Jahn Teigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jahn Teigen
Jahn Teigen i 2011.jpg
Jahn Teigen i 2011
Født Jan Teigen
27. september 1949 (67 år)
Tønsberg
Ektefelle Anita Skorgan (1984–1987)
Barn Sara Skorgan Teigen
Yrke Sanger, låtskriver
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
6 oppføringer
Spellemannprisen for årets mannlige artist, Norsk Artistforbunds Ærespris, Solprisen, Juryens hederspris i Spellemannprisen, Juryens hederspris i Spellemannprisen, St. Olavs Orden
Sjanger pop, rock
Instrument vokal, gitar, bass
Aktive år 1967–
Tidligere band
Popol Ace
Prima Vera

Jahn Teigen (født Jan Teigen, 27. september 1949 i Tønsberg) er en norsk sanger, låtskriver og underholder. Gjennom sin lange karriere i norsk musikk- og underholdningsliv siden 1970-tallet, har Teigen etablert seg som en markant, fargerik og folkekjær artist og rikskjendis i Norge.[1][2] Han har gitt ut over 40 album, mer enn 60 singler og spilt i band som Popol Vuh, Lions of Judea og Prima Vera. Teigen er også sterkt knyttet opp mot Melodi Grand Prix, og han har konkurrert i 14 finaler – mer enn noen andre. Han har dessuten representert Norge i Eurovision Song Contest tre ganger og fikk enorm oppmerksomhet i 1978 da han fikk null poeng med «Mil etter mil». Blant andre kjente Teigen-låter er «Optimist», «Det vakreste som fins», «Do re mi» og «Min første kjærlighet».

Teigen har vunnet en rekke priser for sitt virke i musikk- og underholdningsbransjen, og han mottok hedersprisen under Spellemannprisen i 1983 og 2009. I 2010 ble Jahn Teigen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2012 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame.[3][4] Han har senere også blitt hyllet med en egen plass og en skulptur av seg selv hjemme i Tønsberg, og med TVNorge-serien En hyllest til Jahn Teigen, der kjente artister sang sine versjoner av Teigens sanger.[5]

Teigen var gift med sangeren Anita Skorgan fra 1984 til 1987, og sammen har de datteren Sara Skorgan Teigen.[6][7] Siden 2006 har Jahn Teigen levd et tilbaketrukket liv i Skåne, men han dukker opp i rampelyset med jevne mellomrom – senest som pauseinnslag i Melodi Grand Prix 2016 og som hedersgjest i En hyllest til Jahn Teigen høsten 2016.[8]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen ble født i Tønsberg 27. september 1949 som sønn av frisør Arne Teigen (1911–1993) og Esther Jahnsen (1918–2009).[2] Hjemme i Tønsberg fattet han tidlig interesse for musikk, og lærte seg å spille gitar.

I 1964 debuterte Teigen som bassist i bandet The Little Stones, og i 1965 startet han The Enemies sammen med tre venner. Bandet var inspirert av The Beatles og holdt seg innenfor sjangrene rhythm and blues og beat.[1] I 1967 platedebuterte The Enemies da de akkompagnerte barnestjernen Anne-Mette Pålsrud på singelen «En hemmelig hemmelighet»/«Blomsterslottet».[9] Samme år ga gruppa ut debutsingelen «Wishes»/«Not Even You», der Teigen hadde vært med på å skrive A-siden. Etter dette ga bandet ut flere singler under navnet Jahn Teigen med The Enemies, og vinteren 1967–1968 ga gruppa ut sin første LP, The Enemies.[10] Kort tid etter albumutgivelsen ble bandet oppløst, og Jahn Teigen dro i stedet på soloturné og jobbet som diskjockey og altmuligmann på danserestauranten Rondo i Oslo.[1][11][12]

Jahn Teigen er kjent for sitt humoristiske talent, ikke minst gjennom gruppa Prima Vera. Her fra en konsert i Stockholm i 1983.

I 1968 fikk Teigen tilbud om å bli vokalist og gitarist i det britiske bandet Red Squares. Gruppa hadde hatt en viss suksess, blant annet i Danmark, men det store gjennombruddet uteble. Under en turné i Israel sommeren 1969 hoppet Teigen av og sluttet seg i stedet til det israelske bandet Lions of Judea. Han turnerte Israel rundt og spilte inn seks låter med dem før han sluttet høsten 1970 og dro tilbake til Norge.

