Longyearbyen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 78°13′24″N 15°38′49″Ø

Longyearbyen

Våpen

Kart over Longyearbyen

Land Norge Norge
Adm. senter Longyearbyen
Areal 3&502&242.86&242,86 km²
Befolkning 3&503&2 075&2 075[a]
Kommunenr. 2100
Målform ukjent kode
Nynorskandel ukjent kode (2012)
Internettside www.lokalstyre.no
Politikk
Ordfører Christin Kristoffersen (Ap) (2011–2015)

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
Longyearbyen ligger i Svalbard
Longyearbyen
Longyearbyen på kartet over Svalbard
Longyearbyen i midten, til høyre Platåberget, til venstre Adventfjorden med Adventdalen i bakgrunnen.
Longyearbyen med Adventdalen i bakgrunnen. Midt i bildet Longyearbyen Sykehus.
Longyeardalen sett fra Hiorthfjellet. Adventfjorden i forgrunnen, Adventdalen mot venstre, og Longyeardalen bakover midt i bildet.
I et møte i Svalbardrådet den 26. april 1989 vedtok rådet med tretten mot to stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen.

Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger innerst ved Adventfjorden på øya Spitsbergen. Stedet har 2 075 innbyggere (2013) og er en av verdens nordligste bosetninger. De aller fleste innbyggerne er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert. Det er fri adgang til å bosette seg i Longyearbyen for borgere fra alle stater som har underskrevet Svalbardtraktaten, men man må kunne forsørge seg selv.[1]

Stedet ble opprettet i 1906 av John Munroe Longyear (1850–1922).[2] Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company, med hovedkontor i Boston i USA. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble nedbrent og ødelagt av tyske styrker 8. september 1943 og gjenoppbygd etter andre verdenskrig.

Tidligere var Longyearbyen en gruvebosetning, men fra begynnelsen av 1990-tallet har samfunnet endret seg. Mens det før var flere gruver i drift rundt Longyearbyen, er det bare Gruve 7 som er i drift i dag. Gruve 7 produserer ca. 60 000 tonn kull, hvor halvparten går til Longyear Energiverk – landets eneste kullkraftverk. I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Svalbard lufthavn, Longyear har flyforbindelse til fastlandet hele året. Det er et aktivt idretts- og kulturliv i Longyearbyen. I Longyearbyen arrangeres verdens nordligste bluesfestival, Dark Season Blues[3] hvert år i slutten av oktober. I 2002 ble det innført lokalstyre i Longyearbyen, hvor det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre blant annet fikk ansvaret for infrastruktur, samfunns- og arealplanlegging og barnehagene.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Byen ligger ved Adventdalens utløpet i Isfjorden, som her ses med Longyearbyen lufthavn nede