Sump

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sump i Tyskland, med blant annet bred dunkjevle, tjønnaks og en sivart
Se også: Pumpesump

Sump (fra lavtysk) er et ord som på norsk brukes litt upresist om ulike typer våtmark der vannspeilet står i høyde med, eller et stykke over markoverflaten. Sumper skiller seg fra myrer ved at torvmose ikke forekommer. Ordet brukes kun om områder med tett vegetasjon, mens mer åpne områder kalles mudderflater eller strender. Vegetasjonen kalles «siv», selv om både gras, siv, starr og andre urter er viktige. Sumper med trær er omtalt i artikkelen sumpskogsmark. Vannet i sumpen kan være både ferskvann og saltvann.

Denne naturtypen er ofte et trinn i en suksesjon der en innsjø gror igjen. Etter hvert som død vegetasjon samles opp, stiger markoverflaten, og kommer til slutt så høyt over vannspeilet at annen vegetasjon kan vandre inn. På den ene siden av sumpen finner en åpent vann, mens tørrere naturtyper overtar på den andre siden. I Nord-Europa kan sumpen gå over til myr eller fuktig skog. Ofte overtar dyrket mark, eller annen menneskelig virksomhet i kanten av sumpen.

Sumpplantene har røttene i vann, og må derfor ha derfor spesielle tilpasninger for å skaffe oksygen til hele planten. Et annet problem er paradoksalt nok faren for uttørking ettersom vannstanden ofte varierer mye. De fleste sumpplanter tåler ikke at det er for sterk strøm i vannet.

Et velkjent type sump er sivbeltene som vokser rundt næringsrike innsjøer, og sakteflytende elver. Den meste kjente planten her er det kosmopolitiske graset takrør. Andre vanlige arter er elvesnelle, kjempesøtgras, sjøsivaks, bred dunkjevle og kjempepiggknopp. Her vokser også vakre blomster som sverdlilje, og mer sjeldent brudelys og pilblad. Der det ikke er så mye næring i vannet, til fjells, og langt nord overtar mer lavtvokste arter, for det meste starr.

Takrør tåler svakt brakkvann, og danner her sivbelter sammen med pollsivaks. Slike sumper finnes i elvemunninger i Sør-Norge, og rundt hele Østersjøen. Langs havstrender fører som regel bølger, strøm og tidevann til at det ikke dannes noe sumpbelte, men i beskyttede viker kan en finne havsivaks. Sørover fra Skottland og Danmark danner ofte Spartina-gras tette belter langs havstrendene.

I varme strøk kan andre planter danne sivbelter, for eksempel papyrus, eller det rundt 6 m høye graset Arundo donax.

Mange fiskearter vandrer inn i sumper for å gyte. Sumpene har også stor betydning for mange fugler, for eksempel skjeggmeis, rørsanger, sivhauk og rørdrum. En rekke insekter har et larvestadium i vann, og de er ofte avhengig av at det finnes sumper. For å redusere plager med mygg og andre blodsugende og smittebærende insekter blir ofte sumper drenert. Ettersom sumper er vanskelig tilgjengelig for mennesker, kan en ofte finne et rikt dyreliv, selv om sumpen ligger ved en stor by.

Et vanlig epitet i biologisk nomenklatur er det latinske ordet palustris, som betyr «fra sumpen». Bekkeblom, løvmeis, myrsanger, sivblomst og sumpfuru er alle arter med palustris i det vitenskapelige navnet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • A. Malloch (1982). G. Halliday og A. Malloch; oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding, red. Ville vekster i Norge og våre naboland. Schibsted. ISBN 82-516-0908-9.