Jern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jern
Fe-TableImage.png
Basisdata
Navn Jern
Symbol Fe
Atomnummer 26
Utseende metallisk glinsende grå
Plass i periodesystemet
Gruppe 8
Periode 4
Blokk d
Kjemisk serie transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 55,845 u
Empirisk atomradius 140 pm
Kalkulert atomradius 156 pm
Kovalent atomradius 125 pm
Elektronkonfigurasjon [Ar] 3d6 4s2
Elektroner per energinivå 2, 8, 14, 2
Oksidasjonstilstander 2, 3, 4, 6
Krystallstruktur kubisk romsentrert
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 1 538 °C
Kokepunkt 2 861 °C
Molart volum 7,09 · 10-6 /mol
Tetthet 7 874 kg/m³
Hardhet 4 (Mohs skala)
Fordampningsvarme 349,6 kJ/mol
Smeltevarme 13,8 kJ/mol
Damptrykk 7,05 Pa ved 1 808 K
Lydfart 5 120 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 1,83
Spesifikk varmekapasitet 452 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 9,93 · 106 S/m
Termisk ledningsevne 80,2 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 762,5 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 561,9 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 957 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Jern er et grunnstoff med kjemisk symbol Fe og atomnummer 26.

Historie[rediger | rediger kilde]

Vann som er farget av jern

De eldste tegn på bruk av jern har en fra Sumererne og egypterne rundt år 4000 f.Kr. Disse sivilisasjonene benyttet jern fra meteoritter til å lage pilspisser og dolker. Slikt meteorjern inneholder alltid en del nikkel og er lett å kjenne igjen. De sverd som sagaene beskriver som rustfrie og hardere enn andre, kan ha vært lagd av naturlig nikkel-legert meteorittjern, heriblant Håkon Håkonssons sverd Kvernbitt som kunne kløve en kvernstein, Fotbitt i Laksdølasagaen som kunne kløve en mann helt ned i foten, og Excalibur («sverdet i stenen») som tilhørte kong Arthur.

Etter år 3000 f.Kr. og fram mot år 2000 f.Kr. finner en stadig mer jern uten nikkel, det betyr at jernet er smeltet og ikke laget av meteorjern. Slikt jern fantes i denne perioden i Mesopotamia, Anatolia og Egypt. Jern var fortsatt svært dyrt og ubearbeidet, og ble brukt i smykker. Bronse ble fremdeles brukt i våpen. Ca. 2000 f.Kr var verdiforholdet gull/sølv som 1:6, mens forholdet jern/sølv var 1:8. Med andre ord var jern mer verdifullt for de gamle egyptere enn gull![1]

De første redskaper av jern ble lagd omkring 1500 f.Kr. (Trevor Nevitt Dupuy: «The Evolution of Weapons and Warfare», side 3). På 1400-tallet f.Kr. har Chalybe-stammen i fjellområdene i Armenia lært å bearbeide jern ved prosesser med oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Stål kan ha oppstått tilfeldig ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Denne teknologien ble kjent i det østre Middelhavsområdet innen 1200 f.kr.

Rundt år 1500 f.Kr ble de første gode smelteovnene utviklet, og etter år 1000 f.Kr ble det vanlig å benytte jern i våpen. En viktig årsak til at jern erstattet bronse, var mangelen på tinn, ikke at teknologien på smelteovnene gikk framover.

Det norske navnet jern er trolig avledet av det angelsaksiske iron, som kan stamme fra det keltiske ordet for jern isarnom og fra det norrøne isarn eller isen. Jernvarehandel heter på dansk fremdeles isenkræmmer. Det kjemiske symbolet kommer fra latinske ferrum som betyr «fasthet».

Jernatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Jern er et grått glinsende transisjonsmetall som er mykt, formbart og smibart. Det er korrosjonsbestandig i tørr luft, tørr klorgass, konsentrert svovelsyre, konsentrert salpetersyre og i baser (unntatt varm natronlut) med pH over 9. I fuktig luft korroderer det og danner rust. Jern binder seg lett til andre stoffer, men er det eneste metallet som ikke danner amalgam med kvikksølv.

De magnetiske egenskapene til jern er spesielle, jern er ferromagnetisk, en egenskap svært få andre stoff har. Rent jern har et smeltepunkt på 1 538 °C og kokepunktet ligger på 2861 °C.

