Ny-Caledonia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 21°32′S 165°27′Ø

Nouvelle-Calédonie
Ny-Caledonia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Ingen

Kart over Nouvelle-Calédonie

Hovedstad Nouméa
Tidssone UTC+11
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 155
19 060[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 182
229 993[b]
Bef.tetthet 12,07 innb./km²
Styreform Oversjøisk fransk territorium
President François Hollande
President i Ny-Caledonias regjering Cynthia Ligeard
Haut-commissaire vakant
Offisielt språk Fransk (offisielt)
Uavhengighet fra Ingen
{{{uavhengighettid}}}
Valuta CFP-franc (XPF)
Nasjonalsang La Marseillaise
ISO 3166-kode NC
Toppnivådomene .nc

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Ny-Caledonia (fransk: Nouvelle-Calédonie) er et fransk territorium i Stillehavet. Innbyggertallet var i 2013 beregnet til 259 000. Hovedstaden heter Nouméa, og hadde i 2004 91 386 innbyggere.

Ny-Caledonia har en spesiell status som sui generis kollektiv av Frankrike, det vil si Frankrikes utenomeuropeiske områder. Det består av hovedøya Grande-Terre, Loyautéøyene, og en rekke mindre øyer. Det har et landområde på til sammen på 18 575,5 km. Myntenheten er CFP franc.

Siden 1986 har FNs komité for avkolonisering inkludert Ny-Caledonia på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. Det vil bli avgjort ved folkeavstemning en gang mellom 2014 og 2019 om Ny-Caledonia skal forbli innenfor den franske republikken som et selvstyrt oversjøisk sui generis kollektiv, eller om det skal bli en selvstendig stat.[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Landet dekker en flate på 18 576 km².[2]

Etter fransk lov omfatter Ny-Caledonia øya Grande-Terre, île des Pins, Bélep-øyene, Huon og Surprise, Chesterfieldøyene og Bellone-revene, Loyautéøyene, Walpole, Astrolabe-revene, Matthew og Hunter.[3] Vanuatu gjør også krav på Matthew og Hunter.[4]

Geologi og landformer[rediger | rediger kilde]

Geologisk er Ny-Caledonia en del av Norfolk-ryggen.[5]

I Grande-Terres lengderetning går en fjellkjede. Høyeste punkt er Mont Panié i nord på 1628 moh. Andre fjelltopper i nord er Mont Colnett på 1505 m og Mont Ignambé 1311 på m. I sør er Mont Humboldt høyeste punkt med 1618 meters høyde.[5] På vestsiden av fjellkjeden er landskapet bratt opp mot fjellene. På østsiden flater fjellene ut i sletter. Jordsmonnet er rikt på mineraler og er næringsfattig. Om lag en tredel av jorda er ultramafisk.[6]

Grand-Terre er rik på naturressurser. Det finnes store forekomster av nikkel, Forekomsten av garnieritt har et høyt nikkelinnhold på inntil 3 %. Ny-Caledonia har 16 % av verdens nikkelreserver. Det finnes også krom, jern, gull, kopper, bly, sink, sølv, mangan og kobolt.[7]

I forlengelsen av Grande-Terre ligger mindre øyer: île des Pins i sør og i nord Bélep-øyene og d'Entrecasteaux-revene. Øygruppen Loyautéøyene ligger øst for Grande-Terre. Disse koralløyene er opprinnelig vulkanske og et resultat av hevning. Øyene er en del av Loyautéryggen som løper parallelt med nordenden av Nordfolkryggen.[5]

Klima[rediger | rediger kilde]

Landet har subtropisk klima, med en middeltemperatur på mellom 22 og 24 grader Celsius. Det er to årstider. Den varme årstiden varer fra midten av november til midten av april, mens den kalde årstiden strekker seg fra midten av mai til midten av september.[6] I den varme årstiden ligger temperaturen på mellom 25 og 27 °C. Dette er også perioden for orkaner. I den kalde årstiden ligger temperaturen på mellom 20 og 23 °C.[8]

Årsnedbøren er på 1700 mm, med stor lokal variasjon. Det er fem ganger mer nedbør på østsiden enn på vestsiden.[6]

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Ny-Caledonia har et distinkt plante- og dyreliv. Artsrikdommen, med endemiske og relikte arter, er særskilt stor for en øy av denne størrelsen.[6] Ny-Caledonia er den minste enkeltstående globale biologiske hotspot.[9]

