Spitsbergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spitsbergen
Geografi
Øygruppe Svalbard
Areal 39 044 km² km²
Høyeste punkt Newtontoppen (1713 moh.)
Administrasjon
Norge
Norge
Største by Longyearbyen (2 060 innb.)
Demografi
Befolkning 2 600 (per 2010)
Plassering
Willem Barents (15491597).
Inndeling av Svalbard for verneformål, og navn på "Land" (f.eks "Bünsow" = Bünsow Land). Område-nummer er provisoriske kommunenumre tildelt for inndelingsformål, Svalbard settes da som fylke nr 21. Forvaltningsområde 10 er angitt med ytre blå grense.
Nasjonalparkene på Svalbard.
Svalbards geologi. Innfelt: Jan Mayen og Bjørnøya.
Temperaturdiagram for Longyearbyen.
Svalbardvalmue, Papaver dahlianum.
Denne artikkelen er om øya Spitsbergen. For hele øygruppen, se Svalbard.

Spitsbergen (før 1969: Vestspitsbergen, nederlandsk: Spitsbergen, «Spisse fjell») er Svalbards største øy med 37 673 km² areal. Spitsbergen er mer enn ti ganger så stor som Hinnøya, og er dermed Norges største øy og den 36. største øya i verden. Den ligger vest i øygruppen og strekker seg ganske nøyaktig 400 km i nord-sørlig retning fra Verlegenhuken i nord til Sørneset i sør. På tvers er Spitsbergen nesten 220 km i øst-vestlig retning fra Kapp Payer i øst til Kvadehuken i vest. Rundt kysten i vest og nord finnes det noen ganske få mindre øyer i et utpreget fjordlandskap. De fire lengste fjordene og samtlige bosettinger på Svalbard, ligger på Spitsbergen. Øya har alle øygruppens sju nasjonalparker.

Longyearbyen har 2 075 innbyggere (2013), Barentsburg (russisk), Ny-Ålesund og Sveagruva, samt 10-12 polske forskere i Isbjørnhamna og 4-5 fastboende hotellverter i Pyramiden.[1] Det har aldri vært større, permanente bosettinger på noen av de andre øyene. Bosettingen fikk sine stimuli fra fangst 1600-1850, utforskning 1880-1928, og gruvedrift 1906-2000. I nyere tid har forskning og turistnæring hatt sterkest vekst. Fra 1601 var det engelske og nederlandske hvalfangst-stasjoner på øyene i nordvest, senere også lengre sør – blant annet med en norsk sommerstasjon i Green Harbour. Pomor-perioden med russisk fangst hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Utfordringer med sjøis og kommunikasjoner har medført at det aldri har vært landbaserte fiskerier her, alt fiske har historisk vært landet i Europa. I nyere tid er fisket sterkt beskyttet av Fiskerivernsonen rundt Svalbard.

Restene av Golfstrømmen bringer varmt, atlantisk vann oppover vestkysten og nordkysten av Spitsbergen og Nordaustlandet, som er mindre islagt enn østkystene av de samme øyene. Spitsbergen er preget av fjell og isbreer, og øst-vestgående elvedaler i midtpartiet. Midtpartiet fra Isfjorden og sørover har yngre fjell fra kvartær og tertiær, og 65 millioner år gamle kull-leier tilknyttet de sentrale bosettingene.

Spitsbergen fikk sitt navn av nederlenderen Willem Barents, som oppdaget den i 1596. Han kalte den West-Spitsbergen (Svalbard i sin helhet kalte han Spitsbergen), etter de mange høye og spisse fjellene på øygruppen.

