Eurovision Song Contest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra European Song Contest)
Hopp til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler Eurovision Song Contest generelt. For årets finale, se Eurovision Song Contest 2017.
Eurovision Song Contest
Sted Europa
Tidspunkt Mai
År aktiv 1956
Sjanger(e) Pop, slager, rock
Nettsted http://www.eurovision.tv/

Eurovision Song Contest (engelsk), eller Concours Eurovision de la Chanson (fransk), på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix, er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU) som er blitt arrangert årlig siden 1956.

Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal fjernsynskanal, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. TV-kanalen må være medlem av EBU. Det blir så arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger for å kåre en vinner. Vinneren får arrangere konkurransen året etter.

Finalen i konkurransen blir normalt arrangert en lørdag i mai. På grunn av høyt deltagerantall (rundt førti) er det siden 2008 blitt arrangert to semifinaler i forkant av finalen; de fire foregående årene var det én semifinale. Bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen.

Irland er det landet som har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire. Sverige har seks seire, mens Frankrike, Luxembourg og Storbritannia har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med elleve sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.

Konkurransen er et av de lengstlevende TV-programmene i verden, og det har de siste årene hatt et seertall på rundt 200 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Programmet blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA.

Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet «Eurovision».[1] Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Han ønsket derfor å arrangere et helt eget TV-program som skulle «feire» Eurovision-nettverket.[2] Dette programmet skulle da også ha «Eurovision» med i tittelen. EBU tente på ideen hans, og en komité ble nedsatt for å videreutvikle ideen.[2][3] Det kom frem flere mer eller mindre gode forslag, men man landet til slutt på en idé fra italiensk TV om å lage en europeisk variant av den italienske San Remo-festivalen for populærmelodier. San Remo-festivalen hadde vært arrangert hvert år siden 1951, og siden 1954 vært overført på italiensk TV.[2]

Eurovision-nettverket blir brukt til å sende mange nyhets- og sportsprogrammer internasjonalt, i tillegg til andre arrangementer organisert av EBU.[4] Sangkonkurransen har likevel den klart sterkeste profilen av disse programmene, og har lenge vært synonymt med begrepet «Eurovision».[1]

Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits den 24. mai 1956. Kun syv land deltok (og tre var for sene med å melde på bidrag), og hvert land sendte to bidrag til konkurransen. Dette er den eneste gangen to sanger fra hvert land har blitt fremført – siden 1957 har man bare tillatt én sang fra hvert deltagerland.[5] Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain» fremført av artisten Lys Assia.[6]

Navn[rediger | rediger kilde]

Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest.[7] Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse).[8] «Grand Prix»-betegnelsen er senere blitt byttet ut med «concours» (konkurranse) her,[9] men den blir fremdeles brukt i enkelte andre land, slik som i Danmark og Norge (men da først og fremst om de nasjonale finalene). På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse.[10]

Format[rediger | rediger kilde]

Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av et av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.[2]

Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv.[7] Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.[5]

Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.

Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986,[11] og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.[12] Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.[13]

Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973),[14] og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995.[15][16]

Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 norsk tid. Vanligvis velger man en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956),[6] og så tidlig som i mars.[17] På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har man siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang.[3]

Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rymter og tyggegummipop».[18] Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg.[19] Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch[18][19] og camp.[18]

Deltagelse[rediger | rediger kilde]

Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunionen kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.[20]

Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:[21]

Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.

Den vestlige grensen til «region 1» er trekt vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.[22]

Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til (så å si) hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.[20]

Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere.[23] Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU.[24][25]

51 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Under følger en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:

Deltakelse siden 1956:

██ Har vært med minst én gang

██ Har aldri deltatt, men har mulighet til det

██ Hadde planlagt å delta, men trakk seg

År Land som debuterte i konkurransen
1956 Belgia Belgia, Frankrike Frankrike, Tyskland Tyskland, Luxembourg Luxembourg, Nederland Nederland, Italia Italia, Sveits Sveits
1957 Danmark Danmark, Storbritannia Storbritannia, Østerrike Østerrike
1958 Sverige Sverige
1959 Monaco Monaco
1960 Norge Norge
1961 Finland Finland, Jugoslavia Jugoslavia, Spania Spania
1964 Portugal Portugal
1965 Irland Irland
1971 Malta Malta
1973 Israel Israel
1974 Hellas Hellas
1975 Tyrkia Tyrkia
1980 Marokko Marokko
1981 Republikken Kypros Kypros
1986 Island Island
1993 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina, Kroatia Kroatia, Slovenia Slovenia
1994 Estland Estland, Ungarn Ungarn, Litauen Litauen, Polen Polen, Romania Romania, RusslandRussland, Slovakia Slovakia
1998 Republikken Makedonia Makedonia
2000 Latvia Latvia
2003 Ukraina Ukraina
2004 Albania Albania, Andorra Andorra, Hviterussland Hviterussland, Serbia og Montenegro Serbia og Montenegro
2005 Bulgaria Bulgaria, Moldova Moldova
2006 Armenia Armenia
2007 Tsjekkia Tsjekkia, Georgia Georgia, Montenegro Montenegro, Serbia Serbia
2008 Aserbajdsjan Aserbajdsjan, San Marino San Marino
2015 Australia Australia

Valg av bidrag[rediger | rediger kilde]

Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen;[26] i for konkurransen i 2005 var grensen satt ved 1. oktober 2004,[27] mens for konkurransen i 2017 var grensen satt ved 1. september 2016.[7] Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen,[2] samt at ingen av bidragene skal ha en urettmessig fordel sammenlignet med de andre deltagerne.[7]

Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker.[27] Det vanlige er at det foregår enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, er også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.[28] Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.[27]

I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen har flere år vært det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året, for eksempel i 2007, 2012 og 2015.[29][30][31]

Den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har som oftest blitt arrangert som en enkeltsending en lørdagskveld i februar eller mars, men enkelte år har det også vært semifinaler (1960, 1977, 1982, 1988, 1995 og 2014). I årene 20062013 hadde man, inspirert av svenske Melodifestivalen, flere delfinaler ulike steder i landet i forkant av finalesendingen.[32][33] Siden Norges inntreden i konkurransen i 1960 har det bare vært tre år uten norsk finale. To ganger fordi Norge ikke deltok (1970 og 2002), og én gang fordi NRK valgte bidraget internt (1991). Den norske finalen har jevnt over hatt seertall på over millionen etter at moderne TV-målinger kom på plass i 1992, med 1,5 millioner seere under finalen i 2009 som rekord.[34]

