Azovhavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Azovhavet er forbundet med Svartehavet gjennom det smale Kertsj-stredet (Krimhalvøya nederst til venstre).

Azovhavet (russisk:Азовское море – Azovskoje More; ukrainsk: Азовське море – Azovske more) er en bukt på nordsiden av Svartehavet, forbundet med det gjennom Kertsj-stredet. I nord grenser Azovhavet mot Ukraina, i øst Russland og i vest mot Krimhalvøya. I vest ligger også den 110 km lange Arabatlandtungen, og innløpet til den sumpete saltsjøen Sivasj, «den råtne sjøen».

I oldtiden var Azovhavet kjent som den Meotiske sjøen (Latin Palus Maeotis). Navnet Azov kan stamme fra det tyrkiske ordet «azak», som betyr «lav». En mer folkelig forklaring på navnet sier at det kommer fra en viss polovtsisk prins som het «Azum» eller «Asuf», og som ble drept mens han forsvarte en av byene i området i 1067. I norrøn mytologi ble Azovhavet kalt Møotiamyra. Det ble omdøpt til Azovhavet etter det mektige krigerfolk, «Aes-folket» (Jernfolket) som bosatte seg på østsiden av Don-elven og kysten av Møotiamyra for ca. 3000 år siden. Aes betydde «jern» på det lokale språket, og Aes-folket var blant de første der som brukte våpen av jern. Det er usikkert hvor de kom fra, i følge enkelte legender var de flyktninger fra Troja etter den trojanske krigen (folket kalles også for Trako-Kimmerer).

Havet er 340 km langt og 135 km bredt og har et areal på 37 555 km². De største elvene som munner ut i Azovhavet er Don (Tanais i oldtiden) og Kuban. Disse elvene sørger for at vannet i Azovhavet har veldig lavt saltinnhold (1,1 %), på enkelte steder nærmest ferskvann. Elvene fører også store mengder mudder ut i havet. Azovhavet er det grunneste havet i verden med en gjennomsnittsdybde på bare 7 m. Der mudderet har samlet seg, som i Taganroggulfen, er dybden faktisk under 1 meter. De dominerende strømmene i havet går mot klokkeretningen, og tidevannet varierer med en maksimal forskjell som kan være på over 5 meter. Om vinteren kan store deler av havet være islagt. De viktigste havnebyene ved Azovhavet er Berdjansk, Mariupol, Rostov, Taganrog og Jejsk. Gjennom Volga-Donkanalen er Azovhavet knyttet sammen med elva Volga og Det kaspiske hav.

Azovhavet har mange små øyer og et rikt, viktig fiske. Havområdet er blitt utnyttet for gass- og oljeutvinning. Historisk har havet hatt et rikt, variert marint liv, med over 80 fiskeslag og 300 kjente arter av virvelløse dyr. Mangfoldigheten og bestanden er nå redusert av overfiske og et økende forurensningsnivå.

Walter Pittmans teori daterer syndfloden i Svartehavet og Azovhavet til 5600 f.Kr, og det finnes spor av neolittiske bosettinger på havbunnen i Azovhavet.