Popol Ace[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Popol Ace

Kort tid etter hjemkomst tok Teigen kontakt med den progressive rockegruppa Arman Sumpe D.E. Han ble raskt hyret inn som vokalist, og bandet skiftet navn til Popol Vuh, for så å endre navnet igjen til Popol Ace i 1975. Samme år fikk Teigen tilbud om å prøvesynge for det britiske bandet Genesis. Bandet ville vurdere om Teigen kunne erstatte Peter Gabriel som nettopp hadde forlatt bandet, men Teigen takket nei fordi han ønsket å satse videre på Popol Ace.[1][13]

I 1974 deltok Teigen i Melodi Grand Prix for første gang. Han deltok på nytt i 1975 og 1976. I 1976 vakte han oppsikt da han framførte duetten Voodoo i skjelettdrakt.[2]

Etter at han forlot Popol Ace i 1977, bygget Teigen opp en karriere som soloartist – godt hjulpet av suksessen med «Mil etter mil» og albumet This Year's Loser i 1978. Da kultmusikalen Rocky Horror Show ble satt opp på Centralteatret i 1977 spilte Teigen rollen som Dr. Frank-N-Furters medhjelper Riff Raff. Teigen sang også på ett av sporene på plata fra musikalen.

Prima Vera[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prima Vera

Deler av Teigens karriere er knyttet sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen i crazy-humorgruppa Prima Vera, som turnerte og ga ut en rekke album fra 1977 til 1984. De sto også bak flere filmer og sceneoppsetninger.

Gruppas gjennombrudd kom med albumet Brakara (1978), som var fylt med parodier og sarkastisk humor med sleivspark i alle retninger og solgte over 100 000 eksemplarer. Tittelen på albumet henspilte på den spanske discogruppa Baccara, som på den tiden var populære i Europa med hitlåtene «Yes Sir, I Can Boogie» og «Sorry, I'm a Lady», begge parodiert av Prima Vera på tilttelsporet «Brakara».

Sceneshow fra Prima Vera omfatter musikalene Fantomets glade bryllup (1978), Bloody Mary (1979) og Fisle Narrepanne i Tyrol (1981).[14] De laget også den Monty Pythoninspirerte filmen Prima Veras saga om Olav den hellige (1983) – hvor Teigen hadde manus og musikk, og spilte hovedrollen mot Anita Skorgan.

Parallelt med deltakelsen i Prima Vera ga Teigen ut en rekke singler utover 1980-tallet. Herodes Falsk var fast tekstskribent fram til 1983, mens Tore Syvertsen produserte de fleste av låtene.[1] Blant utgivelsene var sanger som «Jeg gi'kke opp» (1978), «Har du lyst på litt mer» (1979), «Ja» (1980), «Bli bra igjen!» (1982), «Adieu» (1982) og «Do re mi» (1983). På begynnelsen av 1980-tallet innledet han også et musikalsk samarbeid med sin kjæreste, Anita Skorgan. De sang sammen på låter som «Adieu» og «Friendly» (1983), og i 1983 ga paret ut albumet Cheek to Cheek.

I 1986 hadde Teigen hovedrollen som Rudolphe i Wiener Kammeropers rocke-oppsetning av Puccinis opera La Bohème, mens Skorgan hadde rollen som Mimi.[14] Stykket ble oppført i Oslo året etter. Han spilte rollen som bøddel i musikalen Which Witch. Der sang han sangen «The Executioner», både i konsertversjonen (1987–1989), og da den ble oppført i London høsten 1992.[1]

Ekteparet Teigen/ Skorgan skiltes i 1987, og bruddet ga Teigen inspirasjon til å skrive ny musikk. Det resulterte i albumet Klovn uten scene i 1988, som var Teigens første album som gikk direkte til topps på VG-lista.[1] Han hadde også et musikalsk samarbeid med Rolf Løvland, som blant annet endte opp med kjente låter som «Glasnost», «Slå ring», «Optimist» og «Det vakreste som fins» og «Gi meg fri» i årene 1988–1992.