Vertskap[rediger | rediger kilde]

Arrangørbyer for Eurovision Song Contest
Eurovision Song Contest
Lugano
Eurovision Song Contest
Frankfurt
Eurovision Song Contest
Hilversum
Eurovision Song Contest
London
Eurovision Song Contest
Luxembourg by
Eurovision Song Contest
Napoli
Eurovision Song Contest
Wien
Eurovision Song Contest
Madrid
Eurovision Song Contest
Amsterdam
Eurovision Song Contest
Dublin
Eurovision Song Contest
Edinburgh
Eurovision Song Contest
Brighton
Eurovision Song Contest
Stockholm
Eurovision Song Contest
Haag
Eurovision Song Contest
Paris
Eurovision Song Contest
Jerusalem
Eurovision Song Contest
Harrogate
Eurovision Song Contest
München
Eurovision Song Contest
Göteborg
Eurovision Song Contest
Bergen
Eurovision Song Contest
Brussel
Eurovision Song Contest
Lausanne
Eurovision Song Contest
Zagreb
Eurovision Song Contest
Roma
Eurovision Song Contest
Malmö
Eurovision Song Contest
København
Eurovision Song Contest
Millstreet
Eurovision Song Contest
Oslo
Eurovision Song Contest
Birmingham
Eurovision Song Contest
Tallinn
Eurovision Song Contest
Riga
Eurovision Song Contest
Istanbul
Eurovision Song Contest
Kiev
Eurovision Song Contest
Athen
Eurovision Song Contest
Helsingfors
Eurovision Song Contest
Beograd
Eurovision Song Contest
Moskva
Eurovision Song Contest
Düsseldorf
Eurovision Song Contest
Baku
Arrangørbyer for Eurovision Song Contest

Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.[35] Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001.[5] Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere.[36] Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.[37]

Kostnadene ved å arrangere konkurransen deles mellom kringkasteren i arrangørlandet og kringkasterne i de andre deltagerlandene. I 2005 ble 55 prosent dekket av arrangøren, mens de resterende 45 prosentene ble dekket av de øvrige deltagerne.[27] Arrangøren bruker gjerne anledningen til å promotere eget land som turistdestinasjon. Da konkurransen ble arrangert i Bergen i 1986, viste for eksempel de såkalte postkortene (videosnuttene) før hvert bidrag Bergen og andre steder i Norge,[38][39] og pausebidraget viste også frem byen, med buekorps og vestlandsnatur.[40] Da Aserbajdsjan arrangerte konkurransen i 2012, brukte myndighetene den som et ledd i sin markedsføringsstrategi.[41][42] Landet var samtidig gjenstand for kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene.[43] Sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.[44]

Grand Prix-uken[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «Grand Prix-uken» eller «Eurovision-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted.[45][46] Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingene. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingene skal finne sted. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i arrangørbyen i dagene før finalen.[47] Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.[48]

Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen.[26] Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.[49]

Prøver og pressekonferanser[rediger | rediger kilde]

Fra en av Estlands prøver under Eurovision Song Contest 2006

Etter introduksjonen av semifinaler starter prøvene før selve Grand Prix-uken – i 2017 startet de første landene øvingene søndag 30. april, mens finalen var nesten to uker etter, lørdag 13. mai.[50]

I 2017 fikk hvert land to egne prøver: den første på 40 minutter, den andre på 20 minutter. Den andre var kortere, idet man regnet med at man da ville trenge mindre tid til å gjøre seg klar på scenen. Landene ble tildelt prøvetider ut fra når de første gang skulle opptre.[50] Etter landenes egne prøver ble det avholdt pressekonferanse.[51] Foruten landenes egne prøver hadde man også tre generalprøver for hver av semifinalene og finalen.[50]

Sveits arrangerer en pressekonferanse under Eurovision Song Contest 2006

Landenes delegasjoner arbeider videre opp mot programmets creative director, som er ansvarlig for TV-bildene, og kommer med innspill til vedkommende om hvordan presentasjonen av bidraget skal være.[52]

Fester[rediger | rediger kilde]

Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og – i senere år – fyrverkeri.[53]

Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.[54]

En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert mens delegasjonene er i arrangørbyen.[55][56] Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.[53]

Stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Vinneren blir kåret ved at deltagerlandene stemmer på hverandres bidrag. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie, men uansett hvilken metode som er blitt brukt, så har ikke landene kunnet gi poeng til sin egen sang.[2]

Jury og telefonstemmer[rediger | rediger kilde]

Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng. I 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med telefonstemmer. Forsøket var vellykket,[57] og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å avholde avstemning via telefon hvis mulig. I landene med telefonavstemning erstattet først telefonavstemningen juryordningen, men man hadde backup-juryer i fall noe skulle gå galt med telefonavstemningen.[27] På grunn av kritikk mot ordningen med ren telefonavstemning besluttet EBU å innføre en ordning med kombinasjon av juryer og telefonstemmer fra og med 2009, og dette systemet er beholdt siden.[58]

Dagens system[rediger | rediger kilde]

Fra og med 2016 avgir hvert land to sett med poeng, ett basert på telefonstemmer og ett basert på en fagjurys bedømmelse av bidragene. Hvert sett består av valørene 1 til 8, 10 og 12, der 12 poeng går til sangen som er best likt. Fagjuryens stemmer vil først bli presentert av en talsperson fra hvert land. Telefonstemmene fra alle landene vil på sin side bli aggregert og presentert etterpå i stigende rekkefølge – det vil si at man starter med bidraget som fikk færrest stemmer, og avslutter med bidraget som fikk flest seerstemmer totalt.[7] Ordningen er inspirert av stemmegivningsprosedyren i den svenske Melodifestivalen og begrunnes med at man ønsker å skape større spenning under avstemningen.[59] Under semifinalene vil samme system bli brukt i poengberegningen, men programlederne presenterer i tilfeldig rekkefølge hvilke land som går videre. Resultatene fra semifinalen og detaljerte resultater fra avstemningen i det enkelte land blir lagt ut på konkurransens nettsted i etterkant av finalen.[7]

Dette systemet bygger på det som var i bruk i perioden 19752015, og som i sin tid ble foreslått av finsk TV etter en situasjon under finalen i 1974 da BBC endret avstemningssystemet kort tid før arrangementet, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid.[2] Med avstemningssystemet finnene foreslo, avga hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978).[2]

Presentasjon av stemmene[rediger | rediger kilde]

Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsmann fra hvert land, som presenterer resultatet fra fagjuryen i vedkommende land på enten engelsk eller fransk. Resultatene fra telefonavstemningen i samtlige land legges på sin side sammen og presenteres av programlederne i stigende rekkefølge.[7]

Før 2016 presenterte talspersonen fra det enkelte land det samlede resultatet fra sitt land, enten det var juryavstemning, telefonavstemning eller kombinasjon av de to. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i auditoriet og tv-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene.

