Udo Jürgens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Udo Jürgens
Udo Jürgens - Der Soloabend 2010 (10).jpg
Født Jürgen Udo Bockelmann
30. september 1934
Klagenfurt
Død 21. desember 2014
Münsterlingen
Gravlagt Wiener Zentralfriedhof
Ektefelle Panja Jürgens, Corinna Jürgens
Samboer Sabrina Burda, Corinna Jürgens, Michaela Moritz, Corinna Jürgens
Far Rudolf Bockelmann
Mor Käthe Arp
Barn John Jürgens, Jenny Jürgens, Gloria Burda, Sonja Jürgens
Nasjonalitet Østerrike, Sveits
Språk tysk
Religion ateisme
Utmerkelser Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Goldene Feder, Ehrenring der Stadt Wien, Romy, Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien, Stort ærestegn for fortjenster, Steiger Award, Bambi-prisen, Amadeus Austrian Music Award, Eurovision Song Contest 1966
Sjanger popmusikk
Signatur
s signatur

Udo Jürgens (født den 30. september 1934 i Klagenfurt, Østerrike som Udo Jürgen Bockelmann, død 21. desember 2014 i Sveits[1]) var en østerriksk populærmusiker hvis karriere varte i over 50 år. I sine siste leveår hadde han dobbelt østerriksk-sveitsisk statsborgerskap.[2]

I 1950 vant Jürgens en komponistkonkurranse arrangert av Østerrikes nasjonale kringkaster ORF med sangen «Je t'aime». Han skrev verdenshiten «Reach for the Stars» i 1961, som ble sunget av Shirley Bassey. I 1964 representerte han Østerrike for første gang i konkkurransen med sangen «Warum nur warum», og ble nummer fem. Storbritannias deltaker, Matt Monro, var så imponert at han lagde sin egen versjon av sangen med engelsk tekst (kalt «Walk Away») som nådde fjerdeplass på listene i Storbritannia og 23. plass i USA. Hans sang «Sag ihr, ich lass sie grüßen» ble nummer fem i Eurovision Song Contest 1965, og i 1966 vant han konkurransen med sangen «Merci, Chérie», som senere ble en engelskspråklig hit med Vince Hill.

I årene som fulgte skrev han noen av sine mest kjente sanger, som «Griechischer Wein», «Aber bitte mit Sahne», «Mit 66 Jahren» og - en av hans største suksesser - «Buenos Días, Argentina», som han fremførte sammen med det tyske landslaget i fotball i 1978. Fordi han alltid spiller piano, har Jürgens noen ganger blitt sammenlignet med Billy Joel. Men mens Joel blir støttet av et rockeband, spiller Jürgens sammen med et storband.

På konserten hans i Wien i 1992 møtte over 220 000 mennesker opp, og dette er fremdeles et av de største tilskuerantallene som har forekommet i Europa.

Han opptrådte alene på turneer og fjernsyn, både i TV-programmer og filmer laget for TV. Han samlet vanligvis mange tilhørere fra alle aldersgrupper. Sin siste tv-opptreden hadde han i desember 2014, en drøy uke før sin død.[3]

Jürgens skrev og fremførte over tusen sanger, utga femti musikkalbum og solgte rundt 105 millioner enheter, noe som gjør ham til en av de mest suksessrike komponister og sangere gjennom tidene.[1]

Han døde av hjertesvikt i en alder av åtti.[4] Han er bisatt i en æresgrav på Wiener Zentralfriedhof. I samsvar med egne ønsker ble hans urne plassert over bakken. Den er innfelt i et hvitt marmorflygel som er skapt av hans bror, billedhuggeren Manfred Bockelmann.[5]

Jürgens, som var ateist og sosialt engasjert, tilhørte den politiske venstresiden, noe som fremkom i tekster som «Lieb Vaterland», «Café Größenwahn», «Ein ehrenwertes Haus» og «Rot blüht der Mohn». Han tok avstand fra den internasjonale våpenopprustningen («Traumtänzer») og var en talsmann for liberal innvandringspolitikk og et samlet Europa.[2][6][7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b ler (21. desember 2014). «Udo Jürgens ist tot» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 21. desember 2014. 
  2. ^ a b «Einwanderung: Udo Jürgens "schockiert" über Schweizer Votum» (tysk). Kleine Zeitung. 18. februar 2014. Besøkt 17. januar 2016. 
  3. ^ kha/dpa (22. desember 2014). «Weihnachtsgala mit Helene Fischer: Udo Jürgens' letzter TV-Auftritt» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 26. juli 2015. 
  4. ^ «Austrian singer-songwriter Udo Jürgens dies» (engelsk). Euronews. 21. desember 2014. Besøkt 10. mai 2015. 
  5. ^ «Letzte Ruhe in weißem Flügel» (tysk). Der Spiegel. 9. mai 2015. Besøkt 10. mai 2015. 
  6. ^ Felix Bayer (22. desember 2014). «Udo Jürgens, wiedergehört: Vielen Dank für die Lieder» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 17. januar 2016. 
  7. ^ Rupert Huber (30. desember 2014). «Merci und basta!» (tysk). Augsburger Allgemeine. Besøkt 17. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige vinner:
 France Gall 
Vinner av Eurovision Song Contest
Neste vinner:
 Sandie Shaw