Adolf Hoel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adolf Hoel som nyutnevnt stipendiat i 1911

Adolf Hoel (født 15. mai 1879 i Sørum, død 19. februar 1964 i Oslo) var en innflytelsesrik norsk geolog og polarforsker. Fra tidlig på 1900-tallet var han en sentral figur i norsk polarforskning og ledet en rekke forskningsekspedisjoner til polare strøk. Hoels innsats var avgjørende for at Norge ble tildelt suverenitet over Svalbard og Dronning Maud Land i Antarktis, og han var også en av drivkreftene bak Norges okkupasjon av «Eirik Raudes Land» (Øst-Grønland) fra 1931 til 1933. I 1928 etablerte han Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), forløperen til dagens Norsk Polarinstitutt, som han ledet i 17 år. Mineralet hoelitt og fjellkjeden Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Hoel var professor, prorektor og rektor ved Universitetet i Oslo.

Barndom og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Adolf Hoel ble født i 1879 i Sørum, på gården Julton. Fra høsten 1895 startet Hoel på Hauges Minde 2-årig real-gymnas, og ble etter dette immatrikulert ved Universitetet i Oslo høsten 1897. Han finansierte selv sin utdannelse gjennom å undervise ved en lang rekke skoler i hovedstaden. Hans karakterer var særdeles gode.

Ved universitetet kom Hoel i kontakt med toneangivende geologer som Amund Helland og Waldemar C. Brøgger og ikke minst konservator P. A. Øyen. Hoel skulle senere trekke frem disse som viktige for at han selv begynte å fokusere på geologi. Han ble god personlig venn med Helland og Øyen.

Svalbard[rediger | rediger kilde]

I 1907 ble Adolf Hoel med som geolog på rittmester Gunnar Isachsens ekspedisjon til den nordvestlige delen av Svalbard. Ekspedisjonen var finansiert av fyrst Albert I av Monaco og i hovedsak befraktet av fyrstens forskningsskip «Prinsesse Alice II». Etter dette var Hoel på ekspedisjon til Svalbard hver sommer frem til den norske overtakelse av suvereniteten i 1925. I begynnelsen arbeidet han som innleid geolog i to år for de store ekspedisjonene Isachsen fikk satt i stand i 1909 og 1910. Etterhvert tok han mer og mer over ledelsen og organiseringen av ekspedisjonene og ble fra rundt 1915 drivkraften bak den norske forskningsinnsatsen på Svalbard. Det var ingen automatikk i disse årlige ekspedisjonene og finansiering måtte innhentes både fra private og offentlige kilder hvert år. Hoel var sentral i arbeidet med å hente inn denne finansieringen. At Norge etter første verdenskrig kunne vise til det systematiske arbeidet som de «Hoelske ekspedisjoner» hadde gjennomført over et så langt tidsrom var avgjørende for at Norges krav om suverenitet over øygruppen til sist ble akseptert.

Hoel ble stipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1911 og ble utnevnt til dosent i 1919.

Etter at Svalbard var kommet inn under norsk suverenitet fikk Hoel problemer med å skaffe finansiering til videre utforskning av Svalbard. Men i 1928 klarte han å få etablert Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU - forløperen til det som i 1948 skulle bli til Norsk Polarinstitutt), med et statssikret budsjett fem år frem i tid. Hoel fikk senere også arrangert flere ekspedisjoner til Svalbard, og da spesielt den første gjennomførte luftfotobaserte kartlegningen av øygruppa på slutten av tretti-tallet. Hoel selv var siste gang på Svalbard i 1939 i forbindelse med utredninger om planlegging av en norsk isbryter.