Stemmene blir presentert i stigende rekkefølge,[2] og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Tidligere ble samtlige poeng lest opp av talspersonen, men for å fortgang i stemmegivningen har de laveste poengsummene siden 2006 kommet opp direkte på skjermen. Hvert lands representant leste etter dette bare opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.[60] Siden 2016 har talspersonen bare presentert hvilket land som får 12 poeng. Talspersonen presenterer stemmene på enten engelsk eller fransk; programlederne gjentar deretter på det språket talspersonen ikke bruker. Det berømte uttrykket douze points («tolv poeng») kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.[2]

Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene).[61] I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.[60]

Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering.[57] Dette systemet gikk man bort fra året etter.

I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler (som kan vises direkte i TV-bildet) i stedet.[2][62]

Delt førsteplass[rediger | rediger kilde]

Svenske Carola Häggkvist vant Eurovision Song Contest 1991 etter å ha fått like mange poeng som Frankrikes Amina

I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning[2]).[57] Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.[2]

Per 2017 benyttes følgende system for å skille land som havner på samme poengsum (uavhengig av hvilken plassering det er snakk om): Landet som har fått flest seerstemmer, vil bli rangert først. Er det fremdeles likt, vil man se på hvor mange land som har gitt seerstemmer til hvert av landene, der det bidraget som har mottatt stemmer fra flest land, vil bli rangert først. Om det fremdeles er likt, vil man se på hvilket av landene som har fått flest tolvpoengere. Ved fortsatt likhet vil man fortsette med å se på antall tipoengere, åttepoengere og så videre, helt ned til ett poeng. Skulle det fremdeles være likt etter dette, vil landet med tidligst startnummer bli rangert først.[7]

Siden 1969 har det (per 2017) bare hendt én gang at to land har havnet øverst på resultatlisten med samme poengsum. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort, har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden.[57]

Politisk og kulturbetinget stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Konkurransen er blitt kritisert for å ha en politisk slagside, at juryer og seere stemmer ut fra landets forhold til andre land, og ikke basert på sangenes kvalitet.[63] En statistisk analyse av stemmemønstrene i perioden 19922003 viste at mange land hadde en tendens til å stemme likt, særlig Kypros og Hellas. Stemmemønstrene kunne imidlertid ikke forklares bare av geografisk nærhet. Analysen tok utgangspunkt i at alle sanger var av samme kvalitet, og at forskjeller i stemmegivningen var simpelthen et uttrykk for lands individuelle preferanser.[64]

En annen analyse, som så på stemmene avgitt i perioden 1975–2003, undersøkte om stemmemønstrene sammenfalt med geografisk nærhet. Her kontrollerte man for språklige, etniske og religiøse forskjeller og likheter mellom landene, og selv etter å ha tatt høyde for dette fant man at mange land hadde konsistente preferanser (enten positive eller negative) for bidragene til land i nærområdet. På bakgrunn av dette fattet forfatterne mistanke om politisk stemmegivning, men påpeker samtidig at man ikke har empirisk grunnlag nok til å rette beskyldninger mot bestemte land. Videre fant forfatterne at religiøs og patriotisk stemmegivning var blitt mer utbredt etter innføringen av seerstemmer. Land med stor innvandrerbefolkning fra Tyrkia avga mange poeng til de tyrkiske bidragene.[65]

Land med tolvpoengere i ESC-finalene 1975–2014[rediger | rediger kilde]

Antall Land
1: 66 Irland Irland
2: 63 Sverige Sverige
3: 62 Storbritannia Storbritannia
4: 54 Hellas Hellas
5: 49 Tyskland Tyskland
6: 47 Danmark Danmark
7: 46 Norge Norge
8: 44 Frankrike Frankrike
9: 39 Tyrkia Tyrkia
10: 36 Russland Russland
11: 32 Italia Italia, Spania Spania
13: 31 Sveits Sveits
14: 29 Nederland Nederland
15: 28* Jugoslavia Jugoslavia/Serbia og Montenegro Serbia og Montenegro
16: 26 Israel Israel
17: 25 Aserbajdsjan Aserbajdsjan
18: 24 Republikken Kypros Kypros, Ukraina Ukraina
20: 23 Østerrike Østerrike
21: 22 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
22: 21 Belgia Belgia, Malta Malta
24: 19 Armenia Armenia, Romania Romania
26: 18 Estland Estland, Serbia Serbia
28: 16 Luxembourg Luxembourg
29: 14 Finland Finland, Island Island
31: 13 Kroatia Kroatia, Latvia Latvia
33: 9 Moldova Moldova, Portugal Portugal
35: 8 Albania Albania, Ungarn Ungarn
37: 6 Georgia Georgia, Hviterussland Hviterussland, Polen Polen
40: 5 Litauen Litauen
41: 4 Republikken Makedonia Makedonia, Monaco Monaco, Slovenia Slovenia
44: 2 Montenegro Montenegro
45: 1 Bulgaria Bulgaria, Slovakia Slovakia

*18 til Jugoslavia, 10 til Serbia og Montenegro

Seertall[rediger | rediger kilde]

De siste ti årene har Eurovision Song Contest (semifinalene og finalen under ett) hatt et samlet seertall på over 100 millioner, de siste årene rundt 200 millioner.

