David Ben-Gurion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
David Ben-Gurion
David Grüen
David Ben-Gurion
Født 16. oktober 1886
Merchant ensign of Vistula ships of Congress Poland.svg Płońsk, Kongress-Polen
Død 1. desember 1973 (87 år)
Israel Sde Boker, Israel
Ektefelle Paula Munweis (1917–død)
Yrke Politiker
1. statsminister av Israel
14. mai 1948 - 26. januar 1954
Etterfølger Moshe Sharett
3. statsminister av Israel
3. november 1955 - 26. juni 1963
Forgjenger Moshe Sharett
Etterfølger Levi Eshkol
Signatur
David Ben-Gurion Signature.svg


David Ben-Gurion (דוד בן גוריון), oppr. David Grüen (født 16. oktober 1886 i i Płońsk, Kongress-Polen, død 1. desember 1973 i Sde Boker i Negevørkenen, Israel) ble i 1948 den første statsminister i staten Israel. Som landets leder preget av en jernhard vilje gjennom krigen i 1948 og etableringen av staten Israels uavhengighet, ble han landets sterke leder gjennom flere år.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den unge Ben-Gurion
Ben-Gurion i uniformen til Den jødiske legion i 1918

David Ben-Gurion ble født i Płońsk i det daværende Kongress-Polen, som igjen ble kontrollert av Det russiske keiserdømme. Faren Avigdor Grüen var advokat og en av lederne i Hovevei Zion-bevegelsen, en av forløperne til den moderne sionismen. Moren Scheindel døde da han var 11 år.

Ben-Gurion vokste opp som en ivrig sionist. Han studerte ved Universitetet i Warszawa og sluttet seg her til den marxistiske, sionistiske organisasjonen Poale Sion («Sions arbeidere») i 1904, og ble arrestert to ganger under 1905-revolusjonen.

Emigrasjon[rediger | rediger kilde]

Som følge av pogromer og antisemittismen i Øst-Europa emigrerte han til osmansk-kontrollerte Palestina og ankom Jaffa 7. september 1906.

I Palestina fikk han først arbeid som appelsinplukker, men engasjerte seg snart i Hashomer en frivillig vaktstyrke som passet på isolerte jødiske landbrukseiendommer. 7. november 1911 ankom Ben-Gurion til Thessaloniki, som på denne tiden også var under osmansk kontroll, for å lære seg tyrkisk for sine juss-studier. i Thessaloniki ble han imponert over byens levende jødiske miljø og deres positive bidrag innenfor en rekke av samfunnets områder.[2] Juss-studiene ble videreført i den osmanske hovedstaden Istanbul, hvor han tok det hebraiske navnet Ben-Gurion, etter middelalderhistorikeren Joseph ben Gorion. Han arbeidet på denne tiden også som journalist, men ble utvist fra Det osmanske rike, og dermed også fra Palestina i 1915 på grunn av politisk arbeid.

Han slo seg da med i New York City, hvor han møtte sin kommende ektefelle Paula Munweis. De giftet seg i 1917 og fikk tre barn. Som følge av Balfourerklæringen i 1917 sluttet han seg i 1918 til British Army som en del av Den jødiske legion under kampene i Sinai og Palestina.

Familien flyttet i 1918 tilbake til Palestina etter at dette hadde blitt det britiske Palestinamandatet etter første verdenskrig.

Sionistisk leder[rediger | rediger kilde]

Hele familien i 1929 i Tel Aviv. Fra venstre: David med den yngste datteren Renana på fanget, Paula, datteren Geula, faren Avigdor Green og sønnen Amos

Utdypende artikkel: Sionisme

Etter at den marxistiske, sionistiske teoretikeren Ber Borochov døde 17. desember 1917, oppsto det en splittelse i Poale Zion-bevegelsen i en høyrefløy og en venstrefløy. Ben-Gurion sluttet seg sammen med sin nære venn Berl Katznelson seg til høyrefløyen, og Ahdut HaAvoda ble stiftet med Ben-Gurion som leder i 1919. Året etter var han med på å stifte Histadrut, den sionistiske fagbevegelsen i Palestina, og ble dens første generalsekretær.

I 1930 ble Hapoel Hatzair og Ahdut HaAvoda slått sammen til Mapai, et mer moderat, venstreorientert sionistisk arbeiderparti under ledelse av Ben-Gurion. I 1940-årene brøt det imidlertid en venstrefløy med Mapai, og dannet Mapam. Ben-Gurions organisasjoner ble toneangivende i World Zionist Organization, og Ben-Gurion ble i 1935 leder av organisasjonens utøvende styre (Executive Committee) og leder av Jewish Agency for Israel, et verv han hadde helt fram til opprettelse av staten Israel i 1948.[3]

Under det arabiske opprøret i Palestina i 1936-1939, sto Ben-Gurion for en politikk hvor de sionistiske organisasjonene skulle vise tilbakeholdenhet, og ikke la Haganah eller andre jødiske grupper slå tilbake i de tilfellene der jødisk eiendommer ble angrepet, og kun konsentrere seg om selvforsvar. Da Peel-kommisjonen i 1937 forslo en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del, ble dette støttet av Ben-Gurion. Dette førte imidlertid til konflikt med Ze'ev Jabotinsky og hans støttespillere brøt da med Haganah og forlot denne.

