Den russiske revolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Russiske revolusjon»)
Den russiske revolusjon
Konflikt: Første verdenskrig og revolusjonene i 1917–1923

Angrep på tsarens politi i 1917.
Dato8. mars13. november 1917
StedDet russiske keiserdømmet
ResultatSeier til bolsjevikene
Stridende parter
Bolsjevikene
Petrograd-sovjetet
Venstresosialrevolusjonære
Den røde garde
Det sosialrevolusjonære parti
Kadettpartiet
Mensjevikene
Russlands flagg Den russiske provisoriske regjering (fra 15. mars)
Russlands flagg Det russiske keiserdømmet (før 15. mars)
Kommandanter og ledere
Russlands flagg Vladimir Lenin
Russlands flagg Lev Trotskij
Russlands flagg Lev Kamenev
Russlands flagg Pavel Dybenko
Russlands flagg Georgij Lvov
Russlands flagg Aleksandr Kerenskij
Russlands flagg Pjotr Krasnov
Russlands flagg Nikolaj II
Russlands flagg Sergej Khabalov
Artikkelen inngår i serien om

Russlands historie


Epoker

Forhistorie

Kyivriket

Republikken Novgorod

Mongolinvasjonen

   –  Den gylne horde

Storfyrstedømmet Moskva

Tsar-Russland

   –  Den store urotiden

Keiserdømmet

Revolusjonen

Borgerkrigen

Sovjetunionen
   –  1921–1953
   –  1953–1985
   –  1985–1991

Kronologier

Tidslinje over historien

Liste over monarker

Den russiske revolusjonen (russisk Русская революция) var en serie med politiske omveltninger som førte til at regimet ledet av den russiske tsar falt i 1917 og bolsjevik-partiet ledet av Lenin tok makten. Revolusjonen førte etter en borgerkrig og senere opprettelsen av verdens første stat basert på en kommunistisk ideologi, Sovjetunionen som eksisterte fra 1922 til 1991. Den russiske revolusjon var en av de viktigste historiske hendelser på 1900-tallet og førte til fullstendig omveltning av maktforholdene i Russland.

Tsar-styret ble alvorlig svekket som følge av militær og økonomisk krise på grunn av deltakelsen i første verdenskrig. Revolusjonen hadde to forskjellige faser. Den første endte med at den provisoriske regjeringen som hadde erstattet tsaren, ble kastet. Den første var februarrevolusjonen, som fjernet tsar Nikolaj II av Russland, den siste tsaren, og som forsøkte å opprette en liberal republikk. I denne første fasen hadde Aleksandr Kerenskij en sentral rolle. Den andre fasen var oktoberrevolusjonen, der bolsjevikene (bolsjevikene) tok makten fra den provisoriske regjeringen. Denne revolusjonen, som i realiteten var et statskupp, var inspirert og etter hvert kontrollert av Vladimir Lenins Bolsjevik-parti, og hans høyre hånd Lev Trotskij. Mens mange historiske begivenheter fant sted i Moskva og St. Petersburg var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I Russland var det svært dårlige forhold før revolusjonen. Tsar Aleksander III, som regjerte fra 1881 til 1894, styrte landet med jernhånd. Hans far Aleksander II hadde åpnet for en demokratiseringsprosess, men likevel ble han utsatt for et vellykket attentat. Hans sønn Aleksander 3. hadde ingen intensjoner om å dele farens skjebne. Han gjorde alt han kunne for å fjerne alle som kunne opponere mot ham og true hans regime. Russland besto for det meste av bønder. Disse jobbet ufrivillig for tsar-vennlige kapitalistiske gårdseiere, og tjente knapt til livets brød. Dette var meget praktisk for tsaren og kapitalistene, og svært dårlig for massene. Etter at Aleksander 3. døde i 1894 ble hans sønn Nikolaj II tsar. I Russland var det behov for politiske reformer som ville komme massene til gode, men Nikolaj II var ikke den mest reformvillige tsaren Russland hadde sett. I 1904 brøt det ut krig mellom stormaktene Russland og Japan, krigen gikk svært dårlig for det tsar-styrte Russland, samtidig med at mange av landets ressurser som egentlig burde opprettholdt livskårene for massene ble brukt til krigen. Krigen var over i 1905, og Japan hadde vunnet veldig overlegent.