Grønland[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1920-tallet begynte Hoel å interessere seg for norske rettigheter på Øst-Grønland. Grønland hadde blitt betraktet som en del av Danmark etter at Norge ble i union med Sverige i 1814. Dette var det flere politikere og ikke minst en rekke Grønlandslag i Norge som ikke var enige i. Adolf Hoel ble etter hvert helt sentral i bevegelsen som forsøkte å få Øst-Grønland inn under norsk suverenitet. En annen sentral skikkelse var Gustav Smedal, advokat med doktorgrad i suverenitetsspørsmål i polare strøk. Hoel og Smedals plan, inspirert av fangstmannen Hallvard Devold, som også deltok i å sette planen ut i livet, var å fange landet med et nett av fangsthytter. Ved å bygge nettverk av små koier ut fra hovedfangsstasjonene ville man ta landet i hevd og holde danske fangstfolk ute. Kombinert med kartlegging og utforskning av landet mente de at et norsk krav om suverenitet ville kunne aksepteres. Planen ble satt ut i livet i 1929 ved at NSIU begynte å sende årlige forskningsekspedisjoner til Øst-Grønland. Ekspedisjonsfartøyene befraktet også fangstmenn og utstyr til hyttene for firmaet Arktisk Næringsdrift, som Hoel var med på å opprette.

Tidlig på sommeren 1931, under trussel av at danskene var i ferd med å sende ut en stor forskningsekspedisjon til Øst-Grønland, bestemte Hoel og Smedal at det måtte fremsettes et krav om okkupasjon av landet. Dette fikk de ikke norske politikere med på, og de arrangerte derfor en privat okkupasjon av landet gjennom fangstmennene som holdt til i Myggbukta. Gjennom bruk av media og sine politiske kontakter klarte de til slutt å få myndighetene til å gjøre den private okkupasjonen til en statlig okkupasjon og gjorde i juli 1931 offisielt krav på Eirik Raudes Land, et stort segment av Øst-Grønland.

Danskene klaget øyeblikkelig denne okkupasjonen inn til Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Hoel og Smedal bistod faglig under hele den juridiske prosessen, og tilbrakte flere perioder i Haag. I 1933 fikk Danmark medhold i at den norske okkupasjonen var ugyldig og at hele Grønland var dansk.

Nasjonal samling[rediger | rediger kilde]

Tapet i Haag gikk sterkt inn på Hoel. Han var frustrert over handlingslammede politikere som var mer partipolitiske enn patriotiske. Høsten 1933 ble han oppsøkt av Vidkun Quisling som ønsket Hoel med i Nasjonal Samling. Hoel stod som nummer to under Quisling på partiets liste til Stortingsvalget samme høst. Utover 1930-tallet bidro Hoel med å utforme ideene bak partiets politikk vedrørerende de arktiske strøk. Ifølge Hoel selv brøt han med Quisling i trettiårene, men han ble allikevel etter krigens utbrudd assosiert med NS, spesielt i sitt virke på Universitetet.

Dronning Maud Land[rediger | rediger kilde]

Hoel gis æren for at Dronning Maud Land, et område i Antarktis som er syv ganger større enn Norge, ble norsk. Han hadde gode kontakter i Tyskland, og fikk kjennskap til at Tyskland skulle sende ut en vitenskapelig ekspedisjon som skulle gjøre krav på dette området. Hoel tok kontakt med statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht, og Utenriksdepartementet gav Hoel i oppdrag å skaffe frem dokumentasjon av norsk aktivitet i Antarktis. Noen få dager før den tyske ekspedisjonen kom frem, vedtok den norske regjeringen den 14. januar 1939 å okkupere atlanterhavskysten av det antarktiske kontinentet og gav området navnet Dronning Maud Land. Tyskland protesterte ikke mot den norske okkupasjonen.

Hoelfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Hoels muligheter for praktisk forskning i polområdene under andre verdenskrig ble sterkt begrenset. Han hadde i 1940 blitt professor ved universitetet, noe som dengang var en mer fremtredende stilling enn i dag, siden hvert institutt som regel bare hadde én professor. Etter at han i 1941 ble utnevnt av okkupasjonsmakten som prorektor og senere rektor ved universitetet, dreide Hoels krigsår seg for det meste om hans virke ved universitetet. Han var sterkt involvert i arbeidet med å hjelpe fengslede studenter og deres pårørende, spesielt de studentene som ble sendt i fangenskap til Tyskland.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I mai 1945 ble Hoel internert på Ilebu og slapp ut først april 1946. Først i mai 1949 kom hans landssviksak for retten. Han ble dømt til 18 måneders fengsel. Hovedanklagen var hans NS-medlemskap og for at han lot seg utnevne til rektor ved Universitetet av okkupasjonsmakten.

