Svalbard lufthavn, Longyear

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svalbard lufthavn, Longyear
IATA: LYR – ICAO: ENSB
Basisdata
FlyplasstypeSivil
OperatørAvinor
BetjenerSvalbard
PlasseringLongyearbyen
Åpnet1975
Høyde26,8 m / 88 ft
78°14′46″N 15°27′56″Ø
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
09/27 2208/2260 7244/7415 Asfalt
Statistikk (2015)
Passasjerer 165 584
Flybevegelser 6 453
Frakt (tonn) 815
Nettside
www.avinor.no/
Kart
Svalbard lufthavn, Longyear
78°14′46″N 15°27′56″Ø

Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer
Fly på Svalbard lufthavn
Flyplassen sett fra lufta.
Terminalbygningen

Svalbard lufthavn, Longyear (IATA: LYR, ICAO: ENSB) er en sivil flyplass på Svalbard. Flyplassen ligger på Hotellneset, cirka 5 kilometer nordvest for Longyearbyen. Den eies og drives av Avinor AS.

Byggingen av rullebanen startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen 14. september 1974. Flyet var en Fokker F-28 fra Braathens SAFE.[1] Svalbard lufthavn åpnet offisielt 2. september 1975. Høsten 2005 bestemte Avinor at det skal bygges en ny terminal på flyplassen. Terminalen ble åpnet 10. desember 2007. Lufthavnen har i dag status som verdens nordligste med regulær rutetrafikk, og har daglige avganger til Oslo og Tromsø med SAS og Norwegian, samt flygninger til Ny-Ålesund med Lufttransport. I 2016 reiste 170 014 passasjerer via Svalbard lufthavn, en økning på 2,1 prosent fra året før.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Adventdalen[rediger | rediger kilde]

Den første flystripa på Svalbard ble bygget i Adventdalen i nærheten av Longyearbyen. Flystripa ble bygget av Luftwaffe under andre verdenskrig. Denne flystripa ble for øvrig ikke brukt etter at krigen tok slutt, noe som førte til at eneste transport til og fra Svalbard på den tiden var med båt. Flyvåpenet startet på 50-tallet postflygninger over Svalbard. Flyene landet ikke på noen av øyene, men slapp posten over Bjørnøya og Longyearbyen.

9. februar 1959 ble en innbygger i Longyearbyen akutt syk, og det var nødvendig å få transportert pasienten til fastlandet hurtig. Gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani fikk i oppgave å rydde den gamle flystripa i Adventdalen, og den første landingen og avreisen fra Svalbard med fly siden krigen var et faktum.

Man skjønte etter hvert at behovet for regulære flygninger til og fra Svalbard var til stede, blant annet siden øya var helt isolert for adkomst mellom november og mai grunnet isen. Store Norske fikk i stand en kontrakt med Braathens SAFE for permanente flygninger, en avtale som trådte i kraft 2. april 1959. Første flyvning gikk fra Bardufoss med en Douglas DC-4.

Rullebanen som ble klargjort var på 1800 × 45 meter, men rullebanen hadde på den tiden ingen form for landingslys installert. Dette førte til at flygninger bare kunne utføres på dagtid. Den første nattlandingen på lufthavnen ble utført 8. desember 1965. Fremdeles var rullebanen uten skikkelig lyssystem, noe som førte til provisoriske løsninger. Stripa ble markert med parafinlamper, og det ble parkert biler langs den for å lyse opp ytterligere. Totalt opererte Braathens 16 flygninger den sesongen.

Året etter, og ut 1967 ble SAS tildelt konsesjonen på alle ruter til og fra Svalbard. Braathens vant denne tilbake igjen i 1968. Trafikken økte ytterligere på begynnelsen av 1970-tallet, og det ble da installert et permanent lysanlegg på flyplassen. Russiske Aeroflot startet i 1973 flygninger fra Moskva til Svalbard, en rute som ble hyppig brukt av innbyggerne i den russiske gruvebyen Barentsburg på Svalbard.

I dag går det kun faste rutefly til og fra Oslo/Tromsø og Longyearbyen, da det under covid-19 pandemien ble bestemt å legge ruten til Moskva på is av hensyn til smittevern fra mars 2019[3].

Flyvninger til Svea gjennomføres heller ikke lenger, ettersom flyplassen i Svea offisielt stengte 1. august 2022[4] etter at Sveagruva ble nedlagt.