Da Hvitboka av 1939 la sterke begrensinger på den jødiske innvandringen til Palestina og la andre restriksjoner for jødenes muligheter til å erverve seg eiendommer, endret Ben-Gurion politikk overfor britene. han uttalte at «fred i Palestina er ikke den beste måten å kunne unngå Hvitboka».[4] Han trodde ikke lenger at en fredelig løsning med den arabiske befolkningen hadde noen sjanse og begynte å forberede den jødiske befolkningen på krig.

Under andre verdenskrig oppfordret Ben-Gurion jøder i Israel til å slutte seg til British Army i kampen mot Tyskland. Han skal ha sørget for at titusener vervet seg til de britiske styrkene,[1] men er også kjent for å ha oppfordret jødene til å «støtte britene som om det ikke var noen Hvitbok, og motarbeide Hvitboka som om det ikke var noen krig».[5] Dette kom til uttrykk ved at han bidro til at tusenvis av askenasiske jøder ulovlig fikk innvandre til Palestina i en periode hvor britene hadde lagt strenge restriksjoner på innvandringen.

Politiker i staten Israel[rediger | rediger kilde]

David Ben-Gurion proklamerer Israels uavhengighet under et portrett av Theodor Herzl, grunnleggeren av moderne sionisme

Opprettelse av staten Israel[rediger | rediger kilde]

FN foreslo 14. mai 1948 å dele Palestinamandatet i to områder, et jødisk og et arabisk. De arabiske landene avviste planen. Samme dag erklærte Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat.[6] Han erklærte at den nye staten skulle «holde fast den fulle sosiale og politiske likhet for alle innbyggere, uavhengig av religion eller rase».

Den arabisk-israelske krig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den arabisk-israelske krig 1948

Den israelske selvstendighetserklæringen ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Jordan, Libanon og Irak, som angrep den nylig etablerte staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949, men dette innebar ikke slutten på den arabisk-israelske konflikten.

Som leder av det jødiske råd, var Ben Gurion de facto leder for de palestinske jødene før selvstendighetserklæringen, og var Israels politiske og militære leder under krigen og den påfølgende palestinske emigrasjonen. Han sørget for avvæpning alle milits-grupper og at disse skulle bli erstattet av det nasjonale militære forsvaret. Dette førte til væpnede sammenstøt med Irgun.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Ben-Gurion på besøk hos president Harry S. Truman som mottar en menorá. Til høyre Israels daværende ambassadør til USA, Abba Eban

Ben-Gurion Israels første statsminister etter at Mapai vant valget som ble avholdt 14. februar 1949.

Saker[rediger | rediger kilde]

Som statsminister var Ben-Gurion i første rekke ansvarlig for etableringen av den nye statens institusjoner. Men han hadde også fokus på andre store, nasjonale prosjekter som tok sikte på å drive fart i den nye statens utvikling, som Operasjon Magic Carpet (luftbroen av nær 50 000jøder fra arabiske land, særlig jemenittiske jøder i perioden juni 1949 til september 1950, etableringen og igangsettelsen av Israels nasjonale vanntransport, et storstilt nettverk for å transportere vann rundt til de vannfattige områdene, samt andre utviklingstiltak på landsbygda, samt etablering av nye byer. Særlig hadde han fokus på Negev, hvor jødisk etablering ikke kom i konflikt med andre folkegrupper.

Han trakk seg som statsminister etter Qibya-massakren og ble i januar 1954 erstattet av Moshe Sharett. Ben-Gurion var imidlertid snart tilbake som forsvarsminister, og tok over som statsminister igjen 3. november 1955.

Suezkrisen[rediger | rediger kilde]

Ben-Gurion i Knesset i 1957

Utdypende artikkel: Suezkrisen

Da Ben-Gurion vendte tilbake til regjeringen, hadde de israelske sikkerhetsstyrkene begynt å svare mer aggressivt mot palestinske geriljaangrep fra Gaza, som da fortsatt var underegyptisk kontroll. Den økende voldspiralen førte til at Egypts president Gamal Abdel Nasser bygget opp sine militære styrker med støtte av Sovjetunionen. Israelerne svarte med opprustning med hjelp fra Frankrike, og Nasser blokkerte adgangen for israelske skip som skulle passere gjennom Rødehavet og Suezkanalen.

I juli 1956 trakk USA og Storbritannia tidligere støtte til bygging av Aswandam-prosjektetNilen og Nasser svarte med å nasjonalisere Suezkanalen som hadde stått under fransk og engelsk kontroll. Ben-Gurion samarbeidet med de britiske og franske militære planene ved å okkupere Sinaihalvøya. Slik fikk de franske og britiske styrkene et utgangspunkt for å innta Suezkanalen militært. Imidlertid førte inngripen fra USA og FN til at franskmennene og britene måtte trekke seg tilbake, og Israel til å trekke seg ut av Sinaihalvøya mot garantier for å kunne bruke Rødehavet og Suezkanalen fritt. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området, United Nations Emergency Force (UNEF).