År Arrangørby Seertall
2008 Serbia Beograd, Serbia 106 millioner[66]
2009 Russland Moskva, Russland 124 millioner[66]
2010 Norge Oslo, Norge 108,2 millioner[66]
2011 Tyskland Düsseldorf, Tyskland 114,5 millioner[66]
2012 AserbajdsjanBaku, Aserbajdsjan 102,9 millioner[66]
2013 Sverige Malmö, Sverige 170 millioner[66]
2014 Danmark København, Danmark 195 millioner[66]
2015 Østerrike Wien, Østerrike 197 millioner[67]
2016 Sverige Stockholm, Sverige 204 millioner[68]

Konkurransen er blitt kringkastet også i land utenfor EBU. Opp igjennom årene har land som Australia (deltager siden 2015), Canada, Egypt, Hongkong, India, Jordan, New Zealand, Sør-Korea, USA og Kina vist konkurransen.[69][70]

Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett.[71]

Regler[rediger | rediger kilde]

Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom.[7][27] De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:

Arrangørland[rediger | rediger kilde]

Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter.[2] Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med fem unntak. Disse unntakene er:

  • 1960: arrangert av BBC i London da Nederland nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.[57]
  • 1963: arrangert av BBC i London da Frankrike nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) nektet også å påta seg arrangementet.[57]
  • 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.[57]
  • 1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg nektet å påta seg arrangementet. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet nektet å påta seg arrangementet.[57]
  • 1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV nektet å påta seg arrangementet, blant annet fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.[57]

Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, har det untatt i 1972 vært som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. Siden 1981 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant året i forveien.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.[57] I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort.[57] Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.

Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken.[26] Singbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet.[2] De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen.[2] EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres,[2] og så bort fra 33 % av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).[57]

Språk[rediger | rediger kilde]

Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet.[5] Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da ble den opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk.[5] Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.

I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket.[5] Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk.[2] I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk.[5] Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.[72] Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.[73]

Kringkasting[rediger | rediger kilde]

Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring.[26] Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.[74]

Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart.[57] Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.[75] I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.[76]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter.[5]
  • Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området.[26]
  • Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.[26]
  • Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry».[26]
  • Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen.[2]

Utvidelse[rediger | rediger kilde]

Faste deltagere i 1992. «Jugoslavia» er markert i rødt; 1991 var nemlig det siste året det tidligere Jugoslavia deltok under ett navn.
Faste deltagere i 1994. Kartet skiller seg ganske mye fra det fra 1992 ettersom mange nye sentral- og østeuropeiske land deltar.

Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.

Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare, og programmet har ofte vart lenger enn oppsatt sendetid. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time.[77] I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer.[78] I 2015, da Østerrike arrangerte finalen, varte programmet hele 4 timer.[79]

Forhåndsutvelgelse[rediger | rediger kilde]

Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen.[57] Denne kvalifiseringsrunden, kalt «Kvalifikacija za Milstreet», ble avholdt i Ljubljana i Slovenia, og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.[80]

Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994.[57] I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.[81]

Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet man et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.[82] Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland, som med sitt høye innbyggertall er et av de største TV-publikummene i Europa.

«De fem store»[rediger | rediger kilde]

Fra og med 2000 vil fire land alltid være kvalifisert for finalen, uavhengig av hvordan de har gjort det årene i forveien.[57] Landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Disse landene er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har derfor blitt kjent som de fire store («the big four» på engelsk) på grunn av sin spesielle status. I 2011 deltok Italia i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som dermed blir de fem store.[83]

Semifinaler[rediger | rediger kilde]

Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene.[84][85] Dette systemet kunne oppfattes urettferdig, siden en ble straffet på bakgrunn av tidligere dårlige resultater. I 2004 arrangerte man for første gang en semifinale for å sikre at alle som ville, kunne få delta i konkurransen.[86]

Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltok de landene som ikke var direkte kvalifisert til finalen. Regelen med de fire store[87] gjaldt også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert til finalen, uavhengig av resultatene året før. De ti best plasserte av de øvrige landene ble også direkte kvalifisert til finalen året etter.[27] Dette systemet gjaldt frem til 2007.

Fra og med 2008 er det blitt arrangert to semifinaler, og bare arrangørlandet og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man i utgangspunktet får totalt 26 land i finalen[7] – da Tyskland, som et av de fem store, var arrangør i 2011, var antallet 25.[88] I 2015 var det imidlertid 27 land i finalen, ettersom Australia var invitert til å delta som forhåndskvalifisert land;[24] fra og med 2016 deltar Australia via semifinalen.[25]

Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. Resultattavlen fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen.[7]

I den enkelte semifinale er det bare de landene som deltar i vedkommende semifinale, som kan stemme, samt et utvalg av de forhåndskvalifiserte landene. Hvert av de forhåndskvalifiserte landene får stemme i én av semifinalene; hvilken blir avgjort ved trekning.[7]

I finalen stemmer imidlertid samtlige land, også de som er blitt slått ut i semifinalen.[7]

Vinnere[rediger | rediger kilde]

Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.

Artister[rediger | rediger kilde]

Canadiske Celine Dion, som vant for Sveits i 1988, er en av de mest suksessrike artistene som har vunnet Eurovision Song Contest

Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo».[89] ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.[90] Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.[91] Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision.

En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.[92] Irlands Johnny Logan er den eneste som har vunnet to ganger som artist («What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987). Han har også vunnet én gang som låtskriver (Linda Martins «Why Me?» i 1992).[93]

Blant artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, finner man France GallPoupée de cire, poupée de son», Luxembourg 1965),[94] Sandie ShawPuppet on a String», Storbritannia 1967),[91][95] DanaAll Kinds of Everything», Irland 1970),[94][91] Vicky LeandrosAprès Toi», Luxembourg 1972),[91] Brotherhood of ManSave Your Kisses for Me», Storbritannia 1976),[94][91] Bucks FizzMaking Your Mind Up», Storbrtiannia 1981),[91] NicoleEin bißchen Frieden», Tyskland 1982),[95] Secret GardenNocturne», Norge 1995)[91] og LoreenEuphoria», Sverige 2012).[95]

Noen av sangene som ikke vant, har også oppnådd betydelig suksess. Blant disse kan nevnes Domenico Modugno, som kom på tredjeplass for Italia i 1958 med «Nel blu di pinto di blu» (senere kalt «Volare»), en sang som siden ble nummer én på hitlistene i USA;[95] Cliff Richards «Congratulations», som ble nummer to for Storbritannia i 1968;[96] og Gina Gs «Ooh Aah... Just a Little Bit», som var Storbritannias bidrag og storfavoritt i 1996, men bare ble nummer åtte.[95]

Land[rediger | rediger kilde]

Irland er det landet som per 2017 har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På andreplass kommer Sverige med seks seire. På delt tredjeplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg og Storbritannia.[90]