Etter 1987[rediger | rediger kilde]

Utover 1990-tallet ble det færre musikkutgivelser, men han ga ut albumene Lys (1996), Magnet (2001) og Utkledd som meg selv (2003) – hans foreløpig siste studioalbum. I tillegg har Teigen også utgitt en rekke samlealbum med tidligere hits, blant annet samleboksen Hele historien 1967–1994 (1995) og Fra null til gull (2004). I 2011 ga han ut samlealbumet Jahn Teigen fra Tønsberg, og i 2014 sin hittil siste singel «Til kongen».[15] Teigen har imidlertid signalisert at han kommer til å gi ut mer ny musikk.[16]

Han spilte i teaterfarsen Charlies Tante (Oslo 1995) og i sceneversjonen av Sofies verden (1999). Han hadde små roller i den svenske filmen Enkel resa (Ferjekuppet, 1988) og i den danske filmen Walter & Carlo i Amerika (1989) med Tony Curtis og Ghita Nørby.[17] I filmene På stigende kurs (1987), Viva Villaveien! (1989) og Sigurd Drakedreper (1989) bidro han til musikken.[18][19]

Teigen var programleder for tv-programmene Hallo Scandinavia (1987), Midt i smørøyet (1988), Melodi Grand Prix (1991 og 1992), Stjerner i sikte (1996–2001), Småstjerner (1997) og HitAwards (1998). I tillegg har Teigen turnert både Norge og Sverige, sist i 2009 med jubileumsshowet Jahn Teigen fra Tønsberg. I showet deltok blant annet Anita Skorgan, og turneen pågikk fra sommeren 2009 til sommeren 2011 – til sammen rundt 200 forestillinger.[15]

Høsten 2016 var Teigen emne for programserien En hyllest til Jahn TeigenTVNorge. I programserien besøkte artistene Alexander Rybak, Carola og Didrik Solli-Tangen ham på gården i Skåne og sang sine versjoner av Teigens låter.[8]

Melodi Grand Prix[rediger | rediger kilde]

Ingen andre artister har deltatt flere ganger i Melodi Grand Prix enn Jahn Teigen. Han har deltatt som artist i hele 14 finaler, i tillegg var han programleder for Melodi Grand Prix 1992, og han har vært pauseunderholder en rekke ganger – i 1985, 1986, 2001, 2008 og 2016. I 1991 ledet han også NRK-programmet Bare for gøy!, som erstattet den avlyste finalen i Melodi Grand Prix 1991. Til sammen har Teigen vært delaktig i intet mindre enn 21 norske finaler i perioden 1974–2017, tilsvarende annet hvert år. Teigen kommenterte også Eurovision Song Contest 1991 sammen med John Andreassen.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen deltok for første gang i Melodi Grand Prix i 1974, da han framførte «Hvor er du?» med lite orkester.[20] Sangen vant finalen, men det var Anne-Karine Strøm som framførte sangen med stort orkester, som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1974. I 1975 var Teigen tilbake i konkurransen, da han sang bidraget «Kjærlighetens under» med lite orkester. Sangen ble nummer to i den norske finalen.

I Melodi Grand Prix 1976 var Teigen nok en gang blant artistene, og denne gangen skulle han sette sitt preg på sendingen. Ikke bare framførte han tre av de fem finalebidragene, men han skapte også furore da han sammen med Inger Lise Rypdal framførte sangen «Voodoo» iført skjelettdrakt.[21] Kostymet har brent seg inn i den nasjonale hukommelsen, og 40 år senere ble nummeret hedret med sitt eget pausenummer under Melodi Grand Prix 2016.[22] Det var også dette året han første gang møtte sin kommende kone, Anita Skorgan, som også var en av deltakerne i finalen.[23]

Også 1978 skulle bli et enda større år for Jahn Teigen i Melodi Grand Prix-sammenheng. Han vant den norske finalen med Kai Eides «Mil etter mil» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Paris samme år. Der gjorde han seg bemerket med splitthopp, røde bukser, solbriller og gullblomst festet i bukseselen.[24] Det norske bidraget endte helt sist og uten poeng – for første gang med det nåværende poengsystemet som ble innført i 1975. Tross sisteplassen klarte Teigen å snu situasjonen. «Mil etter mil» gikk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble den liggende i hele 19 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinnerlåt blitt en så stor salgssuksess.[25] Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som lå 16 uker på albumlista.[26]

Poengfiaskoen fikk også stor oppmerksomhet i utlandet, ikke minst i Storbritannia, der Jahn Teigen og hans «nul points» fremdeles huskes av mange.[27][28][29] Da Storbritannia selv fikk null poeng i 2003, ringte avisen The Times til Jahn Teigen for å få råd om hvordan de skulle takle sisteplassen.[30]

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Teigen under en konsert i Wrightegaarden i Langesund i 2011.

