Ordovicium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vegg av sedimentære bergarter av kalk- og sandstein fra Ordovicium og Silur, Hurum.

Ordovicium er en periode i jordens oldtid. Den begynte for 488 millioner år siden og sluttet for 444 millioner år siden. Ordovicium ble definert av Charles Lapworth i England og Wales i 1879 (perioden ble oppkalt etter det keltiske folket Ordovices).

[rediger] Epoker

Epokene som ordovicium deles i, er tidligordovicium, mellomordovicium og senordovicium. De respektive skillene går ved hhv. 472 og 461 millioner år før nåtiden.

[rediger] Tektonikk

I ordovicium lå landområdene fortsatt spredt i verdenshavet.

[rediger] Bergarter

De fleste avleiringer fra ordovicium er (omdannet) havbunn (dvs. sedimenter) og metamorfe, men også noen magmatiske bergarter.

[rediger] Klima

Overgangen mellom mellom lys grå kalkstein avsatt i grunnt vann i ordovicium og mørk brun slamstein avsatt på dypt vann fra den påfølgende perioden silur på Hovedøya, Oslofjorden. Lagene har blitt snudd i dannelsen av den Kaledonske fjellkjeden.

Gjennomsnittstemperaturen var betydelig lavere enn i kambrium. På slutten av perioden var det en serie istider som førte til et betydelig globalt fall i havnivået. Den brå havnivåforandringen vises godt blant annet på Hovedøya i Oslofjorden, der det er et brått skille fra lys grå kalkstein (avsatt på grunnt vann) til brun slamstein avsatt på noen hundre meters dyp. Overgangen til silur er markert ved slutten på denne istidsperioden, og en påfølgende avsmeltning med en marin transgresjon.

I ordovisium lå Norge 20° sør for Ekvator, tilsvarende Kalahariørkenen i det moderne Namibia og Kalahari. Selv om gjennomsnittstemperaturen globalt var lavere enn i kambrium, var klima lokalt i Norge varmere. Det finnes lite avsettninger fra denne perioden, men trolig var Norge preget av tørre ørkner. I Oslofeltet finnes det ordovisiske bergarter preget av kornete kalkstein, som trolig ble avsatt på langrunne hvite kalksandstrenner, tilsvarende slik vi finner på Bahamas i dag.

[rediger] Planteliv

Matter av alger og bakterier var de eneste planteformer som eksisterte på land i ordovicium. Oksygeninholdet i atmosfæren var derfor ganske lavt, og himmelen ville hatt et svakt grønnskjær (det er oksygen som gjør himmelen blå).

[rediger] Dyreliv

Trilobitt og skallblekkspruter er fremtredende blant fossilene, men også de første virveldyr – kjeveløse fisker – er dokumentert fra perioden. I slutten av ordovicium skjedde en masseutdøing der så mange som 75% av alle artene kan ha forsvunnet. Spesielt armføttinger og mosdyr ble rammet av denne utdøingen.