I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland og Luxembourg mange ganger. Disse landene har imidlertid gjort det mye dårligere de siste tiårene: Nederland vant sist gang i 1975, Frankrike i 1977 og Luxembourg i 1983.[97][98][99] Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.[99]

I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og land som endelig fikk sin første seier etter å ha deltatt lenge. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger,[100] mens Portugal er det landet som har måttet vente lengst på sin første sier. De deltok for første gang i 1964 og fikk sin første seier i 2017.[101][102] Ukraina måtte på den annen side ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004.[103] Serbia vant det aller første året de deltok som selvstendig stat, i 2007.[104]

Liste over arrangører og vinnere[rediger | rediger kilde]

År Arrangørby og land Vinnerland Vinnersang Artist
1956 Sveits Lugano, Sveits Sveits Sveits «Refrain» Lys Assia
1957 Tyskland Frankfurt, Tyskland Nederland Nederland «Net als toen» Corry Brokken
1958 Nederland Hilversum, Nederland Frankrike Frankrike «Dors, mon amour» André Claveau
1959 Frankrike Cannes, Frankrike Nederland Nederland «Een beetje» Teddy Scholten
1960 Storbritannia London, Storbritannia Frankrike Frankrike «Tom Pillibi» Jacqueline Boyer
1961 Frankrike Cannes, Frankrike Luxembourg Luxembourg «Nous les amoureux» Jean-Claude Pascal
1962 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Frankrike Frankrike «Un premier amour» Isabelle Aubret
1963 Storbritannia London, Storbritannia Danmark Danmark «Dansevise» Grethe og Jørgen Ingmann
1964 Danmark København, Danmark Italia Italia «Non ho l'età» Gigliola Cinquetti
1965 Italia Napoli, Italia Luxembourg Luxembourg «Poupée de cire, poupée de son» France Gall
1966 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Østerrike Østerrike «Merci, Chérie» Udo Jürgens
1967 Østerrike Wien, Østerrike Storbritannia Storbritannia «Puppet on a String» Sandie Shaw
1968 Storbritannia London, Storbritannia Spania Spania «La, la, la» Massiel
1969[105] Spania Madrid, Spania Spania Spania «Vivo cantando» Salomé
1969[105] Frankrike Frankrike «Un jour, un enfant» Frida Boccara
1969[105] Nederland Nederland «De troubadour» Lenny Kuhr
1969[105] Storbritannia Storbritannia «Boom Bang-a-Bang» Lulu
1970 Nederland Amsterdam, Nederland Irland Irland «All Kinds of Everything» Dana
1971 Irland Dublin, Irland Monaco Monaco «Un banc, un arbre, une rue» Séverine
1972 Storbritannia Edinburgh, Storbritannia Luxembourg Luxembourg «Après toi» Vicky Leandros
1973 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Luxembourg Luxembourg «Tu te reconnaîtras» Anne-Marie David
1974 Storbritannia Brighton, Storbritannia Sverige Sverige «Waterloo» ABBA
1975 Sverige Stockholm, Sverige Nederland Nederland «Ding-A-Dong» Teach-In
1976 Nederland Haag, Nederland Storbritannia Storbritannia «Save Your Kisses for Me» Brotherhood of Man
1977 Storbritannia London, Storbritannia Frankrike Frankrike «L'oiseau et l'enfant» Marie Myriam
1978 Frankrike Paris, Frankrike Israel Israel «A-ba-ni-bi» Izhar Cohen og Alphabeta
1979 Israel Jerusalem, Israel Israel Israel «Hallelujah» Milk and Honey og Gali Atari
1980 Nederland Haag, Nederland Irland Irland «What's Another Year» Johnny Logan
1981 Irland Dublin, Irland Storbritannia Storbritannia «Making Your Mind Up» Bucks Fizz
1982 Storbritannia Harrogate, Storbritannia Tyskland Tyskland «Ein bißchen Frieden» Nicole
1983 Tyskland München, Tyskland Luxembourg Luxembourg «Si la vie est cadeau» Corinne Hermès
1984 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Sverige Sverige «Diggi-loo diggi-ley» Herreys
1985 Sverige Göteborg, Sverige Norge Norge «La det swinge» Bobbysocks
1986 Norge Bergen, Norge Belgia Belgia «J'aime la vie» Sandra Kim
1987 Belgia Brussel, Belgia Irland Irland «Hold Me Now» Johnny Logan
1988 Irland Dublin, Irland Sveits Sveits «Ne partez pas sans moi» Céline Dion
1989 Sveits Lausanne, Sveits Jugoslavia Jugoslavia «Rock Me» Riva
1990 Jugoslavia Zagreb, Jugoslavia Italia Italia «Insieme: 1992» Toto Cutugno
1991 Italia Roma, Italia Sverige Sverige «Fångad av en stormvind» Carola
1992 Sverige Malmö, Sverige Irland Irland «Why Me?» Linda Martin
1993 Irland Millstreet, Irland Irland Irland «In Your Eyes» Niamh Kavanagh
1994 Irland Dublin, Irland Irland Irland «Rock 'n' Roll Kids» Paul Harrington og Charlie McGettigan
1995 Irland Dublin, Irland Norge Norge «Nocturne» Secret Garden
1996 Norge Oslo, Norge Irland Irland «The Voice» Eimear Quinn
1997 Irland Dublin, Irland Storbritannia Storbritannia «Love Shine a Light» Katrina and the Waves
1998 Storbritannia Birmingham, Storbritannia Israel Israel «Diva» Dana International
1999 Israel Jerusalem, Israel Sverige Sverige «Take Me to Your Heaven» Charlotte Nilsson
2000 Sverige Stockholm, Sverige Danmark Danmark «Fly on the Wings of Love» Olsen Brothers
2001 Danmark København, Danmark Estland Estland «Everybody» Tanel Padar, Dave Benton og 2XL
2002 Estland Tallinn, Estland Latvia Latvia «I Wanna» Marie N
2003 Latvia Riga, Latvia Tyrkia Tyrkia «Everyway That I Can» Sertab Erener
2004 Tyrkia Istanbul, Tyrkia Ukraina Ukraina «Wild Dances» Ruslana
2005 Ukraina Kiev, Ukraina Hellas Hellas «My Number One» Elena Paparizou
2006 Hellas Athen, Hellas Finland Finland «Hard Rock Hallelujah» Lordi
2007 Finland Helsingfors, Finland Serbia Serbia «Molitva» Marija Šerifović
2008 Serbia Beograd, Serbia Russland Russland «Believe» Dima Bilan
2009 Russland Moskva, Russland Norge Norge «Fairytale» Alexander Rybak
2010 Norge Oslo, Norge Tyskland Tyskland «Satellite» Lena Meyer-Landrut
2011 Tyskland Düsseldorf, Tyskland Aserbajdsjan Aserbajdsjan «Running Scared» Eldar & Nigar
2012 Aserbajdsjan Baku, Aserbajdsjan Sverige Sverige «Euphoria» Loreen
2013 Sverige Malmö, Sverige Danmark Danmark «Only Teardrops» Emmelie de Forest
2014 Danmark København, Danmark Østerrike Østerrike «Rise Like a Phoenix» Conchita Wurst
2015 Østerrike Wien, Østerrike Sverige Sverige «Heroes» Måns Zelmerlöw
2016 Sverige Stockholm, Sverige Ukraina Ukraina «1944» Jamala
2017 Ukraina Kiev, Ukraina Portugal Portugal «Amar pelos dois» Salvador Sobral
2018 Portugal Lisboa, Portugal