I likhet med tiåret før, var Teigen også en hyppig deltaker i Melodi Grand Prix på 1980-tallet. Han kom på delt sisteplass i finalen i 1980, men vant finalen i 1982 sammen med sin daværende kjæreste Anita Skorgan og sangen «Adieu». Teigen vant finalen på nytt i 1983 med «Do re mi». Sangen endte på en niendeplass i Eurovision Song Contest, som er Teigens beste plassering i en internasjonal finale. I 1985 og 1986 var han også sentral i konkurransen, da som stuntreporter og pauseunderholder.

I 1988 var Teigen tilbake som deltaker med låten «Glasnost».[31][32] Tross favorittstempelet kom Teigen på andreplass, bak Karoline Krüger og «For vår jord».

Året etter var Teigen på plass igjen, denne gang med «Optimist». Igjen var han forhåndsfavoritt, og stor ble derfor forbauselsen da «Optimist» ikke tok seg videre til superfinalen i sendingen. Publikum i Stavanger Forum reagerte med vantro og høylydt buing og piping. Reaksjonene var så sterke at programleder Øystein Bache hadde problemer med å roe ned publikum og fortsette sendingen.[33] Publikum trampeklappet og ropte «Teigen, Teigen!», og til slutt løp Jahn Teigen ut i salen for å motta publikums hyllest, og han fikk i ettertid kritikk for å ha «tatt oppmerksomheten bort» fra de tre superfinalistene.[34] Teigen selv svarte: «Det var som å få et kick. Jeg måtte bare ut for å vise dem min takknemlighet.»[35] Etter finalen var ikke Teigen selv særlig nådig og spurte sarkastisk «Hvem vant?» under en improvisert pressekonferanse. Også presse og tv-seere kritiserte juryordningen i dagene etter finalen, og den svenske journalisten Måns Ivarsson kalte resultatet for en skandale og sammenlignet Teigens fall som «om brudgommen ble kastet ut fra bryllupsfesten.»[36]

1990-tallet og etter år 2000[rediger | rediger kilde]

Etter «Optimist»-rabalderet året før, lot NRK Teigen få delta i Melodi Grand Prix 1990 med sangen «Smil». Teigen overrasket seerne med å stille i konkurransen med to svært kjente artister som støttevokalisterAnita Skorgan og Carola.[37] Sangen endte på andreplass, bak Ketil Stokkan og «Brandenburger Tor».

I 1991 avlyste NRK Melodi Grand Prix og fikk i stedet skrevet bidraget «Mrs. Thompson» med gruppa Just 4 Fun. Bidraget ble presentert i underholdningsprogrammet Bare for gøy!, som Jahn Teigen ledet. Teigen ledet også Melodi Grand Prix 1992 sammen med Elisabeth Andreassen. I 1993 var Teigen tilbake som deltaker, da med låten «Jackpot» som endte sist i konkurransen. Han deltok også i 1994 med låten «Gi alt vi har». Der endte han på en femteplass. Låten var for øvrig skrevet av Geir Rønning, som spilte inn sangen på sin debutplate Første gang i 1996.

I 1996 prøvde Jahn Teigen å få representere Norge på hjemmebane i Oslo med låten «Ariel» sammen med Øystein Wiik. Sangen fikk stor oppmerksomhet i forkant av finalen, men den endte til slutt på en fjerdeplass. I stedet ble det Elisabeth Andreassen og «I evighet» som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1996.

Etter år 2000 har Teigens deltakelse i Melodi Grand Prix vært mindre hyppig, men han har bidratt som pausenummer i 2001, 2008 og 2016. Mest oppmerksomhet fikk han nok i 2008, da Teigen framførte en elleve minutter lang medley med sine mest kjente sanger.[38][39]

Sin hittil siste deltakelse i Melodi Grand Prix hadde Teigen i 2005 da han sang balladen «My Heart Is My Home». Teksten var skrevet av Jan Vincents Johannessen, mens ekskona Anita Skorgan hadde komponert låten.[40] «My Heart Is My Home» endte til slutt på en fjerdeplass i finalen.

