Jahn Teigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jahn Teigen
Jahn Teigen 01.jpg
Jahn Teigen i 2011
Født Jan Teigen
27. september 1949 (67 år)
Ektefelle Anita Skorgan (1984–87)
Yrke Sanger
Nasjonalitet Norge
Medlem av Prima Vera
Utmerkelser
6 oppføringer
Spellemannprisen for årets mannlige artist, Norsk Artistforbunds Ærespris, Solprisen, Juryens hederspris i Spellemannprisen, Juryens hederspris i Spellemannprisen, St. Olavs Orden
Instrument Sang, gitar, bass
Aktive år 1972–

Jahn Teigen (født Jan Teigen, 27. september 1949 i Tønsberg) er en norsk sanger, låtskriver og underholder. Gjennom sin omfattende deltakelse i norsk musikk- og underholdningsliv siden 1970-tallet, har Teigen etablert seg som en av Norges aller mest markante, fargerike og folkekjære artister og rikskjendiser.[1][2] Han har spilt i en rekke band og grupper, blant annet Popol Vuh, Lions of Judea og Prima Vera. Teigen er også sterkt knyttet til Melodi Grand Prix, og han har konkurrert i 14 finaler – mer enn noen andre. Han har dessuten representert Norge i Eurovision Song Contest tre ganger og fikk enorm oppmerksomhet i 1978 da han fikk null poeng med «Mil etter mil». Blant andre kjente Teigen-låter er «Optimist», «Det vakreste som fins», «Do re mi» og «Min første kjærlighet».

Teigen har vunnet en rekke priser for sitt langvarige virke i musikk- og underholdningsbransjen, og han mottok hedersprisen under Spellemannprisen i 1983 og 2009. I 2010 ble Jahn Teigen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame.[3][4] Han har senere også blitt hyllet med en skulptur av seg selv hjemme i Tønsberg, og med TVNorge-serien En hyllest til Jahn Teigen, der kjente artister sang sine versjoner av Teigens sanger.[5]

Teigen var gift med sangeren Anita Skorgan fra 1984 til 1987, og sammen har de datteren Sara Skorgan Teigen.[6][7] Siden 2006 har Jahn Teigen levd et tilbaketrukket liv i Skåne, men han dukker jevnlig opp i rampelyset – senest som pauseinnslag i Melodi Grand Prix 2016 og som hedersgjest i En hyllest til Jahn Teigen høsten 2016.[8]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Anita Skorgan (født 1958) og Jahn Teigen (født 1949) opptrer i Melodi Grand Prix 1986. Artistene var gift 1984–1987.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen ble født i Tønsberg 27. september 1949 av frisør Arne Teigen (1911–1993) og Esther Jahnsen (1918–2009).[2] Frisørsønnen fattet tidlig interesse for musikk og lærte seg å spille gitar. I 1964 debuterte han som bassist i bandet The Little Stones, og i 1965 startet han The Enemies sammen med tre kompiser. Bandet var inspirert av The Beatles og spilte rhythm and blues og beat.[1] I 1967 platedebuterte The Enemies med å akkompagnere barnestjernen Anne-Mette Pålsrud på singelen «En hemmelig hemmelighet»/«Blomsterslottet».[9] Samme år ga gruppa ut debutsingelen sin «Wishes»/«Not Even You», der Teigen hadde vært med på å skrive A-siden. Etter dette ga bandet ut flere singler under navnet Jahn Teigen med The Enemies, og vinteren 1967–1968 ga gruppa ut LP-en The Enemies.[10] Kort tid etter albumutgivelsen ble imidlertid bandet oppløst, og Jahn Teigen dro i stedet på soloturné og jobbet som diskjockey på utstedet i Rondo i Oslo.[1]

I 1968 fikk Teigen tilbud om å bli vokalist og gitarist i det britiske bandet Red Squares. Gruppa hadde hatt en viss suksess, blant annet i Danmark, men det store gjennombruddet uteble. Under en turné i Israel sommeren 1969 hoppet Teigen av og sluttet seg i stedet til det israelske bandet Lions of Judea. Han spilte inn til sammen seks låter med dem før han sluttet høsten 1970 og dro tilbake til Norge.

Popol Ace[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Popol Ace

Kort tid etter hjemkomst tok Teigen kontakt med den progressive rockegruppa Arman Sumpe D.E. Han ble raskt hyret inn som vokalist, og bandet skiftet navn til Popol Vuh, for så å endre navnet igjen til Popol Ace i 1975. Samme år fikk Teigen tilbud om å prøvesynge for det britiske bandet Genesis. Bandet ville vurdere om Teigen kunne erstatte Peter Gabriel som nettopp hadde forlatt bandet, men Teigen takket nei fordi han ønsket å satse videre på Popol Ace.[1][11]

I 1974 deltok han i Melodi Grand Prix for første gang, og han deltok også i konkurransen i 1975 og 1976. Konkurransen i 1976 gjorde Teigen for alvor kjent for det norske publikum, da han sjokkerte seerne ved å opptre i skjelettdrakt.[2] Det var også her han møtte sin kommende kone for første gang, for Anita Skorgan deltok også i finalen.

Samme år forlot Teigen Popol Ace for å satse på en egen karriere, og på andre typer musikksjangere. I 1977 startet han humorgruppa Prima Vera.[1]

Prima Vera[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prima Vera

Jahn Teigens lange karriere er også knyttet sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen i crazy-humorgruppa Prima Vera, der han sammen med disse turnerte og utgav en rekke album fra 1977. Gruppas gjennombrudd kom med kjempesuksessen Brakara (1978), som var fylt med parodier og sarkastisk humor med sleivspark i alle retninger og solgte over 100 000 eksemplarer. Tittelen på albumet henspilte på den spanske discogruppa Baccara, som på den tiden var populære i Europa med hitlåtene «Yes Sir, I Can Boogie» og «Sorry, I'm a Lady», begge parodiert av Prima Vera på tilttelsporet «Brakara».

Melodi Grand Prix[rediger | rediger kilde]

Ingen andre artister har deltatt flere ganger i Melodi Grand Prix enn Jahn Teigen. Han har deltatt som artist i hele 14 finaler, i tillegg var han programleder for Melodi Grand Prix 1992, og han har vært pauseunderholder en rekke ganger – i 1985, 1986, 2001, 2008 og 2016. I 1991 ledet han også NRK-programmet Bare for gøy!, som erstattet den avlyste finalen i Melodi Grand Prix 1991. Til sammen har Teigen vært delaktig i intet mindre enn 21 norske finaler i perioden 1974–2017, tilsvarende annet hvert år. Teigen kommenterte også Eurovision Song Contest 1991 sammen med John Andreassen.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen deltok for første gang i Melodi Grand Prix i 1974, da han framførte «Hvor er du?» med lite orkester.[12] Sangen vant finalen, men det var Anne-Karine Strøm som framførte sangen med stor orkester, som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1974. I 1975 var Teigen tilbake i konkurransen, da han sang bidraget «Kjærlighetens under» med lite orkester. Sangen ble nummer to i den norske finalen.

I Melodi Grand Prix 1976 var Teigen nok en gang blant artistene, og denne gangen skulle han sette sitt ettertrykkelige preg på sendingen. Ikke bare framførte han tre av de fem finalebidragene, men han skapte også furore da han sammen med Inger Lise Rypdal framførte sangen «Voodoo» iført skjelettdrakt.[13] Kostymet har brent seg inn i den nasjonale hukommelsen, og 40 år senere ble nummeret hedret med sitt eget pausenummer under Melodi Grand Prix 2016.[14] Det var også dette året han første gang møtte sin kommende kone, Anita Skorgan, som også var en av deltakerne i finalen.[15]

Også 1978 skulle bli et betydelig år for Jahn Teigen i Melodi Grand Prix-sammenheng. Han vant den norske finalen med Kai Eides «Mil etter mil» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Paris samme år. Der fikk han nok en gang enorm oppmerksomhet med splitthopp, røde bukser, solbriller og gullblomst festet i bukseselen.[16] Det norske bidraget endte helt sist og uten poeng – for første gang med dagens poengsystem som ble innført i 1978. Poengfiaskoen fikk stor oppmerksomhet, ikke minst i Storbritannia, der Jahn Teigen og hans «nul points» fremdeles huskes av mange.[17] Tross sisteplassen, klarte Teigen å snu situasjonen. «Mil etter mil» gikk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble den liggende i hele 20 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinnerlåt blitt en så stor salgssuksess.[18] Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som også ble en stor suksess – hele 16 uker på albumlista.[19]

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

I likhet med tiåret før, dominerte Teigen også Melodi Grand Prix på 1980-tallet. Han kom på delt sisteplass i finalen i 1980, men fikk sin revansj da han vant finalen i 1982 sammen med sin daværende kjæreste Anita Skorgan og sangen «Adieu». Teigen vant finalen på nytt i 1983 med «Do re mi». Sangen endte på en niendeplass i Eurovision Song Contest, som er Teigens beste plassering i en internasjonal finale. I 1985 og 1986 var også også sentral i konkurransen, da som stuntreporter og pauseunderholder.

I 1988 var Teigen tilbake som deltaker med låten «Glasnost». Bidraget ble møtte med trampeklapp av det entusiastiske publikummet i Chateau Neuf, og Teigen hadde lansert sin egen Glasnost-brus i forkant av finalen.[20] Tross favorittstempelet kom Teigen på andreplass, bak Karoline Krüger og «For vår jord».

Året etter, i 1989, deltok Teigen med «Optimist». Sangen ble en stor forhåndsfavoritt, og stor ble derfor forbauselsen da «Optimist» ikke tok seg videre til superfinalen i sendingen. Publikum i Stavanger Forum reagerte med vantro og høylydt buing og piping. Reaksjonene var så sterke at programleder Øystein Bache hadde problemer med å roe ned publikum og fortsette sendingen.[21] Flere ganger ble jurygruppene pepet ut, og publikum trampeklappet og ropte «Teigen, Teigen!». Til slutt løp Jahn Teigen ut i salen for å motta publikums hyllest. Jahn Teigen var ikke særlig nådig etter finalen og spurte sarkastisk «Hvem vant?» under en improvisert pressekonferanse etter sendingen. Han fikk imidlertid kritikk for å ha sprunget ut i salen og «tatt oppmerksomheten bort» fra de tre superfinalistene.[22] Teigen selv svarte: «Det var som å få et kick. Jeg måtte bare ut for å vise dem min takknemlighet.»[23] Også presse og tv-seere kritiserte juryordningen i dagene etter finalen, og den svenske journalisten Måns Ivarsson kalte resultatet for en skandale og sammenlignet Teigens fall som «om brudgommen ble kastet ut fra bryllupsfesten.»[24]

1990-tallet og etter år 2000[rediger | rediger kilde]

Etter «Optimist»-rabalderet året før, lot NRK Teigen få delta i Melodi Grand Prix 1990 med sangen «Smil». Teigen overrasket seerne med å stille i konkurransen med to svært kjente korister – Anita Skorgan og Carola. Sangen endte på andreplass, bak Ketil Stokkan og «Brandenburger Tor».

I 1991 avlyste NRK Melodi Grand Prix og fikk i stedet skrevet bidraget «Mrs. Thompson» med gruppa Just 4 Fun. Bidraget ble presentert i underholdningsprogrammet Bare for gøy!, som Jahn Teigen ledet. Teigen ledet også Melodi Grand Prix 1992 sammen med Elisabeth Andreassen. I 1993 var Teigen tilbake som deltaker, da med låten «Jackpot» som endte sist i konkurransen. Han deltok også i 1994 med låten «Gi alt vi har». Der endte han på en femteplass.

I 1996 prøvde Jahn Teigen å få representere Norge på hjemmebane i Oslo med låten «Ariel» sammen med Øystein Wiik. Sangen fikk stor oppmerksomhet i forkant av finalen, men den endte til slutt på en fjerdeplass. I stedet ble det Elisabeth Andreassen og «I evighet» som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1996.

Etter år 2000 har Teigens deltakelse i Melodi Grand Prix vært mindre, men han har bidratt som pausenummer i 2001, 2008 og 2016. Mest oppmerksomhet fikk han nok i 2008, da Teigen framførte en elleve minutter lang medley med sine mest kjente sanger. Både artistkollegaer, publikum og presse hyllet Teigen under og etter det populære pausenummeret.[25][26]

Sin hittil siste deltakelse i Melodi Grand Prix hadde Teigen i 2005 da han sang balladen «My Heart Is My Home». Teksten var skrevet av Jan Vincents Johannessen, mens ekskona Anita Skorgan hadde komponert låten.[27] «My Heart Is My Home» endte til slutt på en fjerdeplass i finalen.

Oversikt over deltakelser

År Tittel Plass Noter
1974 «Hvor er du?» 1 Framført med lite orkester. Anne-Karine Strøm sang den i Eurovision Song Contest.
1975 «Kjærlighetens under» 2 Framført med lite orkester.
1976 «Hastverk» 3 Framført med lite orkester.
«Alltid en vind» ** 4 Framført med lite orkester sammen med Gudny Aspaas.
«Voodoo»**/*** 2 Sammen med Inger Lise Rypdal.
1978 «Mil etter mil» 1 Endte som nummer 20 av 20 med null poeng i Eurovision Song Contest.
1980 «Ja» 9
1982 «Adieu» **** 1 Sammen med Anita Skorgan. Endte som nummer 12 av 18 i Eurovision Song Contest.
1983 «Do re mi» 1 Endte som nummer 9 av 20 i Eurovision Song Contest.
1988 «Glasnost» 2
1989 «Optimist» Var én av ni finalister, men var ikke blant de tre låtene som avanserte til superfinalen.
1990 «Smil» 2 Hadde med seg Carola og Anita Skorgan som støttevokalister.
1993 «Jackpot» 8
1994 «Gi alt vi har» 5
1996 «Ariel» 4 Sammen med Øystein Wiik. Duoen kalte seg To tenorer.
2005 «My Heart Is My Home» 4

Andre deltakelser

År Rolle
1985 Stuntreporter og pauseunderholder.
1986 Pauseunderholder sammen med Anita Skorgan.
1991 Programleder for Bare for gøy! som erstattet Melodi Grand Prix.

Kommenterte Eurovision Song Contest med John Andreassen.

1992 Programleder sammen med Elisabeth Andreassen.
2001 Pauseunderholder sammen med Carola.
2008 Pauseunderholder. Framførte en medley av sine kjente låter.
2016 Pauseunderholder. Framførte «Voodoo» fra 1976.

Andre roller[rediger | rediger kilde]

Teigens karriere utenfor det musikalske inkluderer også rollen som Dr. Frank-N-Furters medhjelper Riff Raff, en figur med visse likhetstrekk med Quasimodo (hovedpersonen i Victor Hugos Ringeren i Notre Dame) i kultmusikalen Rocky Horror Show i dens første oppsetning på norske scener, på Centralteatret i 1977. Teigen sang også på ett av sporene på soundtracket fra musikalen som ble utgitt på plate.

Teigen medvirket i 1989 i den danske filmen Walter & Carlo i Amerika med Tony Curtis og Ghita Nørby med flere. Han har sunget opera, blant annet ved statsoperaen i Wien, og medvirket i rollen som bøddel i musikalen Which Witch, og spilt flere show og turneer i Sverige i tillegg til Norge. Han har noen ganger fått glimrende kritikker for musikken sin, men i noen tilfeller har han vært utsatt for total slakt.

Teigens foreløpig siste soloplate Utkledd som meg selv solgte 40 000 eksemplarer og fikk stort sett god kritikk i de fleste av landets aviser og medier. Datteren Sara Skorgan Teigen er med og synger på albumet. Jahn Teigen flyttet til Skåne i Sverige i oktober 2006.

Høsten 2008 utkom Morten Stenslands biografi om Jahn Teigen. Såvel familie som venner har bidratt med å skrive om ham.

Teigen var programleder for Stjerner i sikteTV 2 1996–2000 og 2000–2001.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Konserter[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jahn Teigens diskografi

Studioalbum

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Rockheim. «Jahn Teigen « Rockipedia». Rockipedia (nb-NO). Besøkt 28. april 2017. 
  2. ^ a b c «Jahn Teigen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  3. ^ «Utnevnelse til St. Olavs Orden». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  4. ^ «Jahn Teigen utnevnt til Ridder». Aftenbladet. Besøkt 28. april 2017. 
  5. ^ «Jahn Teigen gjør TV-comeback: – Skroget er kanskje skralt, men lanterna lyser ennå». VG (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  6. ^ Jeanette Pjaaka Hauge, Asle Hansen (22. november 2008). «- Skilsmissen kom som lyn fra klar himmel». Dagbladet. Besøkt 15. november 2016. 
  7. ^ «Sara Skorgan Teigen visste ikke hvor hun ville her i verden - helt til hun fant et lite, rødt kamera». Aftenposten. Besøkt 28. april 2017. 
  8. ^ «TV-anmeldelse: «En hyllest til Jahn Teigen»». VG (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  9. ^ Anne-Mette Med The Enemies - En Hemmelig Hemmelighet. Besøkt 29. april 2017. 
  10. ^ «Enemies». Discogs (engelsk). Besøkt 29. april 2017. 
  11. ^ «Natt&Dag møter Jahn Teigen - NATT&DAG». NATT&DAG (nb-NO). 2. mars 2001. Besøkt 28. april 2017. 
  12. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1974 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  13. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1976 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  14. ^ «Her er Jahn Teigen tilbake på Grand Prix-scenen – i skjelettkostyme». VG (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  15. ^ «- Jeg så ikke på Anita som et kjæresteemne». seher.no (norsk). 8. mars 2016. Besøkt 29. april 2017. 
  16. ^ setheurovision94 (27. april 2008). «Opptak av Teigens framføring i Eurovision Song Contest 1978». RTF/EBU via Youtube. Besøkt 29. april 2017. 
  17. ^ «BBC NEWS | Entertainment | Eurovision nul points hall of fame». news.bbc.co.uk. Besøkt 29. april 2017. 
  18. ^ «VG-lista for «Mil etter mil»». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  19. ^ «VG-lista for This Year's Loser». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  20. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1988 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  21. ^ «Melodi Grand Prix 1989 – norsk finale (nedtelling til Superfinalen)». Norsk rikskringkasting. 11. mars 1989. Besøkt 1. august 2016. 
  22. ^ «Teigen skapte kaos». Verdens Gang. 13. mars 1989. s. 32–33. 
  23. ^ Lie, Wibecke (12. mars 1989). «Teigen vant, men tapte igjen». Norsk Telegrambyrå. 
  24. ^ Ivarsson, Måns (13. mars 1989). «– En skandale». Verdens Gang. s. 36. 
  25. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 2008». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  26. ^ «Norges Melodi Grand Prix-konge hyllet». VG (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  27. ^ NRK. «Hør alle finalelåtene». NRK (norsk). Besøkt 29. april 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Anita Skorgan med «Casanova» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1978)
Etterfølger:
 Anita Skorgan med «Oliver» 
Forgjenger:
 Finn Kalvik med «Aldri i livet» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1982)
Etterfølger:
 seg selv med «Do re mi» 
Forgjenger:
 seg selv og Anita Skorgan med «Adieu» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1983)
Etterfølger:
 Dollie de Luxe med «Lenge leve livet»