Eurovision-hiter i Norge[rediger | rediger kilde]

Nærmere hundre Eurovision-sanger har tatt seg inn på Norges offisielle singelliste, VG-lista. Under er en liste over de ti mest suksessfulle bidragene, målt ut fra antall uker på førsteplass på VG-lista.[106] Sangen som har ligget lengst på toppen av VG-lista, er Israels vinnerbidrag fra 1979, «Hallelujah». Den lå på topp i elleve uker, og like bak følger Alexander Rybaks «Fairytale» med ti uker.[107] Lista under omfatter også bidrag som ikke vant konkurransen.

Nr. Sang Uker
på topp
År Artist Land Plass
i ESC
1 «Hallelujah» 11 1979 Gali Atari og Milk and Honey Israel Israel 1.
2 «Fairytale» 10 2009 Alexander Rybak Norge Norge 1.
3 «Save Your Kisses for Me» 9 1976 Brotherhood of Man Storbritannia Storbritannia 1.
4 «Congratulations» 9 1968 Cliff Richard Storbritannia Storbritannia 2.
5 «Ding-a-Dong» 8 1975 Teach-In Nederland Nederland 1.
6 «Beg, Steal or Borrow» 8 1972 The New Seekers Storbritannia Storbritannia 2.
7 «Power to All Our Friends» 8 1973 Cliff Richard Storbritannia Storbritannia 3.
8 «What's Another Year» 8 1980 Johnny Logan Irland Irland 1.
9 «Waterloo» 7 1974 ABBA Sverige Sverige 1.
10 «Euphoria» 6 2012 Loreen Sverige Sverige 1.

Norge i Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge i Eurovision Song Contest

Maria Haukaas Storeng var Norges deltager i 2008. Bildet er fra semifinalen.

Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da man boikottet konkurransen på grunn av økende misnøye med konkurransen og uenigheter om stemmegivningen året før,[108][109] og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg.[110]

Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og tre femteplasser (1988, 1993 og 2008).[111]

Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord.[90] Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinalen ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007, 2011 og 2016.[111]

Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix.

«Spin-offs»[rediger | rediger kilde]

Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:

Høsten 2005 organiserte EBU et spesialprogram for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet ble kalt «Congratulations», oppkalt etter Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I en telefonavstemning i forbindelse med programmet ble ABBAs «Waterloo» (Sveriges vinnerbidrag fra 1974) kåret til den mest populære Eurovision-sangen igjennom tidene.[113]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
  • Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Atheneum
  • Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet.
  • Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.

