Hvalross

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hvalross
Hvalross (Odobenus rosmarus)
Hvalross (Odobenus rosmarus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Odobenus rosmarus
L., 1758,
Odobenus
Odobenidae
Norsk(e) navn: hvalross
Hører til: seler,
bjørnelignende rovpattedyr,
hundelignende rovpattedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utilstrekkelig informasjon for vurderingStatus none DD.svg

DD — Data mangler

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: marint, arktisk klima
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Hvalross
Sirkumpolar (iskanten og drivisen i Arktis)
Underarter:

Hvalross (Odobenus rosmarus) er eneste art i hvalross-slekten (Odobenus) og i hvalrossfamilien (Odobenidae), som er søstergruppen til øreselfamilien (Otariidae). Begge er således hundelignende rovpattedyr. Hvalross er store sjøpattedyr med enorme støttenner, som lever i nær tilknytning til iskanten og i drivisen i Arktis, vanligvis nord for 58. breddegrad.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Hvalross har stive værhår
Hvalrosshann (okse)
Hvalrossen følger iskanten og drivisen

Hvalross kjennetegnes av sin enorme kropp og de lange, karakteristiske støttennene som vokser ned fra overkjeven. Hanner kan veie betydelig mer enn 1 200 kg, mens hunnene kan veie mer enn 850 kg. Stillehavshvalrossen er større enn atlanterhavshvalrossen, mens laptevhvalrossen (som ikke aksepteres som egen underart[3]) er en mellomting i størrelse.

Huden er tykk og spekklaget kan bli opp mot 15 cm tykt. Den er vanligvis enten brun eller gulbrun i fargen og har spredt hårvekst. Når den har vært lenge i vannet blir huden nærmest rosa, men brunfargen kommer tilbake med økende kroppstemperatur. Hodet er lite og snuten bred og dekket av stive, relativt korte værhår. Hvalrossen har ekstra store framluffer som gjerne kalles sveiver (som hos hvalene). Sveivene kan utgjøre hele 25 % av kroppslengden. Og akkurat som øreselene har også hvalrossen evnen til å vende bakluffene innunder kroppen og bruke dem til å gå med på land. Men ulikt øreselene, så mangler hvalrossen visuell ørebrusk.

De store støttennene kan bli over en meter lange og veie mer enn 5 kg. Det er kjent at hvalrosser kan knuse is på opp mot 20 cm tykkelse med disse støttennene, som også benyttes i slåsskamper og til å holde seg fast i isen når de sover. De er også et egnet redskap til å rote på bunnen med og til å komme seg opp på iskanten fra vannet. Hvalrosser svømmer med en fart på ca. 7 km/t, men kan komme opp i en toppfart på hele 35 km/t.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten har sirkumpolar utbredelse i Arktis, der arten deles inn i to underarter - Atlanterhavshvalross og Stillehavshvalross. I tillegg finnes det en variant av Stillehavshvalross, Laptevhvalross, som lever isolert i Laptevhavet.[4] Sistnevnte er ikke særlig tallrik.

Atlanterhavshvalrossene i det nordøstlige Atlanterhavet finnes i gruntvannsområder langs kysten av Øst-Grønland, Svalbard og Frans Josefs land og ned til det sørlige Barentshavet og Karahavet. Mest tallrik er den rundt Svalbard. I vest finnes den fra østkanadisk Arktis til Vest-Grønland, inkludert Davisstredet og Baffinbukta. Bestanden teller cirka 20 000–30 000 dyr. Svalbardbestanden talt cirka 2 500 dyr i 2006, men bestanden ved Frans Josef Land er ukjent. Hvalross ble fredet i 1952 i Norge.

