Hegemoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hegemoni (fra gresk av hegemon som betyr fører/veiviser) betyr overherredømme eller lederstilling. Begrepet brukes om en stat eller gruppe av stater som har dominans over andre stater eller gruppe av stater. Denne dominansen kan gruppen eller staten oppnå med eller uten trusler om maktbruk. Hegemoni har den uansett hvis den i stor grad kan diktere (f.eks.) handelsbetingelser til sin egen fordel, eller mer generelt hvis den kan påvirke kulturelle perspektiver og oppfatninger i samfunnet eller i verden slik at de serer den dominante gruppen eller staten. Når det snakkes om «stat» er det vanligvis bare stormakter som kan ha en slik innflytelse.

Den politiske filosofen Antonio Gramsci (1932/1975) definerte hegemoni som «det kulturelle lederskap som utøves av en herskende klasse». En herskende klasse eller stat kan ikke bruke voldsmakt i tide og utide. Gjør den det vil den gradvis få flere og flere mot seg. Derfor tyr gruppen eller staten til andre og mer finurlige former for å få andre stater og mennesker til å slutte opp om den dominante statens verdier, politikk og handlinger.

Demokratiforskeren Robert A. Dahl opererer med to typer hegemoni, styreformene konkurransepreget oligarki og inkluderende hegemoni.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Hegemoni viste opprinnelig til den makt og innflytelse som en militært sterkere bystat i antikkens Hellas hadde over andre bystater. Allerede i antikken ble imidlertid begrepet hegemoni utvidet til å omfatte også en bystats evne til å dominere andre bystater på andre måter enn å ta i bruk militær makt. Begrepet hegemoni kan derfor langt på vei sies å være identisk med begrepet stormaktsdominans.

Gjennom historien har kulturell og politisk makt innen noe område sjelden oppnådd en perfekt balanse, men hegemoni resulterer i at visse kulturelle antagelser, verdier eller skikker får makt på bekostning og delvis eksklusjon av andre. Hegemoni berører perspektivet til den allment aksepterte historien slik den blir skrevet av kulturelle seierherrer for et medfølende publikum.

Jás Elsner (1998) skrev i Imperial Rome and Christian Triumph:

«Makt er veldig sjeldent begrenset til ren utøvelse av brutal styrke... Den romerske imperiet styrket sin autoritet og legitimitet ved å bruke seremonier, skjule den faktiske makten gjennom å vise fram sin vellykkethet, belønne de rette tradisjoner og vise fram sine ubegrensede ressurser... Makt er en mye mer kompleks og mystisk kvalitet enn noen manifestasjon av den kan gi uttrykk for. Det handler mye mer om inntrykk og teater, og om å overtale dem som autoriteten utøves overfor. Overtale dem til å akseptere at det er fornuftig å underkaste seg autoriteten. I den grad den romerske stats makt var avhengig av vise sin makt, var virkemidlet i antikken (og er fortsatt i dag) å skape, manipulere og danne visse oppfatninger i hodet til folk. I utbredelsen av imperiet, i hvilken som helst grad, var kunst makt.» (sitert på [1])

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gramsci, Antonio (1932/1975) «Letters from prison: Antonio Gramsci», Harper Colophon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]