4G

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

4G er en teknologi for fjerde generasjons mobiltjenester (4G) i mobilnett, en etterfølger til 3G og 2G. Det er forventet å gi en sammenhengende og sikker IP-basert løsning som skal kunne tilby stemme, data og multimediatjenester til brukerne "overalt, uansett tid". At tjenesten er IP-basert gjør at den skal gi vesentlig høyere hastigheter hva angår dataoverføring enn det tidligere generasjoner har kunnet tilby. 4G er f.eks ti ganger raskere enn dagens «turbo-3G». Et 4G kommunikasjonssystem kan tilgjengeliggjøres ved å oppgradere eksisterende kommunikasjonsnettverk. Dette må derfor ikke nødvendigvis bygges fra grunnen av. Pre-4G teknologier som mobil WiMax og første-utgivelse av 3G Long Term Evolution(LTE) har vært tilgjengelig på markedet siden henholdsvis 2006 og 2009, og ofte blitt markedsført som 4G. Imidlertid oppfyller ikke disse teknologiene (iallefall i eksisterende versjonen) kravene som er satt til 4G av Den internasjonale telekommunikasjonsunion, hvor man skal ha opp mot 1 Gbit/s i hastighet.

Eksempel 4G LTE MiMo antenne

Mål[rediger | rediger kilde]

4G utvikles for å kunne overføre høykapasitetstjenester som mobilt bredbånd, MMS, video chat, mobil-TV med HDTV-kvalitet, IP-basert tale (voice) og data.

Arbeidsgruppen for 4G har definert følgende mål for 4G-standarden:

  • Effektiv frekvensbruk (i bits/s/Hz og bits/s/Hz/site)
  • Høy nettverkskapasitet: Flere brukere pr antennepunkt
  • Høye nominelle dataoverføringsrater: 100 Mbit/s når klienten beveger seg (nomade) og 1 Gbit/s når klienten er relativt stillestående.
  • Universell tilgang: 100 Mbit/s overføringer mellom to punkter, uansett hvor i verden de er
  • Sømløs nettverkstilgang og global roaming over flere nettverk
  • Høykvalitetsservice for neste generasjon multimediatilbud (nevnt øverst i avsnittet)
  • Samhandling med eksisterende trådløs-teknologier
  • Skal utelukkende være et nettverk som svitsjer IP-pakker

I Japan har NTT DoCoMo lansert forskningsprosjektet 4G 201X som tar mål av seg å utvikle mobilt bredbånd med datakapasitet på 1 Gbps (1 000 000 kbps). I Europa står Nokia i spissen for utviklingsprossen LTE (Long-term Evolution) som har som mål å utvikle en europeisk 4G-standard.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Netcom har i 2009 begynt å bygge ut LTE-nett i Norge på 2600 MHz-båndet. Selskapet valgte i 2009 Huawei til å oppgradere og bygge ut det norske mobilnettet.[1] Selskapet skal levere nytt utstyr til mobilnettet på tvers av teknologigenerasjonene 2G, 3G og LTE, som i praksis betyr radioutstyr til flere frekvensbånd.

NetCom var først ute, nettet skulle være klart for bruk i Oslo i 2010. De samarbeidet med Samsung om dette.[2] Netcom avduket 14. desember 2009 verdens første 4G-nettverk med LTE-teknologi i Oslo.[3] 1. februar 2011 lanserte NetCom 4G i Trondheim, Bergen og Stavanger. De har siden dette lansert dekning i flere byer/tettsteder og ferieområder.[4]

Banzai har lansert WiMax for Fredrikstad og Sarpsborg.[5]

LTE-nettet skal bygges ut på nasjonalt plan fra 2011 hvor man skal bruke frekvensene som ble ledige da det gamle analoge bakkenettet for tv ble slukket, (se [2] og [3]). Alle aktørene med (planer om) slikt nett i Norge vil kalle tilbudet for 4G, men kritikerne har påpekt at verken hastighet eller stabilitet ved LTE-teknologien egentlig oppfyller kravene til 4G satt av Den internasjonale telekommunikasjonsunion, og at de sånn sett egentlig kun tilbyr "3,9G" [4].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ tu.no – Mobilnettet blir kinesisk
  2. ^ NetCom Pressesenter - Ti skritt nærmere 4G-lansering
  3. ^ VG.no - Verdens første 4G-nett åpner i Oslo
  4. ^ [1]
  5. ^ banzai.no – 4G i Fredrikstad og Sarpsborg