Natur og geografi[rediger | rediger kilde]

Øygruppen strekker seg fra 74°N til 81°N, mens Spitsbergen går fra 76°30'N til 80°N. Golfstrømmen fører derimot til isfire forhold og gjør dette til verdens nordligste isfrie samfunn. I Longyearbyen kommer sola 8.mars, og høysommeren er omkring øygruppens «nasjonaldag» 14.august. Mørketida starter i oktober. Spitsbergen har fire viktige landskapsregioner: Tre isdekte brelandskap i sør, vest og øst, og en relativt bar fjellregion i nord-midt og vest-midt. Øya har vært utsatt for omfattende istids-aktivitet, og har et sterkt innskåret fjordlandskap. Alle fjordene skjærer inn på vest- eller nordkysten. Wijdefjorden i øst er østgrensen for devon-grabenen, mens de vestlige fjordene er klassiske, brede elvedalsfjorder gravd ut av ismassene og smelteelver. Det er bare fire større elver på hele øygruppen, og de ligger alle i det sentrale Nordenskiöld Land og munner ut i Isfjorden og Van Mijenfjorden fra øst. Elvedalene er brede på grunn av historisk isskuring samt at vannføringen er meget høy i periodene med is- og snøsmelting om våren. Isskuringens retning er tydelig øst-vest.

Det er sju nasjonalparker på Spitsbergen inklusive Forlandet, og dette er alle på øygruppen – de andre øyene har ingen nasjonalparker siden det er lite ferdsel der – de har et sterkere vern gjennom naturreservater, noe det også er tre av på Spitsbergen. Videre har Spitsbergen seksten fuglereservat, som etter Svalbardmiljøloven har status som naturreservat. Det er også et geotopvernområde som verner et arkeologisk viktig område ved ytre Isfjorden.

Tabellen nedenfor gjengir de viktigste geografiske områdene og enhetene på Spitsbergen, inndelt utfra formelle områder (områdenumre angitt) i fire regioner av Spitsbergen samt Prins Karls Forland:

Region (områdenr) «Land» Nasjonalpark (grl.år) Kart (nr) Fjorder (km) Isbreer Fjell (moh.)
Sør-Spitsbergen (2112) Sørkapp, Torell, Wedel Jarlsberg Sør-Spitsbergen nasjonalpark (1973) 1 Hornsund (30) Sørkappfonna, Hornbreen, Nathorstbreen Hornsundtind (1401)
Midt-Spitsbergen (2110, 2113, 2115) Nathorst, Heer, Nordenskiöld Nordenskiöld Land nasjonalpark (2003) 2 Van Keulenfjorden (50), Van Mijenfjorden (83), Isfjorden (107) Doktorbreen, Strongbreen, Paulabreen, Fridtjovbreen, Gruvfonna, Hellefonna Rånekampen (1178), Gustavfjellet (1235)
Sabine, Bünsow Sassen-Bünsow Land nasjonalpark (2003) 3 Sassenfjorden, Billefjorden Ulvebreen, Fimbulisen, Hayesbreen, Von Postbreen, Tunabreen Umstonfjellet (1106)
Nordvest-Spitsbergen (2116, 2104, 2119, 2114) Dickson, James I, Oscar II Nordre Isfjorden nasjonalpark (2003) 4 Dicksonfjorden (30), Nordfjorden, Kongsfjorden (32) Holmströmbreen, Sveabreen, Borebreen, Venernbreen, Eidembreen, Osbornebreen Leksandfjellet (1030), Lexfjellet (997)
Albert I, Haakon VII, Andrée Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark (1973) 7 Krossfjorden (31), Woodfjorden (64) Kronebreen, Holtedahlfonna, Vonbreen, Isachsenfonna, Lilliehöökbreen, Monacobreen Eidsvollfjellet (1454)
Andrée, Dickson, Olav V Indre Wijdefjorden nasjonalpark (2003) 6 Wijdefjorden (108) Mittag-Lefflerbreen Strømfjellet (1325)
Nordøst-Spitsbergen Olav V, Ny-Friesland Lomfjorden (36) Negribreen, Hannbreen, Hochstetterbreen, Akademikarbreen, Kvitbreen, Hinlopenbreen, Oslobreen, Ursafonna, Chydeniusbreen, Balderfonna, Veteranen, Åsgardfonna, Valhallfonna Newtontoppen (1713), Perriertoppen (1712)
Prins Karls Forland (2118) Prins Karls Forland Forlandet nasjonalpark (1973) 5 Grampianfjella (1084)


Geologi[rediger | rediger kilde]

