Sølibat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sølibat (av latin caelebs: «ugift/en som bor alene») kan henvise til å være ugift eller til seksuell avholdenhet. Et løfte om sølibat er et tilsagn om ikke å inngå ekteskap. Noen foretrekker denne bruken av sølibat, mens andre bruker det omvekslende som et synonym for avholdenhet.

Sølibat brukes spesielt om romersk-katolske presters og ordensfolks forpliktelse til å leve ugift og i seksuell avholdenhet. I Den ortodokse kirke og de orientalske katolske kirker kreves det at ordensprester (munker) lever i sølibat, mens sekularprester (de som ikke er tilknyttet en religiøs orden) kan være gift. Det er dog slik at de ikke kan gifte seg etter ordinasjonen.

Fra førkristelig tid er det flere eksempler på krav om å leve ugift, både hos romerne og hos jødene. Dette ble også tatt opp gjennom de kontemplative eneboerne og etter hvert også klostervesenet og troen på askesen.

Sølibatet i den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Før 500[rediger | rediger kilde]

Fra de tidligste tider i kirkens lovgivningshistorie stod det fast at diakoner, prester og biskoper ikke skulle være «bigamøse». Bibelsk grunnlag for denne regelen kan finnes i 1. Tim 3,2 og Tit. 1,6 – «én kvinnes mann». Men på den tid ble ordet bigami også benyttet om det å gifte seg etter at den første ektefellen var død. Den kirkelige disiplin forbød med andre ord ordinasjon av gjengifte menn.

Det fantes imidlertid ikke noen regel som forbød ordinasjon av gifte menn, eller som forbød klerikere å inngå ekteskap, før på 300-tallet. Det er blitt gjort forsøk på å vise at det allerede fantes en sterk muntlig tradisjon som krevde at gifte geistlige levde seksuelt avholdende, men disse hypotesene har møtt sterk motstand fra andre kirkehistorikere.

Hva gjelder den kirkelige praksis i de to første hundreårene etter Kristus, er det tydelig at mange biskoper og prester frivillig valgte sølibatet. De tidlige kirkefedrene og andre kunne prise sølibatet, men ingen steder fremholdes det som en bedre eller mer opphøyd levemåte for geistlige. Gifte menn var alment akseptert i kristenheten.

200-tallet og innpå 300-tallet var det gifte presteskapet det mest fremherskende. Men i områder som de romerske provinsene Africa, Egypt og Syria utviklet det seg en preferanse for å velge biskoper og prester fra asketenes rekker, og de var sølibatære. Tertullian og Origenes fremla argumenter for det ønskelige med sølibatære geistlige: (1) Presten som et eskatologisk tegn, ved det at han med sin livsstatus viste til den paradisiske tilstand, en tilstand fri for concupiscentia; (2) presten kan derved vende seg udelt og helt mot Herren (3) og dermed være mer effektiv i sin tjeneste. (4) Det ble også anført et argument om rituell renhet: Den prestelige munus sanctificandi skulle helst utøves av en mann som var rituelt ren, og seksuelt samsvar var en av flere ting (som f.eks. menstruasjonsblod) som ble ansett som uforenlig med rituell renhet. Dette siste argumentet hadde en sterkere betydning senere i kirkens historie, men det var aldri det eneste argumentet.

Tidlig på 300-tallet var det blitt slik, også i øst, at man for det meste anså at en kleriker ikke kunne gifte seg etter at han var blitt ordinert. På 400-tallet var dette blitt en universell norm. Imidlertid var det vanligvis slik at de fleste klerikere allerede hadde giftet seg før sin ordinasjon.

Det var dermed på denne tid to typer sølibatsbestemmelser: (1) Forbud mot bigamøse klerikere, og (2) forbud mot at ugifte klerikere giftet seg (altså forbud mot å gifte seg etter ordinasjonen). I Øst ble dette bekreftet av lovgivning under keiser Justinian, og han tilføyde en bestemmelse om at kandidater for bispevielsen måtte være enten sølibatære eller barnløse.

I Vesten utviklet det seg mot slutten av 300-tallet en disiplin om at gifte prester skulle leve i seksuell avholdenhet. Den antatt første lovforståelse i denne retning spores gjerne til Synoden i Elvira i 324 – skjønt selve regelen ble artikulert noe senere. Gifte menn kunne ordineres, men bare dersom de gikk med på å leve med sine hustruer som brødre og søstre. Regelen fikk liten praktisk gjennomslagskraft.

Sølibatskravet fikk etter hvert stadig større støtte, særlig innen den vestlige kirke, særlig siden flere paverSiricius (384-398), Innocent I (402-417) og Leo I (440-461), men det var fremdeles slik at presters samboerskap (uten sex) med sine hustruer var tillatt.