Artikler i akademiske tidsskrifter

Andre artikler

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Waters, George T. «EUROVISION: 40 years of network development, four decades of service to broadcasters». EBU.ch. Arkivert fra originalen 2006-06-27. Besøkt 17. juni 2017. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Den norske Grand Prix-klubben ved Kato Hansen (23. mai 2008).
  3. ^ a b «In a nutshell». Eurovision.tv. Besøkt 17. juni 2017. 
  4. ^ «The EBU Operations Department». European Broadcasting Union. 14. juni 2005. Arkivert fra originalen 17. juli 2006. Besøkt 17. juni 2017. 
  5. ^ a b c d e f g h «Historical Milestones». eurovision.tv. 2005. Arkivert fra originalen 2006-05-26. Besøkt 17. juni 2017. 
  6. ^ a b «Eurovision Song Contest Lugano 1956». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m «Rules». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 20. juni 2017. Besøkt 18. juni 2017. 
  8. ^ Franck Thomas & Laurent Balmer (1999). «Histoire 1956 à 1959». eurovision-fr.net. Arkivert fra originalen 2006-05-02. Besøkt 17. juni 2017.  (fr)
  9. ^ «Winners of the Eurovision Song Contest» (PDF). EBU.ch. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mai 2008. Besøkt 27. juni 2017. 
  10. ^ Kinoens mørke, fjernsynets lys: levende bilder i Norge gjennom hundre år. Oslo: Gyldendal. 1996. s. 370. ISBN 8205231931. 
  11. ^ «Bergen 1986». Eurovision.tv. Besøkt 17. juni 2017. 
  12. ^ Barnes, Clive. «Riverdance Ten Years on». RiverDance.com. Arkivert fra originalen 26. desember 2007. Besøkt 27. juni 2017. 
  13. ^ «Eurovision Vignette Premiers in Albania!». Eurovision.tv. 23. desember 2010. Besøkt 17. juni 2017. 
  14. ^ «Obituary: Sir Terry Wogan». BBC. 31. januar 2016. Besøkt 17. juni 2017. 
  15. ^ Gjertveit, Helge (3. mars 2005). «Alt du trenger å vite om Melodi Grand Prix». NRK. Besøkt 17. juni 2017. 
  16. ^ Evensen, Geir (4. september 2006). «Slutt for Jostein som MGP-kommentator». NRK. Besøkt 17. juni 2017. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  18. ^ a b c Majendie, Paul (11. august 2007). «Edinburgh Fringe show celebrates Eurovision kitsch». Reuters UK (engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  19. ^ a b Allatson, Paul (4. april 2007). «‘Antes cursi que sencilla’: Eurovision Song Contests and the Kitsch‐Drive to Euro‐Unity». Culture, Theory and Critique (48/2007): 87–98 – via Taylor & Francis Online. 
  20. ^ a b «Membership conditions». European Broadcasting Union. 18. juli 2005. Arkivert fra originalen 6. februar 2006. Besøkt 19. juni 2017. 
  21. ^ «Extracts From The Radio Regulations» (PDF). International Telecommunication Union. 1994. Besøkt 19. juni 2017. 
  22. ^ «Radiocommunication Sector (ITU-R) – Regionally harmonized bands». International Telecommunications Union. Besøkt 18. juni 2017. 
  23. ^ Mikheev, Andy. «EBU and Eurovision.tv press-conference». Besøkt 27. juni 2017. 
  24. ^ a b «Australia to compete in the 2015 Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. 10. februar 2015. Besøkt 18. juni 2017. 
  25. ^ a b Jordan, Paul (17. november 2015). «Australia to return to the Eurovision Song Contest!». Eurovision.tv. Besøkt 18. juni 2017. 
  26. ^ a b c d e f g «Rules of the 2014 Eurovision Song Contest» (PDF). eurovision.tv. 2014. Besøkt 19. juni 2017. 
  27. ^ a b c d e f g «Rules of the 2005 Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. 21. mai 2005. Arkivert fra originalen 2006-02-10. Besøkt 26. juni 2017.  Både |arkivurl= og |arkiv-url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  28. ^ «Operación Triunfo: Un intenso camino hacia el festival de eurovision». Terra Networks España. Arkivert fra originalen 2006-07-19. Besøkt 19. juni 2017.  (es)
  29. ^ Stella Floras (3. januar 2007). «Top TV ratings for Melodifestivalen». esctoday.com. Arkivert fra originalen 2007-01-29. Besøkt 19. juni 2017. 
  30. ^ «De här var årets mest sedda tv-program». Expressen (svensk). Besøkt 19. juni 2017. 
  31. ^ Palmér, Saga. «Melodifestivalen störst i rutan under 2015». svt.se (svensk). Besøkt 19. juni 2017. 
  32. ^ NRK (16. november 2005). «MGP med semifinaler». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  33. ^ Mo, Jan Erik (13. januar 2006). «Har stor tro på semifinaler». NRK. Besøkt 23. mai 2017. 
  34. ^ Alnes, Espen (29. februar 2016). «Beste MGP-finale sidan 2010». nrk.no. 
  35. ^ Bakker, Sietse (31. mai 2006). «Where do we go next year?». esctoday.com. Arkivert fra originalen 2007-12-19. Besøkt 26. juni 2017. 
  36. ^ «Millstreet». cork-guide.ie. 19. mai 2006. Besøkt 26. juni 2017. 
  37. ^ «Eurovision 1993 - The Venue». doteurovision.com. Arkivert fra originalen 2004-06-23. Besøkt 26. juni 2017. 
  38. ^ «Eurovision Song Contest 1986 - Belgium». YouTube. 15. oktober 2011. Besøkt 26. juni 2017. 
  39. ^ «Eurovision Song Contest 1986 - Norway». YouTube. 9. oktober 2011. Besøkt 26. juni 2017. 
  40. ^ «Eurovision Song Contest 1986, Bergen. Interval act w/ Sissel». YouTube. 28. juni 2008. Besøkt 26. juni 2017. 
  41. ^ Isaacs, Rico; Polese, Abel (2016). Nation-Building and Identity in the Post-Soviet Space: New Tools and Approaches. Routledge. s. 179. ISBN 9781317090199. 
  42. ^ Xie, Ivan (2015). «Azerbaijan, Eurovision Song Contest and Nation Branding. An Essay». Cultural Studies – European Studies. GRIN Verlag. 
  43. ^ Vincent, Rebecca (19. mai 2013). «When the Music Dies: Azerbaijan One Year after Eurovision». Al Jazeera. Besøkt 26. juni 2017. 
  44. ^ Helen Fawkes (19. mai 2005). «Ukrainian hosts' high hopes for Eurovision». BBC News. Besøkt 26. juni 2017. 
  45. ^ Weiby, Hans Erik (14. mai 2009). «Norges ivrigste MGP-festarrangør?». NRK. Besøkt 13. august 2017. 
  46. ^ Currinn, Jonathan (4. mai 2017). «Eurovision Song Contest 2017: First Rehearsals». Celebmix.com. Besøkt 13. august 2017. 
  47. ^ Local Development Benefits from Staging Global Events. OECD Publishing. 2008. s. 92. ISBN 9789264042070. 
  48. ^ Bakker, Sietse (17. mars 2008). «Belgrade 2008». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 18. mai 2008. Besøkt 13. august 2017. 
  49. ^ Bergh, Anders Halvorsen og Askersrud, Rikke (10. mai 2014). «– Jeg vil ikke ta for mye plass i sendinga». NRK. Besøkt 13. august 2017. 
  50. ^ a b c Ko, Anthony (18. april 2017). «Eurovision 2017: Full Rehersal Schedule Published». Wiwibloggs. Besøkt 13. august 2017. 
  51. ^ Laufer, Gil (17. april 2017). «Kyiv Calling: Eurovision 2017 official event schedule published». Esctoday.com. Besøkt 13. august 2017. 
  52. ^ Eurovision Song Contest (23. mai 2015). «Behind the Scenes: Meet the creative director of the 2015 Eurovision Song Contest». YouTube. Besøkt 13. august 2017. 
  53. ^ a b «Latest news from Athens». eurovision.tv. 11. mai 2006. Arkivert fra originalen 2006-05-25. Besøkt 25. mai 2006. 
  54. ^ «After Show Party: Reactions». Eurovision.tv. 18. mai 2009. Besøkt 13. august 2017. 