Den flygeudyktige kaguen er en emblematisk fugleart for Ny-Caledonia

Det biologiske mangfoldet er svært stort, både på land og i havet. Floraen har en av de høyeste andelene endemiske arter i verden. Plantemangfoldet er stort med 3 261 stedegne arter.[9] Det finnes 106 endemiske reptilarter, blant annet Rhacodactylus leachianus, den største gekkoen i verden. Seks endemiske flaggermusarter finnes. 90 % av de 4 500 artene hvirvelløse dyr er endemiske. Blant de 23 endemiske fugleartene finnes den flygeudyktige kagu (Rhynochetos jubatus) og goliatkeiserdue (Ducula goliath).[9]

Ny-Caledonia har vært isolert siden oppsplittingen av Gondwana for 80 millioner år siden.[6] Tidligere ble artsmangfoldet med de mange endemiske og relikte artene på Ny-Caledonia forklart som et resultat av isolasjonen som fulgte ved oppsplittingen av Gondwana. Imidlertid lå Ny-Caledonia mellom 65 og 45 millioner år siden under havnivå og relikte arter er ikke eldre enn 40 millioner år. Artene på Ny-Caledonia er spredt fra nærliggende områder, og har utviklet seg lokalt i et mangfoldig og spesielt miljø, med mulighet for at det kan ha eksistert refugier.[6]

Grande-Terre har både regnskog og tørr skog. Videre finnes det områder med krattskog (maki), mangrove og sump. Østsiden av Grande-Terre har et fuktig klima med regnskog, fra 300 meters høyde og oppover til de høyeste punktene. Regnskogen dekker 21 % av arealet.[9]

Vestsiden av øya ligger i le for vinden og er tørrere enn østsiden. Opprinnelig vokste det her tørr skog fra havnivå opp mot 400 meters høyde.[6] Denne typen skog har 262 endemiske plantearter. Treet som står som symbol for Ny-Caledonia, Melaleuca quinquenervia, hører hjemme på vestsiden. 60 plantearter finnes bare i disse skogsområdene. De tørre skogene er også habitat for særegne reptiler, hvirvelløse dyr og fugler. 33 sommerfuglarter lever kun i disse skogene.[9] Den sklerofylliske skogen med eviggrønne trær på 10-15 meter er den mest truede vegetasjonstypen.[6] Mye av den tørre skogen er erstattet av savanne med lave planter. Spredte områder av den tørre skogen er bevart, til sammen 50 km² fordelt på 253 steder.[9]

I krattskogen er 89 % av planteartene endemiske, mens andelen er 82 % i regnskogen og 57 % i sklerofyllskogen. På savannen er derimot 6 % av planteartene endemiske.[6]

Av 19 arter i apeskrekkslekten (Araucaria), er 13 endemiske på Ny-Caledonia. Amborella trichopoda er det eneste medlem av familien Amborellaceae, søstergruppen til alle resterende blomstrende planter.[6]

Mellom 150 og 200 km² av kysten er dekket av mangrove.

Livet i havet[rediger | rediger kilde]

Barriererevet er med 1 600 km verdens nest lengste. Revet omgir en lagune på 23 400 km². Barriererevet og lagunen inneholder til sammen 14 280 km² rev. En tredel av bunnen i lagunen er dekket av sjøgras.[9] Ny-Caledonias barriererev er siden 2008 et verdensarvområde.

Artsmangfoldet i havet er også stort, men andelen endemiske arter er mindre enn på land (5 %). En opptelling av livet i havet fant 15 000 arter, inkludert 1 950 fiskearter, 5 500 arter bløtdyr, 5 000 arter krepsdyr, 600 svampearter og 300 arter koralldyr.[9]

Det finnes omkring et dusin marine pattedyr. Blant disse er den truede dugong (Dugong dugon). Tre skilpaddearter yngler i Ny-Caledonia: suppeskilpadde (Chelonia mydas), karett (Eretmochelys imbricata) og glattkarett (Caretta caretta).[9]

Miljøtrusler[rediger | rediger kilde]

Anlegg for spillmateriale ved nikkelgruve i Goro

Gruvedrift som miljøtrussel i form av forurensing og sedimentering. Dumping av masse fra nikkelgruvene har et sted skapt et 3 km bredt delta som strekker seg 300-400 meter ut i lagunen.[9]

