitt tutsiene «Mangler referanse», selv om denne fortolkningen er grunnlovsfestet i Rwanda (jf. holocaustets stilling i Tyskland etter den andre verdenskrig). I 2008 stemte Rwandas parlament for at tidligere presidenter skal ha livsvarig immunitet fra straffeforfølgelse for ting de gjorde mens de innehadde presidentembete, med mindre straffeforfølgelsen begynte før vedkommende gikk av. Det antas at dette er for å frita president Paul Kagame fra straffeforfølgelse for krigsforbrytelser begått av hans RPF i forkant, ettertid og i løpet av folkemordet.[12]

Filmer om folkemordet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wallis, Andrew. Silent accomplice, 2006, pp. 38–41.
  2. ^ Walter, Barbara F. and Snyder, Jack L. Civil Wars, Insecurity, and Intervention, 1999, p. 135.
  3. ^ «France accused in Rwanda genocide». BBC News. 5 August 2008Feil datoformat. Besøkt 22 May 2010Feil datoformat. 
  4. ^ «Rwanda: French Accused in Genocide». The New York Times. 6 August 2008Feil datoformat. Besøkt 22 May 2010Feil datoformat. 
  5. ^ Gunnar M. Karlsen og Harald Stabell, innlegg i Dagbladet, 8 november 2004
  6. ^ ICTRs hjemmeside
  7. ^ BBC 16. februar 2006
  8. ^ Dagbladet 16. februar 2006
  9. ^ BBC 16. februar 2006
  10. ^ Elise Groulx (2007). «Det nye internasjonale strafferettssystemet og utfordringene det gir for jurister». Tidsskrift for Strafferett (2), s. 135-137. 
  11. ^ Dagbladet, 22 oktober 2004
  12. ^ BBC, 17 juli 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hjemmesiden for ICTR