Knut Rød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Må ikke forveksles med økonomen Knut Røed

Knut Rød (født 30. juni 1900 i Kristiania, død 19. mai 1986) var en norsk jurist og politiinspektør. Han arbeidet i det norske politiet fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk av med pensjon i 1965. Rød organiserte arrestasjonene av norske jøder i 1942. Han ble i 1948 frifunnet for å ha bistått fienden, og retten fremhevet tvert imot hans arbeid i motstandsbevegelsen som svært verdifullt. Dommen har vært mye debattert med ulike synspunkter, frifinnelsen har blant annet blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie»[1]. Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, det vil si det sentrale koordineringsorganet, i kriminalpolitiet i Oslo. Han var også involvert i registrering av kommunister under den kalde krigen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Rød var utdannet cand.jur. i 1927 og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til politifullmektig. 1. juli 1941 ble den eksisterende Overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet innlemmet i Statspolitiet. Han ble da forfremmet til politiinspektør og ble leder for dens Oslo/Aker-avdeling, men sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i Nasjonal Samling (NS), men meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa Eidsivating lagmannsrett i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap.[2]

Rød begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen.

Rolle i arrestasjonene av jøder[rediger | rediger kilde]

Som politiinspektør var Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942, da jødiske menn ble arrestert og internert i Norge, og 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet DS «Donau» til Auschwitz.[3] Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds jurisdiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og de ble utført på en usedvanlig effektiv måte.

Frifinnelse for landssvik[rediger | rediger kilde]

Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret, men ble frifunnet[3] i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser» og at «han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også».[2]

Ved dom i Oslo byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «ryggraden i det illegale arbeidet» og «den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg».[2]

Debatten i etterkant[rediger | rediger kilde]

Av enkelte kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.[4] Flere har hevdet at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri, som ble publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982, drøftet Sveri inngående Rød-saken og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. I følge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene ble ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art».[5]

Jahn Otto Johansen beskrev i sin historiske roman Det hendte også her (1984)[6] aktivitetene til politiet både i Oslo og Norge ellers. Knut Røds aktivitet beskrives tidlig i boken i kapittelet «Veien til Auschwitz», side 15-30. Knut Rød er her anonymisert til «politiinspektør R». Jahn Otto Johansen omtaler også motstandsfolks støtte til Knut Rød, både under jødeaksjonene og i rettssakene som fulgte i kjølvannet av krigen.

I en kronikk i Dagbladet 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie Tore Pryser at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.[7] Per Ole Johansen baserer seg også på Sveris artikkel og skrev avslutningsvis i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at «Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.»[8]

I sin anmeldelse av biografien Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv, skrevet av Arnfinn Moland, påpekte Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok Rapport fra Nr. 24 hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.[9] Han spekulerte så om at Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham og dels fordi flere av deres dobbelagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene.

I en serie leserinnlegg og kronikker i Dagbladet våren 2007 satte litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel Frankrike og Nederland særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i Holocaust i rettsoppgjøret. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er i følge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til straffelovens § 47, «nødrettsparagrafen».[10][11][12]

Høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn skrev i Dagbladet 14. februar 2007 at etter hans mening var «lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.» Rieber-Mohn skrev videre at den ovennevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Statspolitiet. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.»[13]

21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn og påpekte hva det fremgår fra dommen i lagmannsretten i 1948 at de hadde funnet bevist etter en omfattende bevisførsel. «Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.»[14] I Samtiden 04/2009 gir Rieber-Mohn ytterligere utdyping til argumentene sine.[15]

I en kronikk i Aftenposten tok redaktør Per Anders Madsen utgangspunkt i Olav Njølstads biografi over Jens Chr. Hauge og spekulerte om hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, hvilket skulle tilsi at det ville være vanskeligere å dømme tiltalte. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg å være en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha kunne nytte av tjenestene til Rød, kunne han ikke bli dømt for landssvik og avskjediget fra politiet, skriver Madsen.[16]

Victor Linds statue og striden om denne[rediger | rediger kilde]

Kunstneren Victor Lind, som selv er jøde og unnslapp Holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød som gjør hitlerhilsen iført Statspolitiets uniform. Skulpturen har tittelen 'Monument' og er av Victor Lind beskrevet som et antimonument[17]. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte HolocaustsenteretBygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder.[18] Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og de påpeker dessuten at Rød ikke benyttet uniform. De hevdet videre at dersom enkeltpersoner eller -grupper er uenige i frifinnelsesdommen som ble avsagt i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret Odd-Bjørn Fure mener på sin side at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.

I 2012 ble statuen 'Monument' av Victor Lind stilt ut på Kunstnernes Hus i forbindelse med Victor Linds separatutstilling 'Contemporary Memory'.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjartan Fløgstad «Det absolutte nullpunkt» Samtiden, 04/2009
  2. ^ a b c Asbjørn Svarstad (5. april 2012). «Brevet fra Knut Rød». Dagbladet. Besøkt 06.04.2012. 
  3. ^ a b Ulf Andenæs (21. februar 2011). «Sendte jødene i døden, ble frikjent». Aftenposten. Besøkt 06.04.2012. 
  4. ^ Kjartan Fløgstad «Det absolutte nullpunkt» Samtiden, 04/2009
  5. ^ Knut Sveri «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» i Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982
  6. ^ Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her. J.W. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-09894-7. 
  7. ^ Tore Pryser «Politiets dårlige samvittighet» Dagbladet, 7. august 1997
  8. ^ Per Ole Johansen «Politiet har fortsatt et renommé å ivareta» i Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000.
  9. ^ Espen Søbye «Gåten Kjakan forblir uløst» Dagbladet, 15. oktober 2004
  10. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Forskjønnelsen av det heslige» Dagbladet, 18. februar 2007
  11. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Overgriper eller hjelper?» Dagbladet, 26. februar 2007
  12. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Rød-saken i perspektiv» Dagbladet, 7. april 2007
  13. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En skandaløs frifinnelse?» Dagbladet, 14. februar 2007
  14. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En tung bevisbyrde» Dagbladet, 21. februar 2007
  15. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «Kjartan Fløgstad og frifinnelsen av Knut Rød» Samtiden, 04/2009
  16. ^ Per Anders Madsen «Agenten Knut Rød» Aftenposten, 30. oktober 2008
  17. ^ http://www.dagbladet.no/2012/11/09/kultur/kunst/utstilling/anmeldelser/kunstanmeldelse/24280908/
  18. ^ «Strid rundt nazi-statue» NRK, 14. juni 2006
  19. ^ http://www.kunstnerneshus.no/kunst/victor-lind-contemporary-memory/