  55. ^ Sietse Bakker (3. mai 2006). «Athens 2006: where's the party?». esctoday.com. Besøkt 8. mai 2007. 
  56. ^ «Euroclub 2017». 2017. Arkivert fra originalen 6. juni 2017. Besøkt 13. august 2017. 
  57. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X. 
  58. ^ «Juries coming back to Eurovision». BBC. 15. september 2008. Besøkt 27. juni 2017. 
  59. ^ «Biggest change to Eurovision Song Contest voting since 1975». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 23. april 2016. 
  60. ^ a b «Results from the draw». eurovision.tv. 21. mars 2006. Arkivert fra originalen 2006-05-27. Besøkt 27. juni 2017. 
  61. ^ «Eurovision 2004 - Voting Briefing». eurovision.tv. 12. mai 2004. Arkivert fra originalen 2005-05-07. Besøkt 27. juni 2017. 
  62. ^ «A to Z of Eurovision». bbc.co.uk. Arkivert fra originalen 2005-02-22. Besøkt 27. juni 2017. 
  63. ^ «Eurovision votes 'farce' attack». BBC. 16. mai 2004. Besøkt 26. juni 2017. 
  64. ^ Daniel Fenn, Omer Suleman, Janet Efstathiou & Neil F. Johnson, Oxford University (22. mai 2006). «Connections, cliques and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest». arxiv.org. Besøkt 26. juni 2017. 
  65. ^ Spierdijk, L. og Vellekoop, M. H. (Februar 2006). «Geography, Culture, and Religion: Explaining the Bias in Eurovision Song Contest Voting» (PDF). University of Twente. Besøkt 26. juni 2017. 
  66. ^ a b c d e f g Bygbjerg, Søren (3. juni 2014). Seertallet slår rekord: 195 millioner så Eurovision fra København. DR. Besøkt 26. juni 2017.
  67. ^ Lindqvist, Anton. «Nya succésiffrorna – Eurovision Song Contest 2016 sågs av 204 miljoner». SVT (svensk). Besøkt 26. juni 2017. 
  68. ^ «204 millioner så Eurovision-sendingene». NTB. Kampanje. Besøkt 26. juni 2017. 
  69. ^ «Eurovision Trivia» (PDF). bbc.co.uk. 2002. Besøkt 18. juli 2006. 
  70. ^ Brey, Marco (25. mai 2016). «Wake up, it's Eurovision - in China!». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  71. ^ Laven, Philip (juli 2002). «Webcasting and the Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Arkivert fra originalen 2008-05-28. Besøkt 26. juni 2017. 
  72. ^ «Urban Trad». UrbanTrad.com. 28. september 2004. Arkivert fra originalen 8. februar 2007. Besøkt 27. juni 2017. 
  73. ^ Bakker, Sietse. «Treble will represent the Netherlands». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 2006-05-25. Besøkt 27. juni 2017. 
  74. ^ «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). EBU. 13. oktober 1998. Besøkt 26. juni 2017. 
  75. ^ «Eurovision Song Contest 1978». esctoday.com. 2005. Arkivert fra originalen 2007-05-10. Besøkt 8. mai 2007. 
  76. ^ «Lebanon withdraws from Eurovision». BBC News. 18. mars 2005. Besøkt 26. juni 2017. 
  77. ^ «Eurovision Song Contest 2005 - Grand Final (HD)». YouTube. 10. desember 2016. Besøkt 26. juni 2017. 
  78. ^ «BBC - Eurovision 2006 Final (20 May 2006)». YouTube. 3. mai 2015. Besøkt 26. juni 2017. 
  79. ^ «2015 Eurovision Song Contest: Grand Final». YouTube. 23. mai 2015. Besøkt 26. juni 2017. 
  80. ^ «Eurovision Song Contest Millstreet 1993». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  81. ^ «Eurovision Song Contest Dublin 1994». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  82. ^ «Eurovision Song Contest Oslo 1996». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  83. ^ Escudero, Victor M. (23. september 2015). «'Big Five' and host country more prominently in the Semi-Finals». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  84. ^ «Eurovision Song Contest Dublin 1997». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  85. ^ «Eurovision Song Contest Copenhagen 2001». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  86. ^ «Eurovision Song Contest 2004 Semi-Final | Year page | Eurovision Song Contest - Moscow 2009». Eurovision.tv. 20. mai 2009. Arkivert fra originalen 2012-04-22. Besøkt 26. juni 2017.  Både |arkivurl= og |arkiv-url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  87. ^ Det siste landet i de fem store, Italia, deltok ikke i konkurransen disse årene; Italia kom tilbake først i 2011.
  88. ^ «Eurovision Song Contest Düsseldorf 2011 – Grand Final». Eurovision.tv. Besøkt 27. juni 2017. 
  89. ^ «BBC - Eurovision facts and figures - Media Centre». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  90. ^ a b c «Facts & figures - Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  91. ^ a b c d e f g Hassan, Genevieve (18. mai 2013). «Eurovision winners: Where are they now?». BBC News (engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  92. ^ Bliss, Karen (1. mars 2004). 25 Years of Canadian Artists. Canadian Musician. s. 34. ISSN 0708-9635.
  93. ^ Jordan, Paul (25. juli 2016). «Museum Monday Week Nine: Johnny Logan». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  94. ^ a b c Battersby, Matilda; Shepherd, Jack (22. mai 2015). «The Eurovision winners that became big hits». The Independent (engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  95. ^ a b c d e Wilmot, Daniel (9. juli 2016). «Eurovision charts retrospective: Which winners climbed to the top and which ones flopped?». wiwibloggs. Besøkt 26. juni 2017. 
  96. ^ «VG-lista - Cliff Richard / Congratulations». lista.vg.no. Besøkt 26. juni 2017. 
  97. ^ «The Netherlands in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  98. ^ «France in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  99. ^ a b «Luxembourg in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  100. ^ «Finland in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  101. ^ «Portugal in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  102. ^ Powell, Emma (13. mai 2017). «Portugal wins 2017 Eurovision Song Contest». Evening Standard (engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  103. ^ «Ukraine in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  104. ^ «Serbia in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  105. ^ a b c d I 1969 kom fire land på delt førsteplass, ettersom reglene som avgjør hva som skjer dersom flere land kommer på førsteplass med like mange poeng, ikke var innført enda.
  106. ^ «VG-lista (søkbar database)». VG Nett. Besøkt 11. februar 2017. 
  107. ^ Talseth, Thomas (14. mai 2016). «Tidenes største Eurovision Song Contest-hits i Norge». VG Nett. 
  108. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  109. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  110. ^ «Norge ute av Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 14. mai 2001. 
  111. ^ a b «Norway in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  112. ^ «US to emulate Eurovision contest». BBC News. 11. februar 2006. Besøkt 27. juni 2017. 
  113. ^ «Abba win 'Eurovision 50th' vote». BBC News. 23. oktober 2005. Besøkt 26. juni 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png Wikinytt har nyheter relatert til Eurovision Song Contest