Spitsbergen lå fra kambrium via devon og videre klemt mellom Laurentia og Siberia, og ble formet av den kaledonske fjellkjedefolding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450 – 440 millioner år siden, altså i sen ordovicium[2], basert på studier av Ny Friesland og Nordaustlandet. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (her kalt Hecla-Hoek-provinsen), med noe nyere, mulig variskisk fjellkjedefolding i sørøst (Torell Land). De kaledonske fjellene tilhører antakelig den Laurentiske kontinentalplaten. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet, et 100 km bredt belte fra sør til nord på øya, er en graben som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble devonsk, mens den sørlige delen fra Isfjorden og nedover ble dekket av hav og yngre sedimenter langt senere, mange av dem fra kvartær og tertiær. Bockfjorden, som er en sidefjord av Woodfjorden i nordvest, har varme kilder som en rest av tidligere tiders vulkanisme. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.

Det er rikelig med fossiler i midtpartiet, bl.a 135 millioner år gamle musling- og blekksprutskall fra jura, 100 millioner avtrykk av dinosaurer, og 65 millioner år gamle plantefossiler og kull fra tertiær. Fossiler av dinosaurer er funnet i f.eks Festningen geotopvernområde som ligger ytterst ved Isfjorden på grensen mellom de yngre midtmassene og de kaledonske dekkene i vestbeltet.

I midtbeltet er det dannet kull av plantemateriale for omlag 65 millioner år siden, og dette er blant de yngste kulleiene vi kjenner til (kull forbindes andre steder oftest med det langt eldre karbon-perioden). Kullagene er horisontale ved Longyearbyen som ligger midt i grabenen, men vertikale ved Barentsburg og Sveagruva som ligger i hnhv vest- og østgrensen av grabenen. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, men det er ikke gjort drivverdige funn.

Klima[rediger | rediger kilde]

Varmt, atlantisk vann følger restene av Golfstrømmen langs vest- og nordkysten, og kystene av fjordene er nesten uten unntak isfrie. Derimot er østkysten og de andre øyene lenger øst konstant dekeks av sjøis. Det gunstige klimaet i vest bidrar til å forklare at bosettingen fra de tidligste tider ble lagt her, med tilgang til fast land og havner som er isfrie 3-4 måneder i året. Hovedfjordene Isfjorden og Van Mijenfjorden er isfrie minst 4 måneder, mens deres sidefjorder ofte har litt kortere isfri seilingssesong.

Middeltemperaturer
Longyearbyen
Januar –14,6°
Februar –15,2°
Mars –14,5°
April –11,0°
Mai 03,1°
Juni +02,9°
Juli +06,5°
August +05,2°
September +00,5°
Oktober 05,5°
November –10,2°
Desember –12,9°

Våren kommer i mai og sommeren varer fra juli til september. Om sommeren ligger temperaturen stort sett på plussiden, med en gjennomsnittstemperatur på 6°C. Det er lite nedbør, men fuktig luft fra havet kan gi tåke og lett duskregn. De indre fjordområdene har et svært tørt klima; Svalbard Lufthavn har lavest normal årsnedbør av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm nedbør i året. Vinteren på Svalbard er mild, beliggenheten tatt i betraktning. Februar er vanligvis den kaldeste måneden med en gjennomsnittstemperatur på -12°C til -17°C. Bjørnøya, som også regnes som del av Svalbard, har gjennomsnittstemperatur på bare -8°C i kaldeste måned. De seneste årene har vært betydelig mildere, opp til 5 grader varmere årsgjennomsnitt. Svalbard er dermed den delen av Norge hvor temperaturen stiger raskest, noe som stemmer med klimaforskernes modeller for framtidens klima. I Longyearbyen er det midnattssol fra 19. april til 22. august, og mørketid fra 27. oktober til 15. februar.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Floraen er tundrapreget med en del gressarter og noe blomsterplanter. De drøyt 160 planteartene på Svalbard er i hovedsak representert nettopp på Spitsbergen. Ulike fjellplanter, bl.a soleier, er stedegne og typiske for Svalbard, mens enkelte også finnes på Norge eller Island. Blant de mer iøyenfallende eller vanlige artene er tundragras, snøull, reinrose, svartbakkestjerne, skjørbuksurt, svalbardvalmue, fjellsmelle, polarflokk, rublom, fjellsyre, snøarve, tuesildre og rødsildre. I tillegg vokser flere arter av lav og mose. Det vokser også sopp på Spitsbergen.

