Nordenskiöld Land nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nordenskiöld Land nasjonalpark
Land Norge Norge
Område Svalbard
Nærmeste by Sveagruva
Areal
 – Totalt:
 – Land:

1 362 km²
1 207 km²
Opprettet 2003
Tundralandskap i Bellsund, lengst sørvest i nasjonalparken

Nordenskiöld Land nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i alpine og delvis bredekte fjellområder rundt lavlandene Reindalen og Nordenskiöldkysten, på øya Spitsbergen (Svalbard); langs nordkysten av Van Mijenfjorden. Parken ble opprettet i 2003, for å «å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner som referanseområde for naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv».[1]

Nasjonalparken dekker et område på tall 1 362 km², herav 1 207 km² landareal og 155 km² marint område. Grensen strekker seg en nautisk mil ut fra land ved lavvannslinjen.

Nasjonalparken ligger i den internasjonale traktatsonen Svalbard, innenfor Sysselmannens Forvaltningsområde 10 (hvor det ikke er særskilt forsikrings- og meldeplikt for ferdsel). Nordvest for parken ligger det lille Kapp Linné fuglereservat helt ytterst i Isfjorden, og i Sassendalen 15 km nord for nordenden av parken starter Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.

Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]

Nordenskiöld Land nasjonalpark omfatter den sørlige halvdelen av Nordenskiöld Land – den lange landtungen mellom Isdalen og Van Mijenfjorden. Grovt sett omfatter parken (fra vest) først det flate lavlandet langs Nordenskiöldkysten mellom utløpene av de to fjordene, deretter sørdelen av Fridtjofbreen, Berzeliusdalen, Vassdalen, Semmeldalen, og Reindalen. Rundt dalførene følger grensen stort sett vannskillet langs de omliggende fjelltoppene.

Landskapet er alpint og vilt (640-1 047 m) i øst og nord, og bratt (500-900 m) med en bred og helt flat kyststripe i vest. Det er evig isdekke (fra vest) på breene Erdmannbreen, Fridtjofbreen, Gleditschfonna, Marstranderbreen, Tavlebreen, Medalsbreen, Krokbreen, Bergmesterbreen, Marthabreen, og Slakbreen.

Det er forekomster av pingoer i Berzeliusdalen og Vassdalen, og et stort antall av dem øverst i Reindalen. Ellers har Reindalen geomorfologi, morener, steinbreer og ulike rasfenomener av stor betydning. Dalen munner ut med et av øygruppens største og bredeste elvedelta kalt Stormyra, som er på 100 km² og munner ut i Kaldbukta i Van Mijenfjorden. Reindalen har sure bergarter, mens Nordenskiöldkysten i vest har kalkholdig grunn.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Reindalen er det frodigste vegetasjonsområdet på hele Svalbard, og isfri hele året. Det er viktige torvmoser i Reindalen, og mye fuglefjellsvegetasjon på Nordenskiöldkysten.

Parken har vadefugl, gjess, dykkender og sjøfugl. Ingeborgfjellet ved kysten i sørvest er et stort fuglefjell som sammen med Nordenskiöldkysten i 2011 ble utpekt til ramsarområde, og som også står på BirdLife Inter­nationals liste over viktige, europeiske fuglefjell. Det er både alkefugl, krykkje og havhest.[2]

Av fauna kan nevnes fjellrev, streifende isbjørn, og beitende og kalvende svalbardrein.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Det er kulturminner med fangsttufter tilbake til sent på 1600-tallet, mange av dem russiske overvintringsstasjoner. Blant eldre bo- og fangstplasser kan nevnes (fra vest) Camp Bell og, Camp Millar i Vårsolbukta, og Camp Morton litt lengre øst. Det er også industrielle kulturminner fra tidlig mineralutvinning.

Forvaltning og bruk av området[rediger | rediger kilde]

Den 40 km lange Reindalen med tilliggende fjellsider utgjør halve parkarealet. Her er det restriksjoner på ferdselen, men dalen utgjør eneste landfaste scooterløype mellom Longyearbyen og Sveagruva, og har motorisert ferdsel for ansatte ved Store norske Spitsbergen kulkompani. Det har vist seg vanskelig å etablere mobildekning i området.

Ellers har Røde Kors ei hytte midt i Reindalen. Scooterløyper går nord-sør fra Longyearbyen til Sveagruva, og vestover via Semmeldalen til Barentsburg.Den vestlige delen har ingen scooterløyper.

Helt sørvest i nasjonalparken ligger Bellsund fyr, ved nordinnløpet til Van Mijenfjorden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lovdata.no: Verneforskriften
  2. ^ Svalbard Reiseliv AS: «Svalbard», brosjyre, Longyearbyen 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]