Svalbardtraktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oversikt over land som har signert Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten, også kjent som Paris-traktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelsene med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard.

Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen». Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid omstridt.[trenger referanse] Fremdeles: Artikkel 7: "Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling..." Begrensningene traktaten pålegger Norge er blitt sammenlignet med det EF-traktaten pålegger medlemslandene.[1]

I tillegg til Norge var signaturstatene USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige. Flere enn 30 ytterligere stater har signert traktaten ved et senere tidspunkt, inkludert Sovjetunionen i 1924.

Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.

Svalbard er erklært som avmilitarisert sone.[2] Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktatens kapittel 9; imidlertid erklærte Norges regjering at området forble nøytralt, men forbeholdt seg retten til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.[3]

Under utviklingen av EUs satellittnavigasjonsprogam Galileo, som forventes å være delvis operativt fra 2014, ble Svalbard satelittstasjon utpekt som en mulig sambandspost, og Norges Fredslag mente det kunne innebære et brudd på prinsippet om demilitarisering, hva norske myndigheter avviste.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carl August Fleischer: Svalbards folkerettslige stilling i Arne Treholt, Karl Nandrup Dahl, Einar Hysvær og Ivar Nes (red.): «Norges havretts- og ressurspolitikk» (Tiden norsk forlag, 1976) (digital utgave) s. 140–141: «Selvsagt er Norge forpliktet til å holde sin lovgivning innenfor folkerettens og spesielt Svalbardtraktatens grenser. Men dette er ikke noe prinsipielt forskjellig fra det som også kan gjelde det norske fastland. Populært kan man si at Svalbard er en del av Norge, men at vi har et slags «mini-EF», der alle traktatparters borgere har adgang til å etablere seg og drive næringsvirksomhet uten diskriminering etter nasjonalitet.

    Allerede Svalbardtraktatens art. 1 sier klart fra at Svalbard er undergitt «Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett.» Norges suverenitet er det således ikke tvil om. I tillegg til traktaten kan suvereniteten i dag sies å hvile på langvarig norsk administrasjon og utøvelse av høyhetsrett over området.

    Uttrykksmåten i Svalbardtraktaten art. 1 er valg med hensikt og ment som en realitet. ...»

  2. ^ «Svalbardtraktaten,». Lovdata. Besøkt 3. januar 2013. «Art 9. Med forbehold av de rettigheter og plikter for Norge som følger av dets tiltredelse av Folkenes Forbund forplikter Norge sig til ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.» 
  3. ^ Svalbardtraktaten i Store norske leksikon, avsnitt Historie.
  4. ^ «Svalbard-status i det blå». Ny Tid. 1. september 2006. Besøkt 4. januar 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]