Oversikt over deltakelser

År Tittel Plass Noter
1974 «Hvor er du?» 1 Framført med lite orkester. Anne-Karine Strøm sang den i Eurovision Song Contest.
1975 «Kjærlighetens under» 2 Framført med lite orkester.
1976 «Hastverk» 3 Framført med lite orkester.
«Alltid en vind» 4 Framført med lite orkester sammen med Gudny Aspaas.
«Voodoo» 2 Sammen med Inger Lise Rypdal.
1978 «Mil etter mil» 1 Endte som nummer 20 av 20 med null poeng i Eurovision Song Contest.
1980 «Ja» 9 Delt sisteplass.
1982 «Adieu» 1 Sammen med Anita Skorgan. Endte som nummer 12 av 18 i Eurovision Song Contest.
1983 «Do re mi» 1 Endte som nummer 9 av 20 i Eurovision Song Contest.
1988 «Glasnost» 2
1989 «Optimist» Var én av ni finalister, men var ikke blant de tre låtene som avanserte til superfinalen.
1990 «Smil» 2 Hadde med seg Carola og Anita Skorgan som støttevokalister.
1993 «Jackpot» 8 Sisteplass.
1994 «Gi alt vi har» 5
1996 «Ariel» 4 Sammen med Øystein Wiik. Duoen kalte seg To tenorer.
2005 «My Heart Is My Home» 4

Andre deltakelser

Anita Skorgan og Jahn Teigen opptrer i pausen under Melodi Grand Prix 1986. Artistene var gift 1984–1987.
År Rolle
1985 Stuntreporter og pauseunderholder i Melodi Grand Prix.
Kommenterte Eurovision Song ContestNRK P1 med Erik Heyerdahl.[41]
1986 Pauseunderholder i den norske finalen sammen med Anita Skorgan.
1991 Programleder for Bare for gøy! som erstattet Melodi Grand Prix.

Kommenterte Eurovision Song Contest med John Andreassen.

1992 Programleder sammen med Elisabeth Andreassen.
2001 Reporter og pauseunderholder sammen med Carola.
2008 Pauseunderholder. Framførte en medley av sine kjente låter.
2016 Pauseunderholder. Framførte «Voodoo» fra 1976.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigens private liv har vært gjenstand for omfattende og intens mediainteresse siden 1970-tallet. Mediainteressen økte voldsomt da Teigen ble kjæreste med Anita Skorgan etter å ha møtte henne i et selskap hos Hanne Krogh i 1979.[42] Paret giftet seg i all hemmelighet i 1984, men pressen fikk raskt nyss i bryllupet. De fikk ett barn sammen, datteren Sara Skorgan Teigen, født 25. august 1984. I 1987 skilte ekteparet lag, men tross skilsmissen bevarte Teigen og Skorgan vennskapet og det musikalske samarbeidet. Skorgan har vært sterkt delaktig i en rekke av Teigens sanger og show siden, og paret har opptrådt sammen mange ganger.[16]

Teigen har gjort suksess med rollen som spilloppmaker og nasjonalklovn, men han har også vært åpen om sine tunge perioder.[42] Etter flere feilslåtte investeringsprosjekter og en brutt forlovelse på begynnelsen av 1990-tallet, dro en utslitt og nedbrutt Teigen til Italia i 1991. Han kom dit etter en invitasjon fra proffsyklist Dag Erik Pedersen, og Italia-oppholdet varte i flere år.[43] I 2006 forlot Teigen Norge på nytt, denne gangen til landstedet Klockaregården utenfor Ystad i Skåne.[44] Han har bodd i Sverige siden, og i et intervju i 2016 fortalte Teigen at han flyttet fra Norge for å slippe oppmerksomhet og kjendisliv, og i stedet få tid og ro for seg selv.[45]

Teigen har i mange år lidd av alvorlig leddgikt og har tidvis problemer med å bevege seg. Teigen mener selv at et langt og aktivt sceneliv har bidratt til å forverre plagene i godt voksen alder.[46][47]

Heder, priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gjennom sin lange karriere har Jahn Teigen blitt en av Norges mest kjente og folkekjære artister.[16] I Norsk pop- og rockleksikon (Vega Forlag, 2013) omtales Teigen slik: «Vi kjenner Jahn både som popartisten, moromannen, gjøgleren, musikeren og skuespilleren. Bak fasaden skjuler det seg imidlertid en artist med dyp respekt for det ekte, varme og nære. Jahn er en ukuelig optimist og han har en egen evne til å spre glede og latter.»[1]

Jahn Teigen, 2002.