I Østen ble regelen om sølibat (og om seksuell avholdenhet for gifte) opprettholdt for biskoper, men den ble ikke introdusert overfor prester eller diakoner. Justinians lov ble på dette punkt bekreftet av Trullanum (691-92). Slik var den østlige regelen for prester og diakoner mindre streng enn den vestlige, på samme tid som den var strengere for biskopene – de sistnevnte kunne ikke bo sammen med sine eventuelle hustruer.

Fra 500 til ca. 1050[rediger | rediger kilde]

Også Pelagius II (579-590) Leo IX (1049–1054), Stefan IX (1057–1058), Nikolas II (1058–1061) og flere arbeidet for sølibatet gjennom utstedelse av strenge forordninger.

I Vesten var for det meste biskopene sølibatære menn under hele perioden. Frem til den karolingiske reform (tidlig på 700-tallet) var det alminnelig med gifte prester. Etter denne reformen fant man gifte prester og diakoner primært i de områder som ikke ble så meget berørt av reformbestrebelsene (Østerrike, Ungarn, Tyskland, England, Skottland ...).

Den karolingiske reform hadde størst virkning i Gallia, Italia og Spania, og var sentral for at sølibatet ble en vesentlig del av forberedelsen av menn til prestegjerningen. Det ble en tendens i retning av å styre menn i yngre alder mot prestekallet, det vil si fra et tidspunkt i livet da de ennå ikke hadde begynt å se seg rundt etter hustruer. Man begynte også å styre gutter i førpuberteten eller tidlig pubertet i retning av et fremtidig prestekall. Man kan se for eksempel de senere norske katedralskoler i dette perspektiv – selv om det neppe på noen tid var slik at alle eller de fleste av disse skolers elever endre opp som prester, det var alltid en utsiling både etter personens evner og egen interesse.

Det er opplagt at det ble langt enklere å få knesatt sølibatet når det skjedde fra ung alder av, enn det var overfor menn i 30-årene, eventuelt kreve seksuelt avhold av gifte menn som ble presteviet. Det var nemlig ved årtusenskiftet allerede slik at mange prester var gifte og samtidig forpliktet til å avstå for seksuell omgang med sine koner, men dette var vanskelig å få gjennomført i virkelighetens verden.

For å understreke kravet ble det forbudt for gifte prester å dele soverom med sine hustruer, og erklært at klerikere ikke hadde lov til å gifte seg – selv om deres ulovlig inngåtte ekteskap fremdeles ble betraktet som gyldige. (Presters ekteskap var illegale, men ikke invalide).

Etter den karolingiske reform hadde man i den katolske kirke prester som kan grupperes i fire situasjoner: (1) De som hadde giftet seg før de ble ordinert – de var etter kirkeloven forpliktet til seksuelt avhold; (2) de som var sølibatære ved ordinasjonen, og som etterpå levde for eksempel i prestelige fellesskap (som for eksempel som domherrer eller korherrer), eller levde alene i sitt sølibat; (3) de som giftet seg «ulovlig, men gyldig» etter ordinasjonen; (4) de som levde med konkubiner. Denne siste gruppen var av betydelig størrelse mange steder.

Fra høymiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Men det var pave Gregor VII (1073–1085) som fikk gjennomført sølibatet for hele kirkens presteskap. Dette skjedde ved at hans høytidelige forklaring på synoden i Roma i 1074, at alle som ville ha et åndelig embete måtte være forpliktet til sølibat. Sølibatskravet ble også innskjerpet på møtene i Reims i 1119, og møtene i Roma i 1123 og 1139 slo fast ordningen som en del av den senere kanoniske retten. For det lavere presteskapet ble imidlertid dette håndhevet noe mer forsiktig, særlig under pavene Bonifatius VIII (1294–1303) og Clemens V (1305–1314). Konsilet i Trient vedtok også en rekke bestemmelser med hensyn til sølibatet innen den romersk-katolske kirken.

Det er flere grunner til at den katolske kirke krever at deres prester skal leve i sølibat. Opprinnelig var begrunnelsene for sølibatskravet å sikre presteskapets fokus på det åndelige liv, samt å unngå at det ble bygget opp kirkelige dynastier, og at kirkelige verv og eiendommer gikk i arv. I dag er en av grunnene at presten skal være tilgjengelig for menigheten når den trenger det, og ikke være knyttet til en familie og dennes krav. En mer praktisk og pragmatisk begrunnelse som av og til hevdes på folkelig hold, er at det også er billigere for kirken å forsørge en prest uten barn.