Polarvier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Polarvier
Polarvier i Endalen på Spitsbergen
Nomenklatur
Salix polaris
Populærnavn
polarvier
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenVierordenen
FamilieVierfamilien
SlektVierslekta
Økologi
Habitat: terrestrisk

Polarvier (Salix polaris) er et lite løvtre i vierfamilien (også kalt pilefamilien). Den er en liten, krypende busk som blir 1 til 5 cm høy og blomstrer i juni til juli. Den er av størrelse og utseende lik musøre, som kalles «verdens minste tre». Polarvier er sjelden og vokser på fuktig og kalkholdig fjelljord i den nordlige delen av den skandinaviske fjellkjeden samt Svalbard.

Hunnplante med typisk iøynefallende, røde frukter (kapsler). Longyeardalen, Spitsbergen.
Hannplantene er mer unnselige fordi blomstene (raklene) er tynne med små, røde blomster på lange blomsterstilker. Her fra Reinsdyrflya nord på Spitsbergen.

Arten har separate hann- og hunnplanter.

Polarvier er vanskelig å skille fra musøre. Årskvistene er rødlige og snaue, lengre nede på stilken grønngul eller brunlig. Bladene er mørkegrønne, blanke og nyreformede eller avrundede i ulike størrelser, 1–2,5 cm brede, med hele kanter, men tidvis noe tenner nederst ved basis. Mot høsten blir bladene gule. Bladet har bare 2–5 par sidenerver. De rødbrune bladstilkene er maksimalt 2 cm lange, ofte mindre.

Hunnraklene har 5–15 blomster og rødsvarte skjell, mens kapslene er mørkerøde eller snarere brunsvarte, gråbrun til fiolett og tett gråhåret uten at dette preger fargeinntrykket av kapselen mye. Kapselen har purpurrød griffel. Hunnblomstenes frukter (kapsler) er større og mer iøynefallende enn hos musøre – hos rynkevier er de ofte svært framtredende spesielt om høsten.

Polarvier danner ganske ofte hybrider med musøre.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Polarvier er ganske vanlig i fjellet, danner matter som kan sees med karakteristiske mørkerøde frukter (kapsler). Den brer seg til snaufjellet i Norge og Sverige. I Norge vokser den i sør fra høyder på over 1 500 meter, og i Sør-Norge er den avgrenset til Hardanger, Jotunheimen og Dovrefjell samt grensetrakten mellom Hedmark, Sør-Trøndelag og Härjedalen. Fra Nordland er bestanden mer sammenhengende til østre Finnmark, men den vokser ikke veldig langt inn i Sverigeog Finland. Den vokser i arktiske strøk helt ned til havet, både i Nord-Norge og på Svalbard hvor den er svært vanlig over nesten hele Spitsbergen. Den vokser også på Bjørnøya.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]