Høsten 2008 kom biografien Om Jahn Teigen av Morten Stensland. I boka hadde også familie og venner bidratt.[48] Samme år åpnet også Jahn Teigens plass i hjembyen Tønsberg.[49] I byen står også en statue av Jahn Teigen, laget av Nina Nesje. Teigen avduket selv statuen sammen med datteren Sara sommeren 2012.[50][51]

Teigen har fått Spellemannjuryens hederspris to ganger: i 1983 og i 2009, og i 2010 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.[3] I 2010 ble han avbildet på et frimerke som Posten Norge ga ut i anledning Eurovision Song Contest 2010.[52] Det var folket som stemte hvilken Melodi Grand Prix-deltaker som skulle pryde frimerket, og Teigen fikk 52 prosent av stemmene.[53][54]

I 2012 ble Jahn Teigen innlemmet i Rockheim Hall of Fame.[55] Han fikk samtidig en egen utstilling i Rockheim.[56] I 2017 ble Teigen dobbelt representert da Popol Ace også fikk en plass i Rockheim Hall of Fame.[57]

I november og desember 2016 sendte TVNorge programserien En hyllest til Jahn Teigen. I programmet tok Teigen imot kjente artister hjemme i Skåne, og deretter framførte artistene sine versjoner av Teigen-sanger. Programmet fikk middels kritikker, og 372 000 så premiereprogrammet 19. november 2016.[58] Seertallene ble imidlertid halvert utover i sesongen på seks programmer.[59]

Oversikt

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jahn Teigens diskografi

Album[rediger | rediger kilde]

Lista omfatter både studioalbum og samlealbum.[60][61]

År Album Plateselskap VG-lista
Høyeste Uker
1975 Teigen synger Falsk (med Herodes Falsk) Mercury
1976 Jahn Teigen 67–76 Mercury
1977 Teigens tivoli Polydor
1978 This Year's Loser RCA Victor 4 3&501&16&16
1979 En dags pause RCA Victor 1 3&501&26&26
1980 Mentalkrem RCA Victor 1 3&501&22&22
1980 Jahn Teigen!!  Polydor
1980 All We Have Is the Past Polydor
1981 Fisle Narrepanne i Tyrol (Prima Vera) RCA Victor 22 3&501&10&10
1982 Klar dag/Instamatik RCA Victor 3 3&501&10&10
1983 Hopp 78–83 Polydor 14 3&500&5&5
1983 Cheek to Cheek (med Anita Skorgan) Sonet 1 3&501&14&14
1988 Klovn uten scene EMI 1 3&501&19&19
1989 Jahn Teigen EMI 19 3&500&1&1
1992 Esilio Paradiso EMI 8 3&500&4&4
1993 Rondo EMI 7 3&500&5&5
1994 Jahn Teigens beste (Litt av historien)  EMI 7 3&501&11&11
1995 Hele historien 1967–1994 EMI
1996 Lys EMI 4 3&500&5&5
2000 Magnet EMI 13 3&500&4&4
2003 Utkledd som meg selv Global Music 21 3&500&7&7
2004 Fra null til gull Global Music 4 3&501&10&10
2009 40 største hits EMI 9 3&501&15&15

Singler på VG-lista[rediger | rediger kilde]

Ingen annen norsk artist har hatt flere singler og album på VG-lista enn Jahn Teigen.[16] I løpet av karrieren har han hatt til sammen 13 singler og 16 album på Norges offisielle musikkliste.[62] I tillegg har han hatt ytterligere to singler og ett album inne på lista sammen med Anita Skorgan.[63]

