Folkerett
Folkerett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater.
Folkeretten bygger i hovedsak på traktater (avtaler mellom statene) og folkerettslig sedvane (statenes egen praksis). I årene etter andre verdenskrig er det gjort et stort arbeid for å kodifisere folkeretten. Grunnloven når det gjelder traktater er Wien-konvensjonen om traktatretten. Norge har i motsetning til de fleste av FNs medlemsland ikke ratifisert denne grunnloven. Bakgrunnen er følgende: Da Konvensjon om traktatretten var vedtatt ved konsensus tilrådet ekspedisjonssjef Jens Evensen at Norge skulle slutte seg til konvensjonen. Dette gikk imidlertid ekspedisjonssjef Stein Rognlien i Justisdepartementets lovavdeling imot, idet ratifisering ville skape oppmerksomhet omkring det faktum at provisorisk anordning av 17. august 1945 var folkerettsstridig.
[rediger] Hvordan skapes folkerett
Folkerett kan skapes av at stater har en fast praksis i forholdet mellom hverandre eller i forhold til egne eller fremmede statsborgere på felter der ingen internasjonal konvensjon regulerer forholdene, såkalt folkerettslig sedvane. I nåtidens verdenssamfunn er alle viktige områder regulert av traktater. Disse universelle traktatene får virkning også for stater som ikke har ratifisert dem.
Gangen i lovgivningsarbeidet er som følger: Første punkt er å få saken som sådan opp på dagsorden for FNs Hovedforsamling. Dersom diskusjonen viser at det er konsensus om at det trengs en ny konvensjon diskuteres det om en av FNs egne komiteer eller en spesialinnkalt konferanse skal stå for forberedelsesarbeidet. I sistnevnte fall møtes eksperter fra hovedstedene og drøftingene kan ta mange år. Målet er å oppnå konsensus om alle punkter, det er ikke lenger vanlig å holde avstemninger om internasjonale avtaletekster. Havrettskonferansen arbeidet på basis av konsensus i alle år, men Havrettskonvensjonen måtte til slutt vedtas ved avstemning. Dette førte til at arbeidet med ratifisering gikk tregt, men Havrettskonvensjonen er nå i kraft og må antas å representere gjeldende folkerett som binder også stater som ikke er part i avtalen. Bare dersom det utvikler seg en fast statspraksis (se folkerettslig sedvane) i strid med konvensjonen på felter som er regulert (eksempelvis når det gjelder mineralregimet på havbunnen utenfor de økonomiske soner), kan det bli tale om å endre rettstilstanden. Folkeretten er når stater opptrer føyelig i forhold til hverandre, slik at fred opprettholdes. Det er brudd på folkeretten om en stat angriper en annen uten at det er godkjent i FNs sikkerhetsråd.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
Denne jusrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
