Nestorkrøniken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fortelling om bygoneårene i Radzivillkrøniken

Nestorkrøniken (russisk Повесть временных лет, Povest' vremennykh let; Fortellingen om svunne tider) er en krønike som etter tradisjonen er skrevet av Nestor. Den er blitt datert til omkring år 1113 i Kievriket. Den handler om den tidlige østslaviske nasjonen Kievs grunnleggelse og dens første tid fra ca. 850 til 1110.

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Krøniken har fått stor oppmerksomhet hos nordiske historikere, spesielt svenske, da det står at Rurek-ætten nedstammer fra ruserne, og verket benyttes derfor som kilde for vikingtiden. Men også for de slaviske folkene er krøniken unik da den er den eneste kilden om de tidlige østslaviske folkenes historie. Dens fortellinger om nasjonen Kiev-Rus finnes ingen andre steder. Den har også stor verdi da den er det eldste verket som er skrevet på østslavisk språk.

Tre utgaver[rediger | rediger kilde]

Lenge ble det antatt at den opprinnelige sammensetningen av manuskriptet ble gjort av en munk ved navn Nestor, og derfor ble den også kalt for Nestorkrøniken eller Det primære manuskriptet. Blant de kildene som forfatteren brukte var tidlige (nå tapte) slaviske krøniker, bysantinske annaler, innlandske legender og norrøne sagaer, flere greske religiøse tekster, russisk-bysantiske traktater, muntlige fortellinger fra Jan Vysjatitsj og andre militære ledere. Nestor arbeidet ved hoffet til Svjatopolk II av Kiev og delte sannsynligvis hans pro-norrøne politikk.

De første opptegnelsene er rike på anekdotiske fortellinger. Blant disse finnes fortellinger om tre væringers ankomst (tre brødre), grunnleggelsen av Kiev, mordet på Askhold og Dir, Oleg (Helge) av Novgorod som ble drept av en slange skjult i et skjelettet på hans hest, og hevnen som ble tatt av Olga (Helga), Igors hustru, om drevlianerne som hadde myrdet hennes ektemann. Opptegnelsene om arbeidet til Sankt Kyrillos og Methodios blant slaviske folk er også svært interessant, og til Nestor er vi også i gjeld til fortellingen om hvordan Vladimir den store forbød dyrkelsen av Perun og andre idoler (avgudsbilder) i Kiev.

I år 1116 ble Nestors tekst omfattende omarbeidet av hegumen (tilsvarende abbed) Sylvester som navnga Nestor i slutten av krøniken. Ettersom Vladimir II Monomakh var beskytteren av landsbyen Vydubychi, hvor Sylvesters kloster lå, forherliget den nye utgaven prinsen og gjorde ham til den sentrale figuren i senere fortellinger. Denne andre utgaven av Nestors arbeid er bevart i Den laurentianske kodeks (se nedenfor).

En tredje utgave fulgte to år senere og ble sentrert rundt Vladimirs sønn og arving, Mstislav den store. Forfatteren av denne utgaven kan ha vært gresk ettersom han korrigerte og oppdaterte mye av den informasjonen som angikk de bysantinske hendelsene. Denne siste utgaven av Nestors arbeid er bevart i Den hypatianske kodeks (se nedefor)

To manuskripter[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige utgaven av krøniken er tapt, og de tidligste kjente kopiene er Den laurentianske kodeks og Den hypatianske kodeks, og det er derfor vanskelig å etablere det opprinnelige innholdet til krøniken ord for ord.

Den laurentianske kodeks ble kopiert av munken Laurentius fra Nizjnij Novgorod for prins Dmitry Konstantinovich i 1377. Den opprinnelige teksten som han benyttet var en tapt kodeks satt sammen for storhertug Mikhail av Tver i 1305. Opptegnelsen fortsetter fram til 1305, men årene 898-922, 12631283 og 12881294 er av en eller annen grunn utelatt. Manskriptet ble overtatt av den berømte grev Aleksei Musin-Pushkin i 1792 og deretter bevart i Det russiske nasjonale bibliotek i Sankt Petersburg (Leningrad).

Den hypatianske kodeks ble gjenoppdaget i Ipatievklosteret til Kostroma av den store russiske historikeren Nikolay Karamzin. Dette manuskriptet dateres tilbake til 1400-tallet, men har innsatt mye informasjon fra tapte kopier fra 1100-tallet og 1200-tallet. Språket i dette verket er en østslavisk utgave av det kirke-slaviske språket som også inneholder mange irregulære østslaviske ord (som andre slaviske kodekser fra denne tiden).

Den primære krønike er en av de mest studerte tekster i historien. Utallige monografier og utgitte utgaver har blitt trykket av krøniken. Det eldste man kjenner ble gjort i 1767. Aleksey Shakhmatov utga et pionerarbeid med tekstanalyser av fortellingen i 1908. Dmitry Likhachev og andre sovjetiske forskere har delvis revidert hans funn. Deres versjoner har forsøkt å rekonstruere krøniken som eksisterte før Nestor, skrevet for hoffet til Yaroslav den vise på midten av 1000-tallet.

Litteratur og referanser[rediger | rediger kilde]

  • En samling av krøniken ved Donald Ostrowski på kyrillisk er tilgjengelig ved http://hudce7.harvard.edu/~ostrowski/pvl/ sammen med en lærd og omfattende introduksjon på engelsk språk|engelsk. Dette er en lineær samling som inkluderer de fem hovedmanuskriptene, foruten en ny paradosis, det vil si en rekonstruksjon av den tapte originalen.
  • Utdrag fra krøniken oversatt til engelsk er tilgjengelig ved http://www.dur.ac.uk/~dml0www/kimohist.html. Merk at dette nettstedet også inneholder dokumenter som ikke er fra krøniken. Utdrag fra krøniken har kildenotater på slutten av utdragsiden.
  • Det er en engelsk kommentert oversettelse ved Samuel Hazzard Cross og Olgerd P. Sherbowitz-Wetzor, kalt The Russian Primary Chronicle. Medieval Academy of America Publication No. 60 (Cambridge: Mediaeval Academy, 1953). Hovedkodeksene, laurentianske, hypatianske og novgorodianske, er tilgjengelig på kyrillisk ved http://litopys.org.ua/
  • Krøniken har blitt utgitt i en nyutgave på svensk av Symposion (Brutus Östlings bokforlag i Göteborg). Krøniken ble oversatt første gangen til svensk av Axel Norrback (født 1887 i Sideby i Finland, død 1956) i 1919 (Norstedt, Stockholm, 1919, 176 s.). Norrback fikk oppmerksomhet for sin oversettelse fra gammelslavisk. Senere utga han på samme forlag boken Rusernas rätt och de svenska landskapslagarna; övers. och jämförelser. 1 plansch. (Norstedt, Stockholm, 1943, 93 s.).