På 1800-tallet ble store deler av landet avskoget på grunn av tømmerhogst, rydding av jordbruksland, dyrehold og skogbrann. Av den opprinnelige tørre skogen er rundt 1 % bevart. Regnskogen på østsiden dekket opprinnelig 70 % av arealet, sammenlignet med 21 % i dag.[9]

Skogbrann, hovedsakelig skapt av mennesker, er den største trusselen mot vegetasjonen. Plante- og dyrelivet er under press fra invaderende arter, slik som hjort ( Rusa timorensis ), gris, hund, rotter og maur (Wasmania auropunctata). Invaderende plantearter som Lantana camara og guava (Psidium guajava) er også et problem.[9] Maur introdusert i 1960 rammer både mennesker og dyr, samt leddyr på en måte som kan få følger for hele næringskjeden.[6]

Skogbrann, kvegdrift med nedbeiting og gruvedrift fører til erosjon og bidrar til sedimentering som truer lagunen og revene. Problemet forverres av tropiske stormer og er særlig merkbart på østkysten.[9]

Tropiske stormer påvirker korallene og livet ellers i lagunen. Hyppigere eller sterkere tropiske stormer kan få store konsekvenser for det marine miljøet. Stigende havnivå som følge av klimaendringer er en trussel for først og fremst for de lave øyene, slik som Ouvéa, men også for strender med yngleområder for skilpadder, elveutløp med mangrove og lave kystområder andre steder. Mangroveskogen er truet, særlig i sør ved Nouméa.[9]

Mange naturområder er vernet, men dette har hatt liten effekt i å beskytte planteartsmangfoldet.[6]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Beregnet folkemengde for 2013 var 259 000.[2]

Etniske grupper[rediger | rediger kilde]

Kanakene er den opprinnelige befolkningen. Kolonisering med innvandring fra Frankrike og andre land har gjort at kanakene er i mindretall. Kanakene talte ved folketellingen i 2009 i alt 99 100 personer, en andel på 40,3 % av innbyggertallet. Europeerne talte 71 700 personer eller 29,2 %. Personer fra Wallis- og Futunaøyene utgjorde 8,7 % av befolkningen, franskpolynesiere 2 %, indonesiere 1,6 %, vietnamesere 1 %, vanuatuere 0,9 %, asiater 0,8 % og andre 1 %. 8,3% av befolkningen identifiserer seg som tilhørende mer enn én folkegruppe eller var metiser.[10]

Ved folketellingen i 2009 var 75,6 % av innbyggerne født i Ny-Caledonia, mens 15 % var født i Frankrike, inkludert oversjøiske departementer. 2,9 % var født i Wallis- og Futunaøyene og 1,3 % i Fransk Polynesia. 5,2 % var født i andre land. 90 % av de som ikke var født på Ny-Caledonia bodde i Stor-Nouméa.[11]

Mens kanakene er i mindretall i provinsen Sud, utgjør de et flertall i provinsene Nord (73,8 %) og Loyautéøyene (96,6 %).[11]

Språk[rediger | rediger kilde]

Fransk er offisielt språk. Blant kanakene tales det 28 forskjellige språk.[12]

De kanakiske språkene tilhører den austronesiske språkfamilien og gruppen av oseaniske språk. Alle, bortsett fra ett språk, hører hjemme i undergruppen Ny-Caledonia og Loyautéøyene-språk. Unntaket er fagauvea, som tilhører den kjernepolynesiske undergruppen av polynesiske språk. Videre finnes det franskbaserte kreolspråket tayo.

Mange av de kanakiske språkene tales av få personer. UNESCO regnet i 2014 med at 16 av de kanakiske språkene er truet. Status for noen av språkene er usikker. Folketellingen i 2009 viste at 19 personer over 14 år talte språket sîshëê, men språket kan imidlertid faktisk være utdødd.[13] Académie des langues kanak er et språkakademi som arbeider for å kodifisere og fremme de kanakspråkene.