År Sang Høyeste
plassering
Uker
på lista
1978 «Mil etter mil» 1 19
1978 «Jeg gi'kke opp» 6 9
1979 «Har du lyst på litt mer» 7 4
1980 «Ja» 10 1
1982 «Bli bra igjen» 4 12
1982 «Adieu» (med Anita Skorgan) 3 5
1983 «Do re mi» 2 8
1983 «Friendly» (med Anita Skorgan) 2 13
1988 «Glasnost» 3 6
1988 «Slå ring» 7 3
1989 «Optimist» 4 5
1990 «I skyggen av en drøm» 9 2
1992 «Gi meg fri» 8 1
1993 «Ensom natt» 7 2
2008 «Det vakreste som fins» 6 3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Rockheim. «Jahn Teigen « Rockipedia». Rockipedia. Besøkt 28. april 2017. 
  2. ^ a b c «Jahn Teigen – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  3. ^ a b «Utnevnelse til St. Olavs Orden». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  4. ^ «Jahn Teigen utnevnt til Ridder». Aftenbladet. Besøkt 28. april 2017. 
  5. ^ «Jahn Teigen gjør TV-comeback: – Skroget er kanskje skralt, men lanterna lyser ennå». VG (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  6. ^ Jeanette Pjaaka Hauge, Asle Hansen (22. november 2008). «- Skilsmissen kom som lyn fra klar himmel». Dagbladet. Besøkt 15. november 2016. 
  7. ^ «Sara Skorgan Teigen visste ikke hvor hun ville her i verden - helt til hun fant et lite, rødt kamera». Aftenposten. Besøkt 28. april 2017. 
  8. ^ a b «TV-anmeldelse: «En hyllest til Jahn Teigen»». VG (norsk). Besøkt 28. april 2017. 
  9. ^ «Anne-Mette Med The Enemies - En Hemmelig Hemmelighet». Besøkt 29. april 2017. 
  10. ^ «Enemies». Discogs (engelsk). Besøkt 29. april 2017. 
  11. ^ «Teigen, Jahn». Ballade.no. Besøkt 30. april 2017. 
  12. ^ Haugsbø og Kilvik, Frank og Anne Britt (16. oktober 1993). «Jahn Teigen ser tilbake». Verdens Gang. s. 60–61. «Teigens karriere startet på danserestauranten Rondo på Skansen nær havna ved Oslo Rådhus. Han var egentlig ansatt som altmuligmann, men havnet ved en tilfeldighet på turne med det engelske bandet The Red Squares.» 
  13. ^ «Natt&Dag møter Jahn Teigen - NATT&DAG». NATT&DAG. 2. mars 2001. Besøkt 28. april 2017. 
  14. ^ a b Musikaler; Musikalsk historie fra 1964; owick.com
  15. ^ a b «Tønsbergs Blad - Teigen med live-album og konge-sang». www.tb.no (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  16. ^ a b c d Brakstad, Tommy H.S. «– Nå ler ikke svenskene av oss mer». Nettavisen (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  17. ^ «Jahn Teigen». IMDb. Besøkt 30. april 2017. 
  18. ^ Viva Villaveien, Norsk filmografi, Nasjonalbiblioteket
  19. ^ Film; Musikalsk historie fra 1964; owick.com
  20. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1974 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  21. ^ Norsk rikskringkasting. «NRK TV – Melodi Grand Prix 1976 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  22. ^ «Her er Jahn Teigen tilbake på Grand Prix-scenen – i skjelettkostyme». VG (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  23. ^ «- Jeg så ikke på Anita som et kjæresteemne». seher.no (norsk). 8. mars 2016. Besøkt 29. april 2017. 
  24. ^ setheurovision94 (27. april 2008). «Opptak av Teigens framføring i Eurovision Song Contest 1978». RTF/EBU via Youtube. Besøkt 29. april 2017. 
  25. ^ «VG-lista for «Mil etter mil»». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  26. ^ «VG-lista for This Year's Loser». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  27. ^ «BBC NEWS | Entertainment | Eurovision nul points hall of fame». news.bbc.co.uk. Besøkt 29. april 2017. 
  28. ^ Jordan, Paul (15. januar 2017). «Nul points at Eurovision – the best of the "worst"». eurovision.tv. Besøkt 30. april 2017. 
  29. ^ Gripper, Ann (30. april 2013). «Eurovision 2013 preview: Will Norway entry I Feed You My Love see Margaret Berger join song contest winners?». mirror. Besøkt 30. april 2017. 
  30. ^ Vestvik, Silje (27. mai 2003). «United Kingdom: 0 points». Bergens Tidende. Besøkt 30. april 2017. 
  31. ^ Haave, Harald (23. mars 1988). «Teigen bruker brus for å markedsføre Grand Prix-melodi». Norsk Telegrambyrå. 
  32. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 1988 – norsk finale». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  33. ^ «Melodi Grand Prix 1989 – norsk finale (nedtelling til Superfinalen)». Norsk rikskringkasting. 11. mars 1989. Besøkt 1. august 2016. 
  34. ^ «Teigen skapte kaos». Verdens Gang. 13. mars 1989. s. 32–33. 
  35. ^ Lie, Wibecke (12. mars 1989). «Teigen vant, men tapte igjen». Norsk Telegrambyrå. 
  36. ^ Ivarsson, Måns (13. mars 1989). «– En skandale». Verdens Gang. s. 36. 
  37. ^ Banansprik (23. august 2011). «Norsk Melodi Grand Prix 1990 - Melodi 9. "Smil" - Jahn Teigen». Besøkt 30. april 2017. 
  38. ^ «NRK TV – Melodi Grand Prix 2008». NRK Nett-tv (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  39. ^ «Norges Melodi Grand Prix-konge hyllet». VG (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  40. ^ NRK. «Hør alle finalelåtene». NRK (norsk). Besøkt 29. april 2017. 
  41. ^ «NRK P1 1985.05.04 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 4. mai 1985. s. 51. Besøkt 15. august 2017. 
  42. ^ a b «- Og så møtte jeg prinsessa». Dagbladet.no (norsk). 21. juni 2012. Besøkt 30. april 2017. 
  43. ^ «Reddet av Dag Erik Pedersen». seher.no (norsk). 24. november 2008. Besøkt 30. april 2017. 
  44. ^ «Teigen blir svensk». VG (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  45. ^ «Derfor rømte Jahn Teigen til Sverige». seher.no (norsk). 16. november 2016. Besøkt 30. april 2017. 
  46. ^ AS, TV 2. «Jahn Teigen om den alvorlige sykdommen: - Det er litt vanskelig å puste og bevege seg». TV 2 (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  47. ^ «- Jeg må dø for ikke å gå på scenen». Dagbladet.no (norsk). 23. desember 2010. Besøkt 30. april 2017. 
  48. ^ Hovde, Bjørn (11. desember 2008). «Fra Teigens tid». ballade.no. Besøkt 30. april 2017. [død lenke], anmeldelse av Stenslands bok
  49. ^ «Jahn Teigens Plass i Tønsberg». Byen din. 28. mai 2016. Besøkt 30. april 2017. 
  50. ^ «Tønsbergs Blad - Teigen-statuen avduket». www.tb.no (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  51. ^ «Teigen som statue: - En virkelighet større enn drømmen». VG (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  52. ^ «Jahn Teigen fikk eget
    Grand Prix-frimerke»
    . Aftenposten. Besøkt 30. april 2017.
     
  53. ^ Posten. «Jahn Teigen er folkets frimerkefavoritt - posten.no». www.posten.no (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  54. ^ NRK. «Folket vil ha Teigen på frimerket». NRK (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  55. ^ «Jahn Teigen - Rockheim». rockheim.no (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  56. ^ «Jahn Teigen får egen utstilling». Aftenposten. Besøkt 30. april 2017. 
  57. ^ «Tønsbergs Blad - Jahn Teigen inn i Rockheims æreshall – for andre gang!». www.tb.no (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  58. ^ Jerijervi, Dag Robert. «TVNorge slo fra seg med Teigen på lørdag». kampanje.com (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  59. ^ Brakstad, Tommy H.S. «Interessen stuper for Jahn Teigen». Nettavisen (norsk). Besøkt 30. april 2017. 
  60. ^ «Jahn Teigen – studioalbum». Discogs (engelsk). Besøkt 8. mai 2017. 
  61. ^ «Jahn Teigen – samlealbum». Discogs (engelsk). Besøkt 8. mai 2017. 
  62. ^ «VG-lista – Jahn Teigen». lista.vg.no. Besøkt 30. april 2017. 
  63. ^ «VG-lista – Anita Skorgan/Jahn Teigen». lista.vg.no. Besøkt 30. april 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Anita Skorgan med «Casanova» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1978)
Etterfølger:
 Anita Skorgan med «Oliver» 
Forgjenger:
 Finn Kalvik med «Aldri i livet» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1982)
Etterfølger:
 seg selv med «Do re mi» 
Forgjenger:
 seg selv og Anita Skorgan med «Adieu» 
Norge i Eurovision Song Contest
(1983)
Etterfølger:
 Dollie de Luxe med «Lenge leve livet»