Eichmannsaken[rediger | rediger kilde]

Fra domsavsigelsen 15. desember 1961, hvor Adolf Eichmann dømmes til døden.

Utdypende artikkel: Adolf Eichmann

Ben-Gurion måtte ta beslutningen om Mossad skulle kidnappe Adolf Eichmann etter at han var identifisert i Argentina, og om han skulle stilles for en israelsk domstol.[7] Ben-Gurion ga tillatelse til dette, og ønsket at en slik rettssak skulle sørge for at den nye generasjonen som vokste opp i Israel skulle nå større kjennskap til hva som skjedde under holocaust, og at dette var en nasjonalplikt Israel hadde mot seks millioner drepte ofre.[8] Ben-Gurion var opptatt av sakens politiske side og virkninger,[8] men skal ikke ha sett denne sakens potensial før etter at Eichmann var kommet til Israel og den internasjonale debatten om kidnappingen av ham raste.[9] Han ønsket å minne verden om skjebnen som hadde ramme seks millioner av hans folk og fortelle en glemsom og likegyldig verden om denne katastrofen,[10] femten år etter at krigen hadde sluttet og hvor det hadde vært en viss taushet fra ofrenes side.

Ben-Gurion hadde håpet at rettssaken mot Eichmann skulle vise viktigheten av jødisk suverenitet for Israel.[10] Videre viste saken hvor sårbare jødene har vært som minoritet i andre land og at jødene i Israel sto alene i verden og ikke kunne stole på noen andre.[10] I tillegg førte den til høyt jødisk innvandring til Israel.

Eichmannsaken skal i tillegg ha påvirket utviklingen av humanitær folkerett og internasjonal strafferett.[11]

Brudd med Mapai[rediger | rediger kilde]

Ben-Gurion trakk seg i 1963 som statsminister av personlige grunner og Levi Eshkol ble hans etterfølger. Det følgende året oppsto det en bitter rivalisering mellom de to om håndteringen av Lavon-affæren. Dette førte til at Ben-Gurion brøt med sitt parti i juni 1965 og startet en nytt parti, Rafi som vant ti seter i Knesset. Etter seksdagerskrigen tok Ben-Gurion til orde for å levere tilbake alle de okkuperte områdene, bortsett fra Øst-Jerusalem, Golanhøyden og Hebron-fjellet.[12]

Da Mapai og Rafi skulle slås sammen til Alliansen, nektet Ben-Gurion å forsone seg med sitt tidligere parti og gikk til valget i 1969 med en eget nasjonal liste, og denne fikk fire seter i Knesset ved valget med 3,1% av stemmene.

Livet etter politikken[rediger | rediger kilde]

Han trakk seg tilbake fra politikken året etter og levde resten av livet i en beskjeden bolig i en kibbutz i Negev.

Han ble i 1998 utvalgt av Time Magazine til en av det 20. århundres viktigste personer.[1]

Oppkallinger[rediger | rediger kilde]

Byste av Ben-Gurion på lufthavnen som er oppkalt etter ham
  • Israels største lufthavn, Ben Gurion internasjonale lufthavn er oppkalt etter ham.
  • Ben-Gurion universitetet i Negev, beliggende i Beersheba er et av landets største universiteter
  • En israelsk modifikasjon av den britiske Centurion-stridsvogn er oppkalt etter Ben-Gurion
  • Forskningssenteret Midreshet Ben-Gurion ligger rett ved den kibbutz han levde i sine siste år. Hans grav er i forskningssenteret.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c David Ben-Gurion, Amos Oz i Time Magazine 13. april 1998, besøkt 9. august 2011
  2. ^ Oswego.edu, Gila Hadar: Space and Time in Salonika on the Eve of World War II and the Expulsion and Extermination of Salonika Jewry, Yalkut Moseshet 4, vinter 2006
  3. ^ Brenner, Michael og Frisch, Shelley: Zionism: A Brief History, side 184, Markus Wiener Publishers
  4. ^ Shabtai Teveth: Ben-Gurion and the Palestinian Arabs, 1985, side 199
  5. ^ «Ben-Gurion's road to the State», Ben-Gurion arkivene
  6. ^ Herzog, Chaim: The Arab-Israelli Wars – War and peace in the Middle East from the War of Independence through Lebanon, side 46 Vintage Books, Random House, New York 1984; ISBN 0-394-71746-5
  7. ^ David Cesarani: Eichmann : byråkrat og massemorder, side 301, forlaget Spartacus, Oslo, 2007, ISBN 978-82-430-0412-2
  8. ^ a b Cesarani, side 319-320
  9. ^ Cesarani, side 25
  10. ^ a b c Cesarani, side 431-441
  11. ^ Cesarani, side 451
  12. ^ Randolph Churchill og Winston S. Churchill: The Six Day War, 1967 side 199, gjengivelse fra 'The World at One' BBC radio, 12. juli 1967

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]