I innledningen til det som senere har blitt omtalt som 1905-revolusjonen, demonstrerte massene i Russland mot tsarens eneveldige styre. De ble raskt og nådeløst skutt ned foran vinterpalasset i Petrograd av tsarens soldater. Rent maktpolitisk var dette en alvorlig glipp, idet tsaren til slutt måtte opprette «dumaen», et folkestyrt parlament som hadde litt makt. Dumaen mistet den lille makten den hadde etter at tsaren trodde folket hadde roet seg ned, og misnøyen blant folket fortsatte. I 1914 brøt første verdenskrig ut og russerne led nesten fra start enorme tap, samtidig med at store deler av landets ressurser ble brukt til krigsinnsatsen. Alle mennene var på fronten og ble regelrett slaktet av tyskere. Dette førte til at store deler av arbeidskraften i landet forsvant, ettersom det kun var kvinner og uføre igjen bak linjene. De som var ved fronten var dårlig utstyrt, som et resultat av den svake produksjonen i landet. Etter hvert begynte soldatene å desertere fra fronten, samtidig som misnøyen i landet vokste til å bli større enn noensinne.

Februarrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Februarrevolusjonen (Russland)

Russlands siste tsar, Nikolaj II. Den russiske revolusjonen førte til Romanovenes fall

Dumaen, den russiske nasjonalforsamlingen i Petrograd (St. Petersburg), bestod av mange rike personer og fyrster. Folket demonstrerte med krav om Tsarens avgang og om at det skulle dannes en ny regjering. Februarrevolusjonen skjedde nesten med en gang, da folk i Petrograd protesterte mot Tsarens regime på grunn av matmangel i byen. Det var også stor misnøye med Russlands engasjement i første verdenskrig. Da protestene steg startet forskjellige politiske reformister, både liberale og radikale venstreorienterte, å koordinere aktiviteter. Soldater ble satt inn mot folket.

I februar ble opprørerne voldelige da et stort antall innbyggere gjorde opprør mot politi og soldater. Det var først da soldatene som ble satt inn i Petrograd slo seg sammen med demonstrantene, det utviklet seg til en revolusjon. Flere soldater fra frontene ble satt inn, men disse sluttet seg også til demonstrantene. Få støttet landets styre. Dette resulterte i at Tsar Nikolaj II abdiserte i mars og makten ble overført nesten uten blodspill. En ny regjering, kalt den Russiske provisoriske regjering ble midlertidig utnevnt av Dumaen fram til det neste valget i Russland. Mellom februar og oktober prøvde flere revolusjonister å utløse videre revolusjon. Det ble innført ny grunnlov og demokrati. Dermed ble det tillatt å holde politiske møter og diskusjoner, noe som resulterte i større ytringsfrihet, så folk kunne si det de mente.

Arbeiderne streiket og samlet seg i «sovjeter», der de diskuterte og sa det de selv mente. Soldater og bønder dannet også «sovjeter». Sovjetene fikk etter hvert mer og mer makt og hadde tilslutt mer tillit fra folket enn det styresmaktene hadde. Færre hørte på Dumaen.

Likevel eide store godseiere og fabrikkeiere mesteparten av rikdommen i Russland og folket levde fremdeles i hungersnød og fattigdom.

Vladimir Iljitsj Uljanov, eller Lenin, ble smuglet inn i Russland ved hjelp av tyskerne. De hadde håpet at Lenin skulle skape revolusjon i Russland, slik at Russland skulle trekke seg ut av krigen.

Oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oktoberrevolusjonen

Oktoberrevolusjonen ble ledet av Lenin, som var inspirert av idéene til Karl Marx. Den markerte starten på kommunismens spredning i det 20. århundre. Den var mindre sporadisk enn februarrevolusjonen og oppstod som resultat av bevisst planlegging og koordinering for å oppnå revolusjon. 7. november 1917 ledet Vladimir Lenin sine venstreorienterte revolusjonære i et opprør. (Russland brukte den julianske kalenderen fram til 1918, derfor var datoen 25. oktober lokalt.) Oktoberrevolusjonen erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en kommunistisk fra Bolsjevikpartiet. Selv om mange bolsjeviker (som Lev Trotskij) støttet et sovjetisk demokrati, ble det «reform fra toppen»-modellen som ble brukt etter at Lenin døde og Stalin tok kontroll over Sovjetunionen. I forbindelse med Moskvaprosessene ble Trotskij drept med ishakke i Mexico. Hans tilhengere ble forfulgt og til slutt fengslet eller drept i likhet med et antall andre kommunister med demokratiske tanker.

Revolusjonens videre gang[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen

Bolsjevikene hadde uten store problemer etablert seg som makthaver i den sentrale europeiske delen av det russiske storriket. Russland var en viktig alliert for ententemaktene, og en revolusjonær makt som tok sikte på å slutte fred med Tyskland kunne ikke godtas av Storbritannia, Frankrike og USA. Disse landene sendte av denne grunn militære styrker til landet for å hjelpe «de hvite», som de antirevolusjonære ble kalt. Mangelen på effektiv kommunikasjon over de store landområdene i utkantene av Russland gjorde at de hvite hadde store problemer med å nedkjempe «de røde» styrkene. I Norge ble det i hemmelighet bygget opp militære styrker i tilfelle et kommunistisk revolusjonsforsøk. Den norske arbeiderbevegelsen ble kraftig radikalisert som følge av den russiske revolusjonen, da den revolusjonære fløyen i Det norske arbeiderparti tok kontroll over partiet på landsmøtet i 1918. Dette skremte norske myndigheter og fikk dem til å bygge opp en hemmelig hær til forsvar mot en eventuell revolusjon også i Norge.[1]

Borgerkrigen som ble satt i gang varte fram til 1922 og foregikk parallelt med bolsjevikenes gjennomføring av den såkalte krigskommunismen. Selv om krigskommunismen hadde bolsjevikenes politiske idealisme som drivkraft, ble den også et virkemiddel for å skaffe mat og forsyninger til Den røde armé ved å ta kontroll over flere byer og områder.

Krigskommunismen ble i 1921 avløst av Lenins NEP (ny økonomisk politikk). Han uttalte «Vi er ikke siviliserte nok for sosialismen», og med denne nye retningen ble det i stor grad slutt på tvangskollektiviseringen av jordbruket. Den revolusjonære krigskommunismen hadde hatt som mål å inndra bøndenes avlinger og produkter og fordele maten, men følgene var at jordbruket gav mindre avkastning, ettersom bøndene ikke hadde motivasjon til å arbeide mer uten å få noe igjen for det. NEP-politikken førte til at bøndene igjen kunne selge deler av avlingene sine, og landet opplevde produksjonsvekst. I denne perioden var fortsatt fabrikkene og bankene statseide. NEP gjeninnførte til en viss grad den private eiendomsretten og muligheten til å produsere for personlig fortjeneste. Politikken avskaffet derimot ikke statlige inndragninger av avlinger og opptjente penger.

NEP ble avsluttet i 1928 av den nye lederen Josef Stalin, som innførte en ny økonomisk politikk. Den tidligere blandingsøkonomien fikk sin avløser i Stalins totalitære planøkonomi. Senere har denne nye kursen i den russiske kommunismen blitt kalt stalinismen. Stalin lanserte de aggressive femårsplanene, den første ble iverksatt i 1929. Planene tok sikte på rask industrialisering, særskilt innen tungindustrien. Ved siden av femårsplanene gjennomførte Stalin en likvidering av de såkalte kulakkene, et skjellsord brukt om «storbøndene» i Russland. En bonde trengte ikke eie mer enn en ku, eller ha en gårdsgutt for å bli stemplet som kulakk av staten. Stalin mente kulakkene stod i veien for opprettelse av effektive kollektivbruk og de ble dermed henrettet eller sendt til de beryktede Gulag-leirene. Femårsplanene som fulgte rettet i stor grad oppmerksomheten mot tungindustrien, og under den andre verdenskrig ble denne tungindustrien retta mot produksjon av krigsmateriell.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk