Melodi Grand Prix

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne artikkelen omhandler den norske konkurransen. For den internasjonale, se Eurovision Song Contest.
For årets finale, se Melodi Grand Prix 2018.
Melodi Grand Prix
Melodi Grand Prix
StedNorge
TidspunktFebruar/mars
ArrangørNRK
År aktiv1960
Sjanger(e)Pop, slager, rock
Nettstedhttps://www.nrk.no/mgp/

Melodi Grand Prix er en årlig, norsk musikkonkurranse som arrangeres av Norsk rikskringkasting. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges lengstlevende tv-programmer, og den første utgaven ble kringkastet i 1960. Siden har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er det offisielle navnet på den norske konkurransen. I dagligtale brukes imidlertid ofte Melodi Grand Prix og Grand Prix om Eurovision Song Contest også.

Starten[rediger | rediger kilde]

Nora Brockstedt ble den aller første vinneren av Melodi Grand Prix.

I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske San Remo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.[1]

I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det:

SitatHvem lager den beste norske slageren?
NRK innbyr til konkurranse.
Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960.
Sitat
– Annonse i Dagbladet 10. desember 1959[2]

Responsen var 303 bidrag.[3][4] Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix.

Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.[5][6]

Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen.[7]

Format[rediger | rediger kilde]

Ketil Stokkan i Stavanger i 1986, den første finalen som ble holdt utenfor Oslo.

Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995 og 2014. I årene 2006–2013 gjorde også NRK om konkurransen til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.[8][9] Finalen har blitt holdt i Oslo hvert år, med unntak av 1986 og 1989 da Stavanger Forum huset finalene.[10][11] Siden 2001 har finalen blitt sendt direkte fra Oslo Spektrum hvert år.

To versjoner[rediger | rediger kilde]

Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 24 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger.[12][13] I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene.[14][15] I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene.

I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter.[13] Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer.[16] Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio.[17]

Fra show til seriøsitet[rediger | rediger kilde]

Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt.[18][19] Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn».[20]

Anne-Karine Strøm har vunnet tre norske finaler. Her i 1974 da hun vant med «Hvor er du».

Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som altså var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene.[21][22]

Showet gjør retur[rediger | rediger kilde]

Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest.[23][24][25] Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet.[26][27]

Finaleløse år[rediger | rediger kilde]

Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969.[28][29] I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene.[30] I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991.[31] I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.[32]

Per 2018 har det vært 56 utgaver av Melodi Grand Prix, mens Norge har deltatt 57 ganger i Eurovision Song Contest.

Valg av bidrag[rediger | rediger kilde]

De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle.[33] Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann.[34]

Grupper ble tillatt i 1970-årene. Her er Dizzie Tunes og Grethe Kausland på prøvene før finalen i 1974.

De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta.[35] Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.[36][37]

Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk.[38] NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988.

Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst.[38] Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006.

Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018.[39][40][41] Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen.

Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse.[33][42] I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart.[13] Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.[7]

Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket.[43]

Postkort og eksperter[rediger | rediger kilde]

I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien.[44] Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969.[45]

Bobbysocks sørget for Norges første seier i Eurovision Song Contest i 1985. Her fra den internasjonale finalen.

I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm.[46] I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.[47]

De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982.[48][49] I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte.[50] Et lignende konsept ble brukt i 1989.[51]

Lotto og telefon[rediger | rediger kilde]

Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen.[52] I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon,[53] men da bare i uka før finalen og like frem til sendingen startet.[54]

I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom.[55] Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer.[56] Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet,[57] og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men fra 2014 til 2016 ble vinneren ene og alene kåret av seerne.

Hjelp utenfra[rediger | rediger kilde]

I 2017 ble den norske vinneren kåret av seerne, delvis sammen med ti internasjonale juryer – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.[58]

Også to ganger tidligere hadde NRK hentet inn ekspertise fra utlandet – uten at det har vært noen stor suksess. I 1985 skulle fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer kåre vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 skulle en irsk musikerjury i Dublin være med på å velge vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge.[59][60]

Artister og komponister[rediger | rediger kilde]

Alf Prøysen er en av Melodi Grand Prix' mange låtskrivere.

Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen.[13][61][62] Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak.

I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok.[63]

Kjente navn[rediger | rediger kilde]

Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Finn Kalvik, Tor Endresen og Elisabeth Andreassen. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant annet Karin Krog, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle og metallbandet Keep of Kalessin.

Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Terje Rypdal, Henning Sommerro, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Tramteatret, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Mira Craig og Samsaya.

Flest, eldst, yngst[rediger | rediger kilde]

En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og hittil siste gang i 2005. I tillegg har han medvirket i enda flere finaler, senest som pauseunderholder i 2008 og 2016.

Jahn Teigen har rekorden med flest deltakelser i Melodi Grand Prix.

Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler.

Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver.

Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012.[64] Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971.[65] Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971.[66] Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren.[37]

Kritisert og elsket[rediger | rediger kilde]

Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden.[67] Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske».[13][62] Tross kritikken valgte NRK likevel å delta.

Juryene møter kritikk[rediger | rediger kilde]

Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten.[68] Uka etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.»[69]

Bråket i 1969[rediger | rediger kilde]

Da Kirsti Sparboe vant med «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», ble det rabalder.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1969

I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten.[70] Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur.[71][72][73] Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.»[74] Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen.

1970-årenes kulturkritikk[rediger | rediger kilde]

Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix.[75] Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973.

De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».[76]

Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»[76]

Egil Monn-Iversen prøvde å få stoppet Melodi Grand Prix flere ganger.

Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv».[77] Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen.[77] Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»[78]

Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.[79][80]

Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.[81] Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984.[82] Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.[83]

Vendepunktet og seieren[rediger | rediger kilde]

I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan.[84] Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie.

Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen.[85][86]

Seertall for Melodi Grand Prix-finaler i årene 1993–2018.

Svingende interesse[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige.[87] Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996.

Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009.

Seertall[rediger | rediger kilde]

Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen:

SitatJeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.
Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.
Og det gjør jeg.
Sitat
– Universitetslektor Erling Nielsen i tv-debatt våren 1969[88]

Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner.[89] I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere.[90]

Slagere og hiter[rediger | rediger kilde]

Alexander Rybaks «Fairytale» er den mest suksessrike Melodi Grand Prix-sangen gjennom tidene.

Fra 1960 og til og med 2018 har 607 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix. De fleste har raskt blitt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store slagere i Norge.

Vinnerne som ble hiter[rediger | rediger kilde]

Tabellen under baserer seg på VG-lista og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. I 1995 ble VG-lista utvidet fra topp 10 til topp 20, noe som gjør at en ikke kan sammenligne antall uker på listen før og etter 1995.[91]

Sang Artist År Antall
uker
Uker
på topp
«Fairytale» Alexander Rybak 2009 22 10
«Mil etter mil» Jahn Teigen 1978 19 5
«Haba Haba» Stella Mwangi 2011 13 4
«Sámiid ædnan» Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta 1980 13 4
«Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» Kirsti Sparboe 1969 11 4
«In My Dreams» Wig Wam 2005 19 3
«Hold On Be Strong» Maria Haukaas Storeng 2008 21 1
«La det swinge» Bobbysocks 1985 7 1

Ikke-vinnende hiter[rediger | rediger kilde]

«Yes Man», her fremført av Bjørn Johan Muri som pauseunderholdning i Melodi Grand Prix 2011, er en av de største hitene fra Melodi Grand Prix.

Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra VG-lista. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016.[91]

Sang Artist I MGP År Antall
uker
Høyeste
plassering
Uker som
nummer 1
«Yes Man» Bjørn Johan Muri 4. 2010 17 1 6
«La meg være ung» Wenche Myhre 3. 1964 15 1 5
«Bombo» Adelén 2. 2013 21 1 3
«Feel Da Rush» Freddy Kalas 2. 2016 21 2
«Butterflies» Tone Damli Aaberge 2. 2009 17 2
«Glasnost» Jahn Teigen 2. 1988 6 3
«Optimist» Jahn Teigen =4. 1989 5 4
«Lena» Odd Børre 2. 1969 8 7

I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på VG-lista, blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdvis 7 og 15 uker.[92][93]

Orkestre[rediger | rediger kilde]

Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester.

I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.[94]

I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret.[95]

Vinnere[rediger | rediger kilde]

År Vinnertittel Artist Komponist Tekstforfatter Programleder Sted Mottatte bidrag¹
1960 «Voi Voi» Nora Brockstedt Georg Elgaaen Erik Diesen og Odd Grythe Store Studio, Oslo 303
1961 «Sommer i Palma» Per Asplin/ Nora Brockstedt Jan Wølner Egil Hagen NRK Studio A, Oslo 349
1962 «Kom sol, kom regn» Inger Jacobsen/ Laila Dalseth Kjell Karlsen Ivar Andersen Odd Grythe Store Studio, Oslo delvis lukket konkurranse
1963 «Solhverv» Jan Høiland/ Nora Brockstedt Dag Kristoffersen 221
1964 «Spiral» Elisabeth Granneman/ Arne Bendiksen Sigurd Jansen Egil Hagen NRK Studio A, Oslo 271
1965 «Karusell» Kirsti Sparboe Jolly Kramer-Johansen Store Studio, Oslo 338
1966 «Intet er nytt under solen» Åse Kleveland/ Grynet Molvig Arne Bendiksen Øivind Bergh Centralteatret, Oslo 325
1967 «Dukkemann» Torill Ravnaas/ Kirsti Sparboe Tor Hultin Ola B. Johannessen Jan Voigt 305
1968 «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» (trukket) Kirsti Sparboe/ Odd Børre Kari Neegaard 228
1969 «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» Kirsti Sparboe Arne Bendiksen Janka Polanyi Store Studio, Oslo 418
1970 Ingen Melodi Grand Prix
1971 «Lykken er» Hanne Krogh Arne Bendiksen Jan Voigt NRK Studio 1, Oslo 196
1972 «Småting» Hanne Krogh/ Grethe Kausland og Benny Borg Kåre Grøttum og Ivar Børsum Vidar Lønn-Arnesen 175
1973 «Å, for et spill» Ola NeegaardGro Anita SchønnStein Ingebrigtsen og Inger Lise Rypdal/ Bendik Singers Arne Bendiksen Chateau Neuf, Oslo 191
1974 «Hvor er du» Jahn Teigen/ Anne-Karine Strøm Frode Thingnæs Philip Kruse NRK Studio 1, Oslo 272
1975 «Det skulle ha vært sommer nå» Stein Ingebrigtsen/ Ellen Nikolaysen Svein Hundsnes Bergljot Engeset 120
1976 «Mata Hari» Gudny Aspaas/ Anne-Karine Strøm Frode Thingnæs Philip Kruse Jan Voigt lukket konkurranse
1977 «Casanova» Anita Skorgan Svein Strugstad Dag Nordtømme Vidar Lønn-Arnesen NRK Studio 2, Oslo 348
1978 «Mil etter mil» Jahn Teigen Kai Eide Egil Teige 650
1979 «Oliver» Anita Skorgan Anita Skorgan Philip Kruse 312
1980 «Sámiid ædnan» Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta Sverre Kjelsberg Ragnar Olsen Åse Kleveland lukket konkurranse
1981 «Aldri i livet» Finn Kalvik Sverre Kjelsberg
1982 «Adieu» Jahn Teigen og Anita Skorgan Jahn Teigen Herodes Falsk Ivar Dyrhaug 480
1983 «Do re mi» Jahn Teigen Anita Skorgan og Jahn Teigen Herodes Falsk og Jahn Teigen NRK Studio 1, Oslo 480
1984 «Lenge leve livet» Dollie De Luxe Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov Sissel Keyn Lodding Chateau Neuf, Oslo 950
1985 «La det swinge» Bobbysocks Rolf Løvland Rita Westvik lukket konkurranse
1986 «Romeo» Ketil Stokkan Jarl Goli Stavanger Forum 750
1987 «Mitt liv» Kate Gulbrandsen Rolf Løvland Rolf Løvland og Hanne Krogh Eldbjørg Vaage Chateau Neuf, Oslo 305
1988 «For vår jord» Karoline Krüger Anita Skorgan Erik Hillestad Dan Børge Akerø 400
1989 «Venners nærhet» Britt-Synnøve Johansen Inge Enoksen Leiv Grøtte Øystein Bache Stavanger Forum lukket konkurranse
1990 «Brandenburger Tor» Ketil Stokkan Leif Erik Forberg Hotel Royal ChristianiaOslo
1991 «Mrs. Thompson» Just 4 Fun Dag Kolsrud P.G. Roness og Kaare Skevik Jr Ingen Melodi Grand Prix 140
1992 «Visjoner» Merethe Trøan Robert Morley Eva Jansen Jahn Teigen og Elisabeth Andreasson Oslo Spektrum 400
1993 «Alle mine tankar» Silje Vige Bjørn Erik Vige Ingunn Kyrkjebø Chateau Neuf, Oslo 400
1994 «Duett» Elisabeth Andreasson og Jan Werner Danielsen Rolf Løvland Hans Olav Mørk Tande-P. Oslo Spektrum 300
1995 «Nocturne» Secret Garden Rolf Løvland Petter Skavlan Petter Nome NRK Studio 2, Oslo 300
1996 «I evighet» Elisabeth Andreassen Torhild Nigar Tande-P. 365
1997 «San Francisco» Tor Endresen Tor Endresen og Arne Myksvoll 350
1998 «All I Ever Wanted (Was You)» Lars A. Fredriksen David Eriksen Per Kristian Ottestad Rune Gokstad og Øystein Bache lukket konkurranse
1999 «Living My Life Without You» Van Eijk Stig van Eijk og Mikkel S. Eriksen
2000 «My Heart Goes Boom» Charmed Morten Henriksen Tore Madsen Stine Buer og Hans Christian Andersen NRK Studio 1, Oslo
2001 «On My Own» Haldor Lægreid Ole Henrik Antonsen og Tom-Steinar Hanssen Antonsen, Hanssen og Ole Jørgen Olsen Hans Christian Andersen Oslo Spektrum
2002 Ingen Melodi Grand Prix
2003 «I'm Not Afraid to Move On» Jostein Hasselgård Arve Furset Øystein Bache Oslo Spektrum 450
2004 «High» Knut Anders Sørum Thomas Thörnholm og Lars Andersson Dan Attlerud Ivar Dyrhaug 530
2005 «In My Dreams» Wig Wam Trond «Teeny» Holter lukket konkurranse
2006 «Alvedansen» Christine Guldbrandsen Kjetil Fluge, Atle Halstensen og Christine Guldbrandsen Stian Barsnes-Simonsen og Synnøve Svabø 586
2007 «Ven a bailar conmigo» Guri Schanke Thomas G:son 464
2008 «Hold On Be Strong» Maria Haukaas Storeng Mira Craig Per Sundnes 600
2009 «Fairytale» Alexander Rybak Per Sundnes og Maria Haukaas Storeng 350
2010 «My Heart Is Yours» Didrik Solli-Tangen Hanne Sørvaag og Fredrik Kempe Per Sundnes og Marte Stokstad 1000
2011 «Haba Haba» Stella Mwangi Beyond51 og Big City Stella Mwangi Anne Rimmen og Per Sundnes 700
2012 «Stay» Tooji Tooji, Peter Boström og Figge Boström Marte Stokstad og Per Sundnes 800
2013 «I Feed You My Love» Margaret Berger Karin Park, Robin Lynch og Niklas Olovson Jenny Skavlan og Erik Solbakken 600
2014 «Silent Storm» Carl Espen Josefin Winther 600
2015 «A Monster Like Me» Kjetil Mørland og Debrah Scarlett Kjetil Mørland Silya Nymoen og Kåre Magnus Bergh 800
2016 «Icebreaker» Agnete Johnsen Agnete Johnsen, Gabriel Alares og Ian Curnow 1000
2017 «Grab the Moment» JOWST Joakim With Steen Jonas McDonnell Line Elvsåshagen og Kåre Magnus Bergh 1035
2018 «That's How You Write a Song» Alexander Rybak Silya Nymoen og Kåre Magnus Bergh 1200

¹ En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet tre Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ European Broadcasting Union. «The Story – Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Besøkt 28. august 2016. 
  2. ^ Hagelund (red.), Karl Emil (10. desember 1959). «Hvem lager den beste norske slageren?». Dagbladet. s. 6. 
  3. ^ Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 28. ISBN 8273341232. 
  4. ^ «Schlager-semifinalen kringkastes ikveld». Aftenposten. 4. februar 1960. s. 4. «Det var som kjent 303 melodier som ble innlevert i Norge» 
  5. ^ «I eteren». Aftenposten. 20. februar 1960. s. 4. «Den nasjonale finalen finner sted i Store Studio mellom klokken 19.30 og 20.10 og overføres både av fjernsynet og 'dampradioen'.» 
  6. ^ Fjernsynets historie (22. april 2009). «Fjernsynets historie». Norsk rikskringkasting. Besøkt 28. august 2016. 
  7. ^ a b «1960 – Oslo (arkivert side)». OGAE Norway. Arkivert fra originalen 2002-08-05. Besøkt 28. august 2016. 
  8. ^ NRK (16. november 2005). «MGP med semifinaler». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  9. ^ Mo, Jan Erik (13. januar 2006). «Har stor tro på semifinaler». NRK. Besøkt 23. mai 2017. 
  10. ^ Jacobsen, Christian (9. november 2009). «1986-88: Dragshow, punkerhår og en flott ballade – escNorge». ESCNorge.net. Besøkt 26. mai 2017. «For første gang ble en MGP finale avviklet utenfor Oslo» 
  11. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1989: Dagen før dagen». Norsk telegrambyrå (norsk). 10. mars 1989. Besøkt 26. mai 2017. 
  12. ^ NRK. «MGP blir større enn noensinne». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  13. ^ a b c d e Jostein Pedersen (23. mai 2006). «Absolutt Grand Prix, Volum 1». Ballade.no. Besøkt 28. august 2016. «I den rekordstore norske finalen på 12 melodier var det mye interessant» 
  14. ^ «MGP 1961». OGAE Norway. Arkivert fra originalen 2002-08-13. Besøkt 22. mai 2017. 
  15. ^ «NRK brøt sine egne konkurranseregler i Melodi Grand Prix». Morgenposten. 21. februar 1961. s. 1–2. 
  16. ^ Storeng, Jørn (18. mars 1978). «Grand Prix! Alle melodiene SKAL rangeres». Verdens Gang. s. 53. 
  17. ^ Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 99. ISBN 8273341232. 
  18. ^ Torp, Eivind (17. februar 1964). «Underholdende melodi-finale tross stor dommer-uenighet». Morgenposten. s. 3. 
  19. ^ «Underholdningskavalkade 1964 – Televimsen ser tilbake». Norsk rikskringkasting. 2. januar 1965. Besøkt 3. oktober 2016. «Finalen eksisterer ikke i NRKs arkiver, men Wenche Myhres framføring finnes i NRKs underholdningskavalkade for året 1964.» 
  20. ^ «Send hunden til Lux». Verdens Gang. 20. februar 1962. s. 4. 
  21. ^ Wærhaug, Sølvi (10. februar 1979). «Klart for Melodi Grand Prix». Verdens Gang. s. 52. 
  22. ^ Bergljot Engeset (25. januar 1975). «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. Besøkt 1. november 2017. 
  23. ^ «NRK TV – Cirkus Melodi Grand Prix (Melodi Grand Prix 1992 – norsk finale)». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  24. ^ «NRK TV – Varieté Melodi Grand Prix (Melodi Grand Prix 1993 – norsk finale)». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  25. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1994 – norsk finale». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  26. ^ NTB Tekst (5. mars 1993). «Melodi Grand Prix i nostalgiens tegn». Norsk Telegrambyrå. 
  27. ^ Pedersen, Jostein (26. mai 2006). «Absolutt Grand Prix, vol. III: Nye høyder og daler». ballade.no. Besøkt 22. mai 2017. 
  28. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  29. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  30. ^ Idås, Bård (18. februar 1991). «Grand Prix-låtene for dårlige». Aftenposten. s. 4. 
  31. ^ «Låt med trøkk, sier Hanne Krogh». NTB. 16. mars 1991. 
  32. ^ «Norge ute av Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 14. mai 2001. 
  33. ^ a b Utler, Knut (21. januar 2003). «Svensker i norsk GP-finale». Aftenposten. s. 12. 
  34. ^ «Fløy høyest med ‘High’». Arbeidets Rett. 8. mars 2004. 
  35. ^ «Melodi Grand Prix». Aftenposten Aften. 17. februar 1973. s. 8. 
  36. ^ NRK. «Regler for innsending av bidrag». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  37. ^ a b NRK. «Påmeldingsskjema: Melodi Grand Prix 2018». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  38. ^ a b «Norsk Grand Prix på engelsk». Dagbladet. 14. februar 1998. s. 33. 
  39. ^ Anders Martinius Tangen (12. september 2016). «Ny rekord i antall innsendte bidrag til MGP». escnorge.net. Besøkt 15. september 2016. 
  40. ^ Braseth, Sofie (9. november 2016). «Slik skal Norge kuppe Eurovision Song Contest». Dagbladet.no. 
  41. ^ Hyttebakk, Jon Marius (11. september 2017). «Ny påmeldingsrekord i MGP». NRK.no (norsk). Besøkt 11. september 2017. 
  42. ^ Dalland, Sverre (2. mars 1985). «Alternativt norsk Melodi Grand Prix». Aftenposten. s. 8. 
  43. ^ «Norsk melodifinale i radio og fjernsyn søndag». Aftenposten. 15. februar 1962. s. 1. 
  44. ^ «Publikum avgjør årets Grand Prix-melodi iår». A-magasinet. 13. februar 1965. s. 16. 
  45. ^ Øivind Bergh (5. februar 1966). «Melodi Grand Prix 1966 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 
  46. ^ Jan Voigt (20. februar 1971). «Melodi Grand Prix 1971 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 
  47. ^ Bergljot Engeset (25. januar 1975). «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 
  48. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1976 – norsk finale, avstemning». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  49. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1982 – norsk finale, informasjon om avstemning». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  50. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1984 – norsk finale, avstemning». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  51. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1989 – norsk finale, avstemning». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  52. ^ Hansen, Bård Espen; Nodland, Erik; Møller, Line (26. april 1994). «Førde fikk ny refs». VG. 
  53. ^ «Programomtaler». Bergens Tidende. 1. april 1995. 
  54. ^ «Melodi Grand Prix 1995 – Knut Bjørnsen forklarer telefonavstemningsreglene». Norsk rikskringkasting. 1. april 1995. Besøkt 23. mai 2017. «Dette er altså da resultatene av de stemmene som er kommet inn per telefon, fra forrige lørdag og like fram til programmet startet i dag.» 
  55. ^ «Fullt tele-kaos». Verdens Gang. 9. februar 1997. s. 50. 
  56. ^ «282 000 ringte inn». Verdens Gang. 28. februar 1999. s. 44. 
  57. ^ «Jostein sikret Riga-reisen». Aftenposten. 2. mars 2003. 
  58. ^ Zakariassen og Woldsdal, Gaute og Nicolay (7. september 2016). «MGP satser på Bobbysocks-oppskriften». NRK.no. 
  59. ^ «Melodi Grand Prix 1985 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 30. mars 1985. Besøkt 30. juli 2016. 
  60. ^ «Melodi Grand Prix 1995 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 1. april 1995. Besøkt 3. august 2016. 
  61. ^ Grønneberg, Anders (2. februar 1998). «Kineser-boikott: Skrev Grand Prix-låt, vraket av studenter». Dagbladet. s. 55. 
  62. ^ a b Riise, Hege Bakken (11. mars 2014). «MGP – Programmet alle elsker å hate». nrk.no. 
  63. ^ «Store kjendiser i MGP». TV 2 (norsk). 27. november 2009. Besøkt 22. mai 2017. 
  64. ^ NRK. «Bobby Bare & Petter Øien». NRK (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  65. ^ Rockheim. «Anita Hegerland « Norsk pop- og rockleksikon (2013) « Rockipedia». Rockipedia. Besøkt 22. mai 2017. 
  66. ^ «Hanne Krogh – Biografi». hannekrogh.com. Besøkt 22. mai 2017. 
  67. ^ Jostein Pedersen. «Absolutt Grand Prix, Volum 1». Ballade.no. Besøkt 12. desember 2016. «På denne tiden var Grand Prixs popularitet på nullpunktet, særlig i musikerkretser. Etter EEC/EF-kampen vokste radikaliseringen og venstresidens aktive kulturliv dominerte. I flere land var det demonstrasjoner mot GP-sirkuset og den multikapitalistiske musikkindustrien.» 
  68. ^ S.E. (24. februar 1964). «Lesernes mening: Melodi Grand Prix 1964». Aftenposten Aften. s. 7. 
  69. ^ Hjorthen og Kjølleberg, ngeborg Rygh og Even (19. februar 2010). «Grand Prix-sirkusets første år». nrk.no. 
  70. ^ «NRK TV – Se Her og nå! Debatt om pop og tekst». Norsk rikskringkasting (norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  71. ^ Ringnes, Haagen (1969). Her og nå. Utdrag av en fjernsynsserie. Oslo: Pax. s. 29. 
  72. ^ Pedersen, Jostein: Absolutt Grand Prix, Volum 1
  73. ^ Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 117. ISBN 8273341232. 
  74. ^ Rolv Wesenlund (6. mars 1969). «Åpen post (tidskode 47:50)». Norsk rikskringkasting. Besøkt 28. august 2016. 
  75. ^ Jostein Pedersen. «Absolutt Grand Prix, Volum 1». Ballade.no. Besøkt 12. desember 2016. «På denne tiden var Grand Prixs popularitet på nullpunktet, særlig i musikerkretser. Etter EEC/EF-kampen vokste radikaliseringen og venstresidens aktive kulturliv dominerte. I flere land var det demonstrasjoner mot GP-sirkuset og den multikapitalistiske musikkindustrien.» 
  76. ^ a b Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  77. ^ a b Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny aksjon mot deltakelse i Melodie Grand Prix». Verdens Gang. s. 35. 
  78. ^ Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny GP-situasjon fra 1976». Verdens Gang. s. 35. 
  79. ^ «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 25. januar 1975. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Bergljot Engeset: "Når det gjelder selve arrangementet Melodi Grand Prix, så kan man vel ikke si det har skjedd særlig store forandringer i løpet av de 15 årene Norge har deltatt. Og vi, ja, vi kommer vel også denne gang til å holde oss til det tradisjonelle mønsteret. Men vi har lyst til å minne om at det tross alt er melodien, teksten og musikken som er viktig i dette storstilte arrangementet. Og vi får håpe at de som er med på å stemme, ikke lar seg påvirke for mye av innpakningen her i studio."» 
  80. ^ «Melodi Grand Prix 1979 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 10. februar 1979. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Egil Teige: "Det er lydbildet vi satser på i Grand Prix, så det er betraktelig mindre glitter og stas enn vanligvis altså, men det skulle vel ikke ha noe betyding for det musikalske utbyttet?"» 
  81. ^ Meiner, Knut (17. januar 1975). «Uten sjanser i Grand Prix i år også?». Verdens Gang. s. 33. 
  82. ^ Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. s. 46–47. ISBN 8273340309. 
  83. ^ «Tidsvitne – Bobbysocks». NRK. 2. oktober 2013. Besøkt 18. juli 2018. 
  84. ^ Eivind M. Sætre (30. oktober 2013). «Anita Skorgan – Casanova». GV-musikk.no. Besøkt 22. mai 2017. [død lenke]
  85. ^ NTB Tekst (20. februar 1986). «Finalister og melodier utpekt i Stavanger». Norsk Telegrambyrå. 
  86. ^ «Topp TV-sending». Verdens Gang. 24. mars 1986. s. 20. 
  87. ^ Idås, Bård (18. februar 1991). «Grand Prix-låtene for dårlige». Aftenposten. s. 4. 
  88. ^ Erling Nielsen (6. mars 1969). «Åpen post (tidskode 55:45)». Norsk rikskringkasting. Besøkt 28. august 2016. 
  89. ^ Lillelien, Per (15. mars 1989). «Spenningen borte fra Melodi Grand Prix». Verdens Gang. s. 40. 
  90. ^ Alnes, Espen (29. februar 2016). «Beste MGP-finale sidan 2010». nrk.no. 
  91. ^ a b «VG-lista – søkbar database». VG Nett. 
  92. ^ «Norsktoppen-lister 1989–1990». www.musikalske.net. Besøkt 22. mai 2017. 
  93. ^ «Norsktoppen-lister 1991–1992». www.musikalske.net. Besøkt 22. mai 2017. 
  94. ^ «Hvem reiser til Stockholm?». Dagbladet. 26. januar 2000. «Vi har ikke orkester i studio. Det har de sluttet med i den internasjonale finalen, og vi retter oss etter det, forteller prosjektleder Jon Ola Sand.» 
  95. ^ Askersrud, Rikke (9. mars 2015). «Se hvilket startnummer din MGP-favoritt har». nrk.no. 
  96. ^ «Dette er de nominerte til Gullruten 2018». nrk.no. 22. mars 2018. Besøkt 10. mai 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]