Det er tre landbaserte pattedyr på øygruppen inkludert Spitsbergen: isbjørn (ca. 3 000 individer), svalbardrein, og polarrev. Svalbardreinen er nærmere beslektet med nord-amerikansk karibu enn med europeisk rein, og kan ha kommet inn vestfra. Tidligere utstasjonerte moskus har dødd ut på Spitsbergen. I tillegg er det marine arter som hvalross, ringsel, storkobbe, steinkobbe, og en rekke arter av hval. Svært viktig for havets økologi er polartorsk, og hoppekreps-arter som raudåte, ishavsåte og feitåte (Calanus) [3] Under varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden (f.v.t), med maksimal utbredelse under et antatt klimatisk optimum omkring 7 250 f.v.t. De siste funnene daterer seg til 5 300 f.v.t ved munningen av Woodfjorden, mens neste funn fra arktiske strøk omfatter Bjørnøya med funn på 2000-tallet.[4]

Fuglelivet omfatter blant annet kortnebbgås, hvitkinngås, ærfugl, praktærfugl, svalbardrype, krykkje, gråmåke, polarmåke, rødnebbterne, havhest, teist, alkekonge, lundefugl og fjæreplytt. Av fuglene er det kun svalbardrype som lever på øygruppen hele året. Polarmåke og krykkje hekker på øgruppen, men om vinteren trekker den ut til Grønland og Jan Mayen. Polarlomvi hekker bare på Bjørnøya.

Turisme og kulturminner[rediger | rediger kilde]

Under Svalbardmiljøloven er alle menneskelige minnesmerker og gjenstander fra før 1946, per definisjon fredet innen en avstand av 100 meter. Kulturminner fra fangstperioden 1600-1900, og fra gruveperioden siden 1904, er tallrike langs vestkystene av øya. Det vestlig-sentrale Spitsbergen tilhører Forvaltningsområde 10 og her kan tilreisende bevege seg fritt uten forsikringskrav eller meldeplikt. Forvaltningsområdet omfatter hele Nordenskiöld Land, Dickson Land, Bünsow Land, vestlige Sabine Land, samt sjøarealene i Isfjorden og Van Mijenfjorden, men ikke hnhv nord- og sørkystene av disse. Dessuten omfattes et område i nærområdene rundt Ny-Ålesund. I øvrige grupper må man ha særskilt forsikring og melde seg for Sysselmannen før ferdsel skjer.

Et økende antall anløp av cruisefartøy og utbredt turisme setter først og fremst sine spor i form av urbanisering i Adventdalen, med Longyearbyen og hytte- og hundefeltene oppover denne dalen som sentrale installasjoner. Gruvedrift skjer idag kun i Gruve 7 (midtre Adventdalen), i Barentsburg og i Svea. Scooterkjøringen mellom Longyearbyen og Svea har krevd lite utbygging. Det er mobildekning i Barentsburg, Longyearbyen, Adventdalen, Svea, og delvis i Reindalen. Det arrangeres årlig et hundespannkløp fra Longyearbyen via Fardalen og Colesdalen til Kapp Laila, og tilbake. Det er ingen utbygging av områder for skiidrett eller andre utendørs sportsaktiviteter utenom merkede løyper for scooter- og hundekjøring. Ishuler i breer er populære utfartsmål, eksempelvis innerst i Bolterdalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.norden.org/no/norden-for-deg/flytte-til-norden/flytte-til-norge/flytte-eller-reise-til-svalbard
  2. ^ Krzyscztof Birkenmajer, Caledonides of Svalbard and Plate Tectonics – Bulletin of the Geological Society of Denmark, Vol 24, 1975, side 15.
  3. ^ Jacob Karstensen, et al, «Effects of environmental conditions on the biomass of Calanus spp. in the Nordic Seas», Journal of Plankton Research, Volum 34, nr 11, 2012, side 951-966.
  4. ^ Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, Volum 56 nummer 2, 2002, side 56-61.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

SvalbardstubbDenne Svalbardrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.