Andrusovo-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Andrusovo-traktaten (polsk: Rozejm w Andruszowie, russisk: Андрусовское перемирие (Andrusovskoje peremirie), ukrainsk: Андрусівське перемир'я, (Andrusivske peremirja)) var en våpenhvile på 13 og et halvt år, undertegnet i 1667 mellom Storfyrstedømmet Moskva og Det polsk-litauiske samvelde, som en avslutning på en krig som hadde pågått siden 1658 over områdene som dekker dagens Ukraina og Hviterussland. I praksis ble traktaten en oppsummering av utfallet av krigene fra 1654 etter Perejaslav-traktaten, i og med at Niemież-traktaten fra 1656 var kun av midlertidig karakter. Den var også knyttet til Sveriges militære suksesser i Karl Gustav-krigene, som utgjorde en trussel mot begge nasjonene.

Traktaten ble undertegnet den 30. januar 1667 i landsbyen Andrusovo, nær Smolensk, fra russisk side signerte diplomaten og statsmannen Afanasij Ordin-Nasjtsjokin mens Jerzy Chlebowicz signerte for Det polsk-litauiske samvelde. Polen-Litauen godtok å avgi Smolensk og Tsjernihiv voivodskap og aksepterte russisk kontroll over Ukraina øst for Dnepr. Vest for Dnepr og Hviterussland skulle fortsatt være under polsk-litauisk styre. Byen Kiev skulle kun ligge under Russland til 1669, men Russland klarte å beholde byen ved å undertegne Den evige fredstraktaten med Polen-Litauen i 1686, som også stabiliserte den østlige grense mellom de to nasjonene i nesten 100 år, frem til Polens første deling i 1772. Området Zaporizjzja skulle være under felles styre mens de to landene skulle samarbeide om å forsvare seg mot Det osmanske rike.

Traktaten medførte store territoriale tap for Polen-Litauen, og ble en endelig stopper for samveldets aktive politikk i øst. Til tross for indre konflikter greide Russland, takket være ytre forhold som Khmelnytskyj-oppstanden og den såkalte Syndfloden, å overvinne Storhertugdømmets nesten 100-årige dominans og gikk slik over til offensiv politikk, i tillegg til å danne et grunnlag for den senere ekspansjon som gav Russland status som europeisk stormakt.

I Russland ble avtalen stort sett lovprist og dessuten sett som et viktig steg for å slå sammen tre øst-slaviske nasjonaliteter; ukrainere, hviterussere og russere innenfor en stat, Det russiske keiserdømmet. I Ukraina blir traktaten ofte sett som et ledd i delingen av Ukraina mellom dets mektige naboer.