Kanakiske språk etter antall brukere over 14 år ifølge folketellingsdata fra 2009 er: [14]

Religion[rediger | rediger kilde]

Omkring 60 % av befolkningen er katolikker, mens 30 % er protestanter.[15] Tradisjonell religion praktiseres også. Det er skille mellom kirke og stat. Staten er sekulær og det er ikke religionsundervisning i den offentlige skolen.[15]

Fra 1840 sendte London Missionary Society (LMS) protestantiske misjonærer til Ny-Caledonia fra Samoa. Fransk katolsk misjon tok til i 1843. Da Frankrike tok kontroll i 1853, ble virksomheten til LMS forbudt på Grande-Terre. Imidlertid fortsatte LMS sin aktivitet på Loyautéøyene. Det oppsto konflikt med franske katolske misjonærer og i 1895 ble den protestantiske virksomheten overtatt av den franske reformerte kirke.[15]

Den katolske kirke etablerte i 1847 et apostolisk vikariat for Ny-Caledonia. Dette ble i 1966 opphøyet til erkebispedømmet Nouméa.[16] Fra 1946 har Den katolske kirke presteordinert kanaker.[15]

Etter andre verdenskrig ble den evangeliske kirke selvstendig fra den franske moderkirken og ble til Den evangeliske kirke på Ny-Caledonia.[15] Kirken har også vært politisk aktiv. På 1950-tallet engasjerte yngre protestantiske prester seg for kanakenes selvbestemmelsesrett. I 1959 ledet dette til splittelse og Den frie evangeliske kirke i Ny-Caledonia ble grunnlagt.[17]

Da landet var straffekoloni kom det også muslimer fra Algerie. Omkring 2,5 % av befolkningen er muslimer. Da straffearbeidere ikke lenger var tilgjengelig, ble det lagt til rette for arbeidsinnvandring fra Vietnam og slik kom buddhismen til Ny-Caledonia.[15]

Sjuendedagsadventistene etablerte seg i 1925. Jehovas vitner begynte misjonsvirksomhet i 1950 og i 1961 ankom mormonene. I 1982 etablerte Den nyapostoliske kirke seg. Pinsebevegelsen, med Assemblees de Dieu, El Shaddai-forsamlingen og Neil Thomas Ministries, er også til stede og har opplevd vekst.[15]

Historie[rediger | rediger kilde]

Det vestlige Stillehavet ble først befolket av mennesker rundt 3000 år siden. Lapitafolket, som den gruppen mennesker som bosatte seg i den melanesiske skjærgården, ble kalt. De kom til øyene, som i dag utgjør Ny-Caledonia, rundt 1500 f.Kr. Lapitafolket var meget dyktige sjøfarere og navigatører, og i jordbruksfolk som hadde innflytelse over et stort område av Stillehavet.[18]

James Cook ga navn til Ny-Caledonia.

Fra omkring det 1000-tallet kom også polynesiere og blandet seg med de opprinnelige beboerne av øygruppen. Europeerne oppdaget først Ny-Caledonia på slutten av det 1700-tallet. Den britiske oppdageren James Cook fikk øye på øya Grande-Terre i 1774 og kalte den Ny-Caledonia.

Britiske og amerikanske hvalfangere var de første kommersielle sjøfarerne som tok inn på øya, mens de opererte utenfor Ny-Caledonia på 1800-tallet. De ble etterfulgt av handelsmenn av sandeltre, som var de første til å påvirke øyboerne i noe grad. Da lageret av sandeltre begynte å minke, ble handelsmennenes holdning mer truende og arrogant. I tillegg brakte europeerne med seg nye sykdommer, som kopper, meslinger, dysenteri, influensa, syfilis, og spedalskhet. Mange mennesker døde som følge av disse sykdommene. Spenningene mellom øyboerne og handelsmennene utviklet seg til fiendtligheter, og i 1849 ble mannskapet på det amerikanske skipet «Cutter» drept og spist av Pouma-klanen. [19]

Ettersom handelen med sandeltre avtok, ble det erstattet av en ny form for handel, «blackbirding». Blackbirding var en engelsk eufemisme (forskjønnende omskrivning) for å lure og kidnappe folk til slaveri, blant annet fra Ny-Caledonia, for å arbeide på sukkerrørplantasjer. Slavehandelen opphørte på begynnelsen av det 1900-tallet. Ofrene for denne handelen ble kalt Kanakas, likt som alle folkeslagene i Oseania ble kalt, etter det hawaiiske ordet for «mann».[20] Dette kallenavnet ble senere forkortet til Kanak, og overtatt av den innfødte befolkningen etter den franske anneksjonen, da landet ble en koloni under Frankrike.