Ved krigens slutt mistet Hoel alle sine verv og stillinger. Flere organisasjoner ekskluderte ham som medlem og han mistet også sin St. Olavs Orden som han fikk i 1938. Dette gikk tungt inn på ham, og han brukte mye av sin tid etter dommen til å søke oppreisning og forståelse for sin situasjon hos disse organisasjonene og folk flest. Blant annet gav han ut sitt forsvarsskrift Et oppgjør med landsmenn i 1951, hvor han redegjør for motivene bak sine handlinger under krigen. Han publiserte også en rekke artikler i forskjellige tidsskrift, av både vitenskapelig og politisk karakter.

På femtitallet var Hoel engasjert av Norsk Polarinstitutt for å skrive Svalbards historie, som kom ut som et trebindsverk i 1966 og 1967, etter hans død. Dette ble fullført og redigert av hans sekretær gjennom flere år, cand. jur. Kjeld Myklebust.

Adolf Hoel ble påkjørt i Oslo i desember 1963 og døde av skadene fra dette på sykehus i februar 1964.

Kort bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Hoel, A. 1907. Frostisen. Det norske geografiske selskabs aarbok 1906-1907. Kristiania. s. 127-151.
  • Hoel, A. 1909. An unknown bit of Norway. The Geographical Journal, 34(1): 59-61.
  • Hoel, A. 1909. Geologiske iagttagelser paa Spitsbergensekspeditionerne 1906 og 1907. Norsk Geologisk Tidsskrift, 1(11): 1-28.
  • Hoel, A. 1909. Fra Okstinderne. Årbok for Den Norske Turistforening, s. 102-115.
  • Hoel, A. 1910. Okstinderne. Fjeldgrunden og bræerne. Norges Geologiske Undersøkelser, årbok 1910.
  • Hoel, A. 1910. Etnas siste utbrudd. Naturen, nr 7-8: s. 193-209.
  • Hoel, A. 1912. En slædetur paa Spitsbergen under ritmester Isachsens ekspedisjon i 1909. Årbok for Den Norske Turistforening, s. 1-33.
  • Hoel, A. 1917. Litt om kul, verdens kulforbruk og kulforraad. Naturen, 41: 160-171, 210-218.
  • Hoel, A. 1928. Om ordningen av de territoriale krav på Svalbard. Norsk Geografisk Tidsskrift, B. 2. s 1-24.
  • Hoel, A. 1929. The Norwegian Svalbard Expeditions 1906-1926 – Resultater av de Norske statsunderstøttede Spitsbergenekspedisjoner. Skrifter om Svalbard og Ishavet, nr. 1. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1934. Krassin-ferden. I G. Hovdenak: Roald Amundsens siste ferd. Oslo: Gyldendal.
  • Hoel, A. 1937. Report on the activities of Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser 1927-1936. Skrifter om Svalbard og Ishavet, nr. 73. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1944. Norges Livsrom. I Det Nye Norge, B. III, Oslo.
  • Hoel, A. 1945. Report on the activities of Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser 1936-1944. Skrifter, nr. 88. Oslo: Jacob Dybwad.
  • Hoel, A. 1950. Da Svalbard ble norsk land – og noen betraktelser i forbinnelse hermed. Polarårboka.
  • Hoel, A. 1951. Et oppgjør med landsmenn. Oslo: Minerva Forlag.
  • Hoel, A. 1953. Flateinnholdet av breer og snøfonner i Norge. Norsk Polarinstitutt, Meddelelse, nr. 76.
  • Hoel, A. 1961. Hjalmar Johansens deltagelse i ekspedisjoner etter Framferden 1896, i: , Henriksen, B.: «Polfareren Hjalmar Johansen og Skien». Eget forlag.
  • Hoel, A. 1966. Svalbard. Svalbards historie 1596-1965. Tre bind (1966–1967). Oslo.
  • Hoel, A. 1977. Mitt liv i og for polartraktene. Oslo: John Griegs Forlag.
  • Hoel, A. 1978. Universitetet under okkupasjonen. Oslo: John Griegs Forlag.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]