Allotropiske former[rediger | rediger kilde]

Jern har 4 allotropiske former, alfa, beta, gamma og delta. Alfa-formen (som kalles ferritt) har kubisk romsentrert krystallstruktur og opptrer ved temperaturer under 769 °C. Over 769 °C (som også er jerns curiepunkt) mister jern sine ferromagnetiske egenskaper og danner beta-formen. Bortsett fra ferromagnetismen er alfa- og beta-formen identiske når det gjelder krystallstruktur og kjemiske og fysiske egenskaper. Ved 912 °C endres krystallstrukturen til kubisk flatesentrert, og jern får sin gamma-form. Mellom 1401 °C og smeltepunktet på 1538 °C har det delta-formen med kubisk romsentrert krystallstruktur.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende jern består av 4 stabile isotoper: 54Fe (5,8 %), 56Fe (91,8 %), 57Fe (2,1 %) og 58Fe (0,3 %).I tillegg finnes 24 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 60Fe med halveringstid 1,5 millioner år, 55Fe med halveringstid 2,73 år, 59Fe med halveringstid 44,503 døgn og 52Fe med halveringstid 8,275 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt.[2]

Isotopen 56Fe er det endelige stoffet som dannes i fusjonen som skjer i stjernene. Nikkelisotopen 62Ni har enda høyere bindingsenergi, men på grunn av tilstanden i stjernene vil ikke 56Fe omdannes videre til 62Ni.

CAS-nummer: 7439-89-6

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Jerns alkymistiske symbol

Jern er det metallet det finnes mest av på Jorden. Regnet etter vekt er jern det vanligste stoffet og utgjør 34,6 % av Jorden, men det meste av dette jernet finnes under jordskorpen. I jordskorpen er jern det fjerde vanligste stoffet, de vanligste er oksygen, silisium og aluminium. Årsaken til at det finnes så mye jern, er at jern har en svært høy bindingsenergi pr. kjernepartikkel. Det betyr at jern har en svært høy bestandighet mot kjernereaksjoner.

I naturen finnes jern svært sjelden i ren form. Metallet utvinnes vanligvis fra jernmalm, og da vesentlig sulfidmalm som pyritt (FeS2) og magnetkis (FeS).

Det finnes egne jern-meteoritter som trolig stammer fra kjernen av tidligere planeter, og som siden er skilt ut gjennom desintegrasjon eller kollisjoner i solsystemet.

Utvinning og foredling[rediger | rediger kilde]

Jernvinne, myr, malm, smelteovn.

Legering, smelteovn, galvanisering

Jern brukes i produksjon av stål som hovedsakelig er en legering av jern og karbon.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

99,97 % rent jern

Jern er regnet som industrialderens viktigste metall. Regnet etter vekt er rundt 95 % av alt metallet som produseres i verden jern. Jern er rimelig og har samtidig høy styrke. Jern finnes i flere former, noen av disse er:

  • Støpejern har et karboninnhold på over 2,1 %. Denne typen jern brukes blant annet i ovner. Støpejern tåler høy varme, men er sprøere enn stål.
  • Stål er den klart mest brukte legeringen av jern. Egenskapene til stålet avhenger av hvilke stoffer som inngår i legeringen.
  • Smijern har et karboninnhold på under 0,3 % og er seigere og mykere enn stål.

Jern og biologi[rediger | rediger kilde]

Fysiologisk spiller jern en avgjørende rolle som mineralstoff for både dyr og planter. Jern inngår i hemoglobin, som er proteinet inne i de røde blodlegemene som tar seg av oksygentransporten i blodet (jern "binder" til seg oksygen). Hemoglobinet er også det som gir blodet den røde fargen. Jern inngår i bl.a. myoglobin (som er et protein som kan lagre oksygen inne i musklene våre, dette lageret er riktignok svært begrenset) og i cytokromer (viktig del i elektrontransportkjeden).

I menneskekroppen er det transferrin og laktoferrin som transporterer jern, mens ferritin og hemosiderin lagrer jern. Jern blir normalt nesten fullstendig absorbert (tatt opp) av enterocytter i tolvfingertarmen. For å bli tatt opp, må jernet være i Fe2+-form (ikke Fe3+). Selve opptaket skjer ved et protein kalt «divalent metall-transportør 1» (DMT1 – gjenstand for regulering), som kan ta opp «alle» typer toverdige metallioner i kroppen. Det er en rekke stoffer i kosten som påvirker jern-opptaket vårt, f.eks. øker vitamin C jernopptaket, mens futinsyre hemmer det.

Jern inngår også normalt i peroksidnedbrytning (beskyttelse mot frie radikaler). For mye jern (dvs. mer enn det transferrin klarer å binde) er giftig og vil øke produksjonen av frie radikaler kraftig. Jern blir giftig ved (omtrent; individuelle variasjoner) 20 mg jern per kg kroppsvekt og dødelig ved 60 mg/kg. For lite jern er mye vanligere enn for mye jern.

Jernmangel er en av de vanligste årsakene til anemi, særlig for kvinner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tom Segalstad: Leting etter mineralressurser, P2-akademiet bind 1
  2. ^ Lawrence Berkeley National Laboratory – Isotoptabell for jern