Traktat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
 «Konvensjon» omdirigeres hit. Konvensjon kan også bety sedvane

Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn for en traktat er konvensjon, overenskomst, avtale, charter, pakt og protokoll.

De fleste traktater er skrevet ned og overvåket av et omfattende system av internasjonale rett, kodifisert i Wien-konvensjonen om traktatretten som omfatter regler for å opprette og tolke en traktat, samt regler for deltakere. Artikkel 2 a i Wienkonvensjonen av 1969 konstaterer at en traktat er en internasjonal nedskrevet avtale mellom stater og er stadfestet i internasjonale rett. Norge er – særlig på grunn av reglene om legitimasjon som anses av Norge å kunne være i strid med Grunnloven § 26 – ikke part til traktaten, men store deler av den anses likevel for kun å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett.[1]

Traktater er basis for de fleste system som omfatter menneskerettigheter. Traktater er uttrykk for hva stater har bundet seg til juridisk.

En traktat kan være bilateral (mellom to stater) eller multilateral (mellom flere stater). Men det er også mulig for en bilateral traktat å omfatter mer enn to stater: Eksempelvis kan man se på den bilaterale traktaten mellom Sveits og EU som ble opprettet etter at Sveits forkastet EØS-avtalen. Selv om avtalen mellom Sveits og EU omfatter flere stater, er de likevel bilaterale; traktaten fastsetter rettigheter og forpliktelser mellom Sveits og medlemslandende i EU, ikke rettigheter og forpliktelser mellom EU og medlemsstatene.

Traktater kan bli utvidet, oftest ved bruk av protokoller. Protokoller er traktater som omhandler et spesifikt tema og kan bli lagt i tillegg til en mer generell traktat. Stater som har ratifisert den tidligere traktaten, er ikke forpliktet til å binde seg til protokollen, som ofte kalles tilleggsprotokoll, særlig i tilfeller hvor stater bundet til den første traktaten ikke støtter protokollen. Eksempler på slike protokoller er [the abolition of the death penalty and the protocol on economic, social and cultural rights] som supplerer [the Inter-american Convention on Human Rights (1969)] og de to protokollene til FNs barnekonvensjon.

Før en traktat er juridisk bindende for en stat, må staten signere og ratifisere avtalen. Etter ratifisering er staten bundet moralsk, politisk og juridisk til traktaten og må deretter utføre eventuelle nødvendige handlinger for å oppfylle betingelseme for deltakelsen i traktaten. I noen tilfeller er ikke traktaten juridisk bindende etter ratifisering. En traktat fastsetter selv når den skal tre i kraft: noen traktater krever at et bestemt antall stater skal ha ratifisert før den trer i kraft.

Etter at en traktat har trådt i kraft, kan nye stater delta i avtalen ved å ratifisere traktaten; dette blir ofte kalt tiltredelse.

Hvis en stat senere vil ut av en traktat, kan man i de fleste tilfeller det. Men når det gjelder menneskerettighetskonvensjoner er det ikke teknisk mulig å senere trekke seg fra en avtale etter ratifisering. Dette kommer av at de grunnleggende menneskerettighetene krever at en state skal øke, ikke minske, beskyttelsen av innbyggerne i sin stat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En sak som viser at utenriksministeren ble ansett for å være legitimert til å binde Norge er saken om Eirik Raudes Land (Øst-Grønland-saken) av 1933 hvor utenriksminister Ihlen ble ansett legitimert til å binde Norge.