Fra 1. mars 2022 ble de siste smitteverntiltakene i forbindelse med covid-19 - som hindret charterfly i å lande på Svalbard Lufthavn - opphevet, men grunnet krigen i Ukraina og sanksjoner mot Russland er flyvninger til Moskva fortsatt på pause.[3]

Hotellneset[rediger | rediger kilde]

Svalbardtraktaten fastslår at ingen permanente militære anlegg kan settes opp på Svalbard. Sovjetunionen var urolig for at en utbygging av en permanent lufthavn på Svalbard ville gi strategiske militære fordeler for Norge og NATO. Dilemmaet var at Sovjetunionen også fant det nødvendig med flyforbindelse til de russiske samfunnene i Barentsburg og Pyramiden. En avtale ble derfor utformet på begynnelsen av 1970-tallet.

Byggingen av nye Svalbard lufthavn startet i 1973, og utbyggerne bestemte seg for å legge lufthavnen på permafrost, for å hindre skade på rullebanen på grunn av frostsprenging. Men grunnet konstruksjonsproblemer fungerte dette ikke slik det skulle, og lufthavna opplevde ofte problemer med frostheving. Dette ble forsøkt utbedret i 1989 og 2006, noe som lyktes delvis.

Et nytt terminalbygg sto klart og ble tatt i bruk i 2007.

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Selv om Norge er en del av Schengen-området, inkluderer denne avtalen ikke Svalbard. Fra 2011 ble det innført full passkontroll på Svalbard lufthavn[5]. Reisende til og fra øya må derfor i dag ha med pass eller nasjonalt ID-kort.

Før reglene ble strammet inn 1. september 2022[6] kunne man som norsk statsborger også reise til Svalbard med annen legitimasjon som førerkort utstedt etter 1998, bankkort med bilde og fødselsnummer eller forsvarsdepartementets Identitetskort.

Det er 200 utendørs parkeringsplasser ved lufthavnen. Korttidsparkering er gratis, parkering utover ett døgn er avgiftsbelagt. Det tilbys også drosjer, leiebiler, og flybuss ved lufthavnen. Svalbard Lufthavn AS og Widerøe har ansvaret for all bakkehåndtering Ground Handling.

Rullebanen måler 2 323 x 45 meter og har baneretningene 09/27. (øst-vest) Banen er utstyrt med ILS, men mangler taksebaner. Taksing foregår derfor på rullebanen.

Inne i terminalen finnes det serveringsmuligheter kun innenfor sikkerhetskontrollen, i en kiosk styrt av Svalbardbutikken.

Ulykker[rediger | rediger kilde]

10. oktober 1986 styrtet et Cessna-fly like etter avgang fra Svalbard lufthavn. Alle de seks ombord omkom.[7]

29. august 1996 styrtet et russisk Tupolev Tu-154M-fly i Operafjellet under innflygning til Svalbard lufthavn. Flyet ble operert av Vnukovo Airlines og var på vei fra Moskva til Longyearbyen med russiske og ukrainske gruvearbeidere. Flyet var cirka 3 kilometer ute av kurs da det styrtet. Alle de 141 om bord omkom i ulykken. Denne ulykken er den flyulykken på norsk jord som har tatt flest menneskeliv. Se Operafjellulykken.[8]

Flyselskaper og destinasjoner[rediger | rediger kilde]

Innland[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Norges flagg Scandinavian Airlines[9] Oslo, Tromsø
Norges flagg Norwegian Air Shuttle Oslo

Charter[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Norges flagg Lufttransport Ny-Ålesund, Svea[10]

Frakt[rediger | rediger kilde]

Flyselskap Destinasjoner
Polens flagg Sprint Air Tromsø (for Posten Norge AS)

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. oktober 2006. Besøkt 11. mars 2006. 
  2. ^ «Trafikkstatistikk desember 2016 (Excel-fil)». Avinor. januar 2017. Besøkt 1. mars 2017. 
  3. ^ a b Holm, Per Annar (19. oktober 2022). «(+) Vil ha russiske charterfly mellom Moskva og Svalbard». www.svalbardposten.no. Besøkt 14. november 2022. 
  4. ^ Hjeltnes, Tuva Bull (2. august 2022). «(+) Den siste flyvningen». www.svalbardposten.no. Besøkt 14. november 2022. 
  5. ^ «Regler for innreise og opphold på Svalbard». Arkivert fra originalen 3. august 2012. Besøkt 24. mai 2011. 
  6. ^ «Pass, nasjonalt ID-kort og visum». Sysselmesteren på Svalbard. Besøkt 14. november 2022. 
  7. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. Besøkt 11. februar 2008. 
  8. ^ http://aviation-safety.net/database/record.php?id=19960829-0
  9. ^ SAS.no: Rutekart Arkivert 26. mai 2012 hos Wayback Machine.
  10. ^ Charter for Store Norske Spitsbergen Grubekompani og Kings Bay AS

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]