Jürgen Habermas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jürgen Habermas
Jürgen Habermas
Habermas i 2007 på den jesuittiske Filosofihøyskolen i München
Født 18. juni 1929
Tyskland Düsseldorf
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi
Tradisjon Kontinental filosofi, Frankfurtskolen
Hovedinteresser Sosialfilosofi, erkjennelsesteori, politisk filosofi, erkjennelsesteori, pragmatikk
Idéer offentlighet, formalpragmatikk, kommunikativ handling, deliberativt demokrati, diskursetikk
Påvirket av Weber · Durkheim · Mead · Marx · Dilthey · Parsons · Kant · Heidegger · Piaget · Horkheimer · Adorno · Marcuse · Arendt · Wittgenstein · Peirce · Austin  · Scholem · Nietzsche
Påvirket hvem Benhabib · Forst · Fraser · Honneth
Mockus · Hoppe · Feenberg · Wingert  · Georg Henrik von Wright

Jürgen Habermas (bak til høyre) på et bilde fra april 1964 Max Horkheimer (t.v) og Theodor Adorno (t.h) i forgrunnen

Jürgen Habermas (født 18. juni 1929 i Düsseldorf) er en tysk filosof og sosiolog. Han regnes som fremste representant for den såkalte Frankfurter-skolen i filosofien og ble på 60-tallet kjent for sin fremstilling hvordan offentligheten har utviklet seg og betydningen dette har hatt for demokratiet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Habermas vokste opp i Gummersbach, 50 km øst for Köln, og kommer fra en tradisjonelt orientert og strengt protestantisk middelklassefamilie. Bestefaren hadde vært leder for et presteseminar i Gummersbach og faren Ernst Habermas var direktør for handelskammeret i Köln. Faren var i følge sønnen sympatisk innstilt til det nasjonalsosialistiske styret.

I sin ungdom og under andre verdenskrig var Habermas sterkt opptatt av krigen, men Nürnbergprosessene var avgjørende i hans modning og han forsto gjennom oppgjøret etter krigen hvilket moralsk og politisk feilgrep nasjonalsosialismen var for Tyskland.

Han studerte i Göttingen, Zürich og Bonn, og tok doktorgraden i 1954 i Bonn med et arbeid over Schelling. Han habiliterte seg i 1961 ved universitetet i Marburg med verket Borgerlig offentlighet (tysk Strukturwandel der Öffentlichkeit. Untersuchungen zu einer Kategorie der bürgerlichen Gesellschaft). Deretter fikk han et professorat i filosofi ved Ruprecht-Karls-Universität i Heidelberg, som han hadde frem til 1964.

Fra 1964 til 1971 var Habermas professor i filosofi og sosiologi ved Johann Wolfgang Goethe-Universität i Frankfurt am Main. I 1971 flyttet han til Starnberg ved München, hvor han sammen med Carl Friedrich von Weizsäcker ledet Max-Planck-Institut zur Erforschung der Lebensbedingungen der wissenschaftlich-technischen Welt. I 1981 offentliggjorde han sitt hovedverk, Theorie des kommunikativen Handelns.

I 1983 slo han seg igjen ned i Frankfurt som professor i filosofi, med fagområdet sosialfilosofi og historiefilosofi.

Vitenskapshistorie[rediger | rediger kilde]

Hans arbeid, som av noen blir kalt nymarxistisk, spenner meget bredt over en rekke av emner. Det fokuserer på grunnleggelsen av sosialfilosofi og epistemologi, analysen av det avanserte kapitalistiske, industrielle samfunn samt demokrati og lovgivningen i en kontekst av kritisk sosialevolusjon og samtidens (især tysk) politikk.

Han er mest kjent for sitt arbeid med begrepet den offentlige sfære. Han har utviklet et teoretisk system rettet mot undersøkelsen av argumentasjon, frigjørelse og rasjonell-kritisk kommunikasjon innenfor moderne liberale institusjoner og i de menneskelige muligheter for å kommunisere og forfølge rasjonelle interesser.

Han startet som elev av Theodor W. Adorno og blir ansett som den siste store representant for Frankfurterskolen og dens kritiske teori.

Teori[rediger | rediger kilde]

Habermas' teoridannelse har bidratt til usedvanlig mange ulike retninger innen sosial teori og filosofi:

Habermas betrakter utviklingen av teorien om kommunikativ rasjonalitet som sitt viktigste bidrag. Denne skiller seg fra den rasjonalistiske tradisjon ved å plassere rasjonalitet i strukturer av mellommenneskelig lingvistisk kommunikasjon fremfor i strukturer som er bundet til enten kosmos eller et vitende subjekt. Denne sosiale teori understøtter bestrebelser på å oppnå menneskelig frigjøring, mens den beholder en universalistisk, moralsk ramme. Denne ramme hviler på en idé om universell pragmatikk; at alle talehandlinger har et innebygget telos (det greske ord for 'formål' eller 'mål') om å oppnå gjensidig forståelse, og at mennesket besitter den nødvendige kommunikative kompetanse for å oppnå denne gjensidige forståelse. Habermas utviklet dels sin ramme på bakgrunn av talehandlingsteorien av Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og John Searle; dels på den sosiologiske teori om konstruksjonen av selvet i interaksjonen av George Herbert Mead; dels på teorier om moralsk utvikling av Jean Piaget og Lawrence Kohlberg og dels på diskursetikken av sin Heidelberg-kollega Karl-Otto Apel.

Priser[rediger | rediger kilde]

Også etter at han ble pensjonist i 1994 har han vært vitenskapelig aktiv, og tar i stor grad del i den offentlige samtale. Habermas er den mest fremtredende representant for Frankfurterskolen og den kritiske teori, og en av de mest kjente nålevende filosofer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]