Retorikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, tale, og techne, kunst). I moderne tid er retorikken ofte blitt definert som læren om overtalelse. Retorikk er en av de tre originale kunster i vestlig kultur. Begrepet «retorikk» kan også bli brukt nedlatende i noen sammenhenger når man vil avvise et verbalt resonnement el.l.

Historie[rediger | rediger kilde]

Retorikk er en 2500 år gammel kunst og vokste frem i antikken. Den var opprinnelig en del av de frie kunstene, som den utgjorde sammen med grammatikk og dialektikk trivium. Sofister som Protagoras og Gorgias var blant de første retorikerne.

Platon har satt et berømt skille mellom falsk retorikk og ekte retorikk. Hans elev, Aristoteles, la frem en enda mer berømt, større avhandling om retorikk som man fortsatt studerer den dag i dag.

I det siste århundre før Kristus finner vi retorikeren Apollonios Molon, som var Ciceros lærer.

Cicero og Quintilian var fremstående representanter for den romerske retorikk.

1800-tallet ble retorikken oppfattet som gammeldags og mekanisk, men etter Den andre verdenskrig har interessen økt. Den klassiske retorikken er blitt utviklet med nye innslag fra lingvistikk og kommunikasjonsforskning.

Kjente retorikere i vår tid er blant andre Chaim Perelman, I.A. Richards, Kenneth Burke, Lloyd F. Bitzer og Kathleen Hall Jamieson.

De attiske retorikere[rediger | rediger kilde]

Studiet av retorikk som fag startet i de greske bystatene, særlig Athen, omkring 400 f.Kr.

Aristoteles' avhandling Rhetorica er et forsøk på å beskrive retorikken systematisk som en menneskelig kunst eller egenskap. Han identifiserte tre forskjellige typer retorisk appell:

  • Ethos: viser til talerens egen autoritet
  • Pathos: vender seg til tilhøreren og dennes følelser for å påvirke
  • Logos: appellerer til fornuften og det logiske resonnementet

De praktiske rådene i dette verket er imidlertid i overkant elementære. Det anonyme verket Rhetorica Et Alexandrum, som ofte tilskrives Aristoteles, er et mer praktisk rettet verk.

Lysias er mest kjent som taleskriver for andre borgere i Athen. Lysias taler høstet anerkjennelse fordi han var flink til å uttrykke seg overbevisende, klart og kortfattet, og de ble gjerne brukt som eksempler i taleutdannelsen.

Demosthenes nøt kanskje høyest anseelse blant de attiske retorikerne. Han er mest kjent for sin tale mot kong Fillip av Makedonia.

Cicero og Quintilian[rediger | rediger kilde]

For romerne var talekunsten en viktig del av hverdagen. Appius Claudius, Cato den eldre og brødrene Gracchus er eksempler på dyktige retorikere i det gamle Roma. De ble fulgt av Cicero og Quintilian, som regnes som de fremste romerske retorikerne.

Cicero skrev mange verker om retorikk. Blant de store verkene er De Oratore, Brutus og Orator, og blant de mindre kjente er De Optimo Genere Oratorum, Topica, og De Paritione Oratia. Tidligere ble han også ansett som en mulig opphavsmann til det anonyme, men betydningsfulle Rhetorica ad Herennium.

Quintilian skrev det omfattende verket Institutio Oratoria i tolv bind. Han delte retoriske studier inn i fem kategorier som forble stående i akademiske sirkler i mange hundre år. De fem er:

  • Inventio (oppfinning) er prosessen som leder til utviklingen og finpussingen av argumenter.
  • Når argumentet er ferdig utviklet, blir dispositio (disposisjon, eller arrangement) brukt for å finne ut hvordan alt skal arrangeres for å få størst mulig innvirkning på mennesker. Denne deles gjerne inn i
    • Exordium – en innledning, hvis hensikt er å vekke publikums sympati. Denne delen kalles Proumium av Aristoteles og Quintilian selv.
    • Narratio – en beretning, gjerne kronologisk, som beskriver hva som har ledet frem til behovet for talen.
    • Probatio – bevisførselen, der ens egne argumenter fremsettes. Betegnelsen brukes først og fremst av Quintilian. Enkelte andre deler dette inn i to deler: Propositio og Confirmatio.
    • Refutatio – i denne delen imøtegås motpartens reelle eller antatte motargumenter. Cicero slo sammen Confirmatio og Refutatio i et avsnitt kalt Argumentatio, men i mange av hans egne taler opererte han likevel med et ganske klart skille mellom de to delene.
    • Peroratio – en formanende avslutning, der hovedargumentet slås endelig fast.
  • Når da innholdet i talen er kjent, og strukturen er slått fast, er de neste trinnene elocutio (stil), og pronuntiato (utlevering, måten å gjøre det på).
  • nest sist kommer memoria (husk, huske), når taleren skal prøve å huske alt dette etterhvert i talen.
  • og så kommer selve fremførelsen, actio. der logos, patos og etos blir synliggjort, og man ser om man i talesitusjonen oppnår den ønskede responsen.

Augustin[rediger | rediger kilde]

En person som ikke vanligvis blir sett på som en retoriker, er St. Augustin. Før han ble prest lærte han latinretorikk, og etter at han ble kristen, begynte han å bruke disse 'hedenske' kunstene i det godes navn. Denne nye bruken av retorikk skriver han om i boken De Doctrina Christiana, og det la grunnlaget for det som skulle bli preken-retorikk eller kunsten å preke.

Retorikk i Norge[rediger | rediger kilde]

Den norske forfatteren Georg Johannesen (1931–2005) var professor i retorikk ved Universitet i Bergen. Georg Johannesen var en av de mest hardtslående essayister i norsk litteratur, og i essayene så vel som i diktene hadde han en forkjærlighet for paradokset, det plutselige tankespranget og de provoserende sammenstillingene.

Fra september 2008 har Jens E. Kjeldsen vært ansatt som professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Kjeldsen arbeider også som professor i retorikk ved Södertörns Högskola (Stockholm).

I Norge kan man studere retorikk på Retorikkprogrammet ved Universitet i Bergen og på studieretningen Retorikk og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo

Norsk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, Øivind (1995) I retorikkens hage Oslo: Universitetsforlaget.
  • Aristoteles (2006). Retorikk. Oslo: Vidarforlaget.
  • Børhaug, Ane E. (2007). Ny retorikk i DNA. Fra Gro til Jagland til Jens. Oslo: forlag1.
  • Graver, Hans Petter (2008). Juridisk overtalelseskunst. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Graver, Hans Petter (2007). Rettsretorikk. En metodelære. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Hjort, Johan B. (1956/2007). Prosedyreteknikk. Oslo: Den norske advokatforening/forlag1.
  • Holje, Cathrine (2009). Retorikk i DNA og FrP. To arbeiderpartier – to budskap? Oslo: forlag1.
  • Hägg, Göran (2005). Praktisk retorikk. Hegnar media.
  • Johansen, Anders og Kjeldsen, Jens E. (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005. Universitetsforlaget
  • Kjeldsen, Jens E. (2002) Visuel retorik. Doktoravhandling ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.
  • Kjeldsen, Jens E. (2006). Retorikk i vår tid. Oslo: Spartacus.
  • Kjeldsen, Jens E. og Siri Meyer (red.) (2004). Krig, rett og retorikk. Retorikförlaget.
  • Kjeldsen, Jens E. (2011) Tale med billeder - tegne med ord. Det visuelle i antik retorik og retorikken i det visuelle. Spartacus forlag.
  • Kjeldsen, Jens E. og Jan Grue (eds.) (2012). Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997-2010 Retorikförlaget
  • Lippe, von der, Berit, (1995). "Reklame i grenselaus knoppskyting." Oslo:Det Norske Samlaget.
  • Lippe, von der, Berit, (1999). "Metaforens potens". Oslo: Oktober Forlag.
  • Krogstad, A. (1999). Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler." Oslo: Pax.
  • Nordhaug, Odd og Hans-Ivar Kristiansen m.fl. (2007). Retorikk, samtid og samfunn. Oslo: forlag1.
  • Retorisk årbok. (Flere utgaver.) Bergen: Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen.
  • Rhetorica Scandinavica. Retorikförlaget.
  • Rosted, Jakob (1824/2007). Forsøg til en Rhetorik. Oslo: forlag1.
  • Wallerstein, Immanuel (2007). Maktens retorikk. Oslo: Spartacus.
  • Zachariassen, Aksel (1931/2006) På talerstolen. Oslo: Arbeidermagasinet/forlag1.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: retorikk – ordboksoppføring