Stillehavshvalrossene finner man generelt i Beringhavet og Tsjuktsjerhavet, med sørlig utbredelse ned til Bristol Bay i Alaska på østsiden og Kamtsjatka i Russland på vestsiden. Om sommeren når isen trekker seg tilbake finnes de også i Beauforthavet og i Østsibirhavet. Bestanden teller omkring 200 000 dyr, men bestandsestimatet er svært usikkert.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Hvalrossen holder til på isflak i stille områder, nær kysten i arktiske strøk. Migreringsmønsteret tilpasses isens forflytninger. Om vinteren migrerer derfor hvalrossen sørover med isen, mens de drar mot nord sommerstid. Det er kjent at hvalross kan reise hele 3 000 km med isens forflytninger.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Hvalrosskoloni

Hvalrossen er et selskapelig dyr som kan danne enorme flokker, som av og til kan telle opp mot 2 000 eller flere individer. Arten trives i relativt grunne farvann og dykker typisk til mindre enn 50 m. Det lengste dykket som er registrert ved Svalbard varte i 37 minutter og nådde ned til på 450 m.[5]

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent omkring hvalrossens reproduksjonsmønster og vaner. Store voksne hanner har eksklusiv tilgang på et harem av hunner for 1-5 dager i strekk under paringstiden, som er i januar og februar. Selve paringsakten skjer trolig i neddykket tilstand. Hunnens egg utvikles ikke til et embryo (foster) før 4-5 måneder senere, som regel i juni-juli. Fødselen skjer etter en drektighetstid på ca. 11-12 måneder (15-16 måneder om man regner inn utsettelsen), i april-juni året etter.

Hunnen føder et tidlig utviklet avkom, kalt kalv. Kalven er omkring 113 cm lang og veier ca. 63 kg ved fødselen. Den er grå og kan svømme med det samme. De sosiale båndene mellom mor og kalv er meget sterke. Hun vil forsvare kalven med alle midler. Kalven dies i ca. to år, men spiser som regel selv lenge før avvenning skjer. Unge okser regnes som voksne i 8-10 årsalderen, men er som regel ikke store nok til konkurrere om hunnene før de er omkring 15 år gamle. Unge kuer regnes som kjønnsmodne når de er ca. 6-7 år gamle og fullt utvokste i 10-12 årsalderen. De er mest produktive i 9-11 årsalderen, da de som regel kan føde en kalv hvert år.

Arten kan bli opp mot 40 år gammel.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Hvalrosser jakter etter føde på bunnen fra iskanten. De tilbringer omtrent halve tiden i vannet og er meget dyktige svømmere. Et dykk varer gjennomsnittlig i 2-10 minutter på dyp mellom 10 og 50 m. De spiser for det meste muslinger, men kan også ta fisk, sel og småhval. Lukt og hørsel er dårlig utviklet, men de har godt syn. Når de ikke er i vannet er hvalrosser ofte svært støyende.

Trusler[rediger | rediger kilde]

Arten trues kun av klimaendringer, forurensning, isbjørn og mennesker.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Anetre[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under viser grupens nærmeste slektninger og er i henhold til Wesley-Hunt og Flynn (2005)-[6]

   Arctoidea   
   

Hemicyonidae



Ursidae




Pinnipedia

Enaliarctidae



   

Phocidae



   

Otariidae



Odobenidae





   Musteloidea   
   

Ailuridae



   

Mephitidae



   

Procyonidae



Mustelidae








Slektstre[rediger | rediger kilde]

Pinnipedia

Phocidae (selfamilien)



Otariidae





antarktisk pelssel (Arctocephalus gazella)




guadalupepelssel (Arctocephalus townsendi)



Juan Fernandez-pelssel (Arctocephalus philippii)






galápagospelssel (Arctocephalus galapagoensis)



New Zealand-pelssel (Arctocephalus forsteri)






australsk sjøløve (Neophoca cinerea)



New Zealand-sjøløve (Phocarctos hookeri)





tropisk pelssel (Arctocephalus tropicalis)



sørafrikansk pelssel (Arctocephalus pusillus)



søramerikansk sjøløve (Otaria flavescens)








californiasjøløve (Zalophus californianus)



galápagossjøløve (Zalophus wollebaeki)




japansjøløve (Zalophus japonicus) (†)




stellersjøløve (Eumetopias jubatus)





nordlig pelssel (Callorhinus ursinus)



Odobenidae

   hvalross (Odobenus rosmarus)




Kladogrammet over viser slektskapet mellom noen pinnipedier.[7]

Underarter[rediger | rediger kilde]

Tre underarter er beskrevet, men kun to aksepteres av WoRMS. Laptevhvalross (O. r. laptevi) blir ikke akseptert som en egen underart.[3] Den regnes som en variant av stillehavshvalross (O. r. divergens).[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Odobenus rosmarus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Odobenus rosmarus – detaljert artsinformasjon