La Poule, Hienghène

Ny-Caledonia kom i fransk besittelse sent i 1853. Etter eksempelet satt av Storbritannia, sendte Frankrike til sammen 22 000 dømte forbrytere til straffarbeidkolonier langs sør-vest-kysten av Ny-Caledonia mellom 1864 og 1922. Dette tallet omfattet vanlige kriminelle så vel som politiske fanger. Mot slutten av epoken med straffekoloni, utgjorde frie europeiske nybyggere (inkludert tidligere straffanger) og asiatiske kontraktsarbeidere langt mer av befolkningen. Antallet kanaker falt drastisk i samme periode på grunn av sykdommer og en apartheid-lignende system kalt Code de l'Indigénat, som påla strenge begrensninger i hvilket arbeid de kunne ha, hvor de kunne bevege seg og eierskap til land.

Under den andre verdenskrig ble de franske koloniene i det sørlige Stillehavet en del av de frie franske styrker. Støttet av Australia ble disse koloniene viktig baser for de allierte. De amerikanske styrkene bygget opp en stor marinebase på Ny-Caledonia for å bekjempe Japan. Frykten var at om Ny-Caledonia ble etterlatt ville fortsatt japansk framgang og erobringer true med å kutte sjøforbindelsen mellom Nord-Amerika og Australia. Nouméa fungerte som hovedkvarter for den amerikanske marinen og hæren i Sør-Stillehavet. På grunn av nærheten til territoriets operasjoner, ble Nouméa også en reparasjonsbase for skadede amerikanske og allierte skip. Nouméa ble etter hvert mindre viktig som marine- og militærbase ettersom den amerikanske og allierte offensive linjen raskt flyttet seg nordover og over ekvator.

Etter krigen ble de alliertes militære hovedkvarter – en femkantet kompleks – tatt over som base for en ny regional mellomstatlig utviklingsorganisasjon: kommisjonen for Sør-Stillehav, senere kjent som SPC (sekretariat for samfunnene i Stillehavet).

Ny-Caledonia har vært på FNs liste over ikke-selvstyrte områder siden 1986. Kampen om å bli uavhengig stat begynte i 1985 ved Front de Libération Nationale Kanak Socialiste (FLNKS). FLNKS (ble ledet av Jean-Marie Tjibaou, som ble myrdet i et attentat i 1989), tok til orde for opprettelsen av en uavhengig stat av kanakere. Problemene kulminerte i 1988 med et blodig gisseldrama i Ouvéa. Uroen førte til en avtale om økt selvstyre i Matignonavtalen fra 1988 og Nouméa-overenskomsten i 1998. Denne overenskomsten beskrev fristillingsprosessen som «ikke reverserbar» og skaffet til veie et lokalt ny-caledonsk statsborgerskap, egne offisielle symboler på ny-caledonsk identitet (som et nasjonalt flagg), samt få til en folkeavstemning om det omstridte spørsmålet om uavhengighet fra den franske republikk en gang etter 2014.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

En høykommissær er representant for den franske regjeringen.

Ny-Caledonia er delt i tre provinser som er styrt av folkevalgte forsamlinger. Til sammen utgjør provinsforsamlingene en kongress som sender to folkevalgte representanter til nasjonalforsamlingen og en representant til senatet.

Territoriet Ny-Caledonia er representert i Europaparlamentet.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

De tre provinsene Ny-Caledonia er inndelt Sud, Nord og Loyautéøyene. Provinsene er videre delt inn i 33 kommuner.

Parallelt med den administrative inndelingen i provinser og kommuner, er landet for kanakbefolkningen inndelt i tradisjonelle områder, som igjen er inndelt i tradisjonelle distrikter og stammer. Det er åtte tradisjonelle områder: Hoot Ma Whaap, Paicî-Cèmuhi, Ajië Aro, Xârâcùù, Drubea-Kapumë, Nengone, Drehu og Iaai.[21]

Avkolonisering[rediger | rediger kilde]

Ny-Caledonia står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[22] FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Ny-Caledonia. Frankrike er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen.

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[23] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Ny-Caledonia har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[24]

Frankrikes statsminister Jean-Marc Ayrault gjentok i juli 2013 løftet om at det skal holdes folkeavstemning om uavhengighet for Ny-Caledonia og sa at det vi skje senest i løpet av 2018.[25]

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

La Tontouta–Nouméa internasjonale lufthavn og Magenta lufthavn ligger begge ved hovedstaden Nouméa. Flyselskapet Aircalin flyr utenlandsruter, mens Air Calédonie har innenriksruter.

Inntil andre verdenskrigs slutt gikk det jernbanetrafikk mellom Nouméa og Païta.[26]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Université de la Nouvelle-Calédonie ble til i 1999, ved deling av fellesuniversitet for Ny-Caledonia og Fransk Polynesia, Université française du Pacifique.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Regions and territories: New Caledonia», BBC News, 11 desember 2008
  2. ^ a b Pacific Island Populations. 2013. Les populations du Pacifique, Statistics for Development Division, Secretariat of the Pacific Community, Noumea.
  3. ^ Jf. paragraf 1 i Loi organique n° 99-209 du 19 mars 1999 relative à la Nouvelle-Calédonie, Legifrance. Lest 18. juli 2014.
  4. ^ Prescott, Victor og Clive Schofield: The Maritime Political Boundaries of the World, Martinus Nijhoff, 2005, s. 272 og 402. Lest 18. juli 2014 via Questia (krever abonnement).
  5. ^ a b c Rawling, Timothy: «New Caledonia, Geology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berekely: University of California Press, 2009, s. 645-648.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l Murienne, Jérôme: «New Caledonia, Biology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berekely: University of California Press, 2009, s. 643-645.
  7. ^ Rapport annuel 2013, Paris: IEOM Nouvelle-Calédonie, 2014, s. 16. Lest 30. juli 2014.
  8. ^ «Climat en Nouvelle-Calédonie», Météo Nouvelle-Calédonie. Lest 27. juli 2014.
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n Petit, Jérôme og Guillaume Prudent: Climate Change and Biodiversity in the European Union Overseas Entities, Gland/Brussel: International Union for Conservation of Nature, 2010, s. 110–113.
  10. ^ Recensement de la population 2009, Synthèse, nr. 19, februar 2011. Lest 21. juli 2014.
  11. ^ a b «Recensement de la population en Nouvelle-Calédonie en 2009», Insee. Lest 26. juli 2014.
  12. ^ Akademiet for kanakiske språk regner med 28 kanakspråk, jf. «Les langues kanak», Académie des Langues Kanak. Lest 30. juli 2014. I andre kilder kan tallet være høyere.
  13. ^ Moseley, Christopher (red.): Atlas of the World’s Languages in Danger, nettversjon av 3. utgave, Paris, UNESCO Publishing, 2010.
  14. ^ «Kanak languages», Sorosoro]. Lest 30. juli 2014.
  15. ^ a b c d e f g «New Caledonia», i Gary D. Bouma, Rod Ling og Douglas Pratt: Religious Diversity in Southeast Asia and the Pacific. National Case Studies, Springer, 2010, s. 167–170.
  16. ^ Archdiocese of Nouméa, Catholic-Hierarchy. Lest 27. juli 2014.
  17. ^ Breward, Ian: A History of the Churches in Australasia, Oxford: Oxford University Press, 2001, s. 357. Lest 19. juli 2014 via Questia (krever abonnement).
  18. ^ Logan, Leanne & Cole, Geert (2001): «New Caledonia», Lonely Planet, s. 13.
  19. ^ Logan, Leanne & Cole, Geert (2001): «New Caledonia», Lonely Planet, s. 15.
  20. ^ Angleviel, Frederic (2002): De Kanaka À Kanak: L' Appropriation D'un Terme Generique Au Profit De La Revendication Identitaire, (PDF) Universite de La Nouvelle-Calidonie HERMES 32-33
  21. ^ «Les aires coutumières de la Nouvelle-Calédonie sont : Hoot Ma Whaap, Paicî-Cèmuhi, Ajië Aro, Xârâcùù, Drubea-Kapumë, Nengone, Drehu, Iaai.» Loi organique n° 99-209 du 19 mars 1999 relative à la Nouvelle-Calédonie, Legifrance. Lest 19. juli 2014.
  22. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  23. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  24. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  25. ^ «French PM promises New Caledonia referendum and return of rebel chief's head». RFI. 27. juli 2013. Besøkt 20. september 2013. 
  26. ^ «Thème: Le Chemin de fer Calédonien», Retrocaledo.com. Lest 27. juli 2014.
  27. ^ «Présentation», Université de la Nouvelle-Calédonie. Lest 30. juli 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:New Caledonia – bilder, video eller lyd
OseaniaDenne Oseania-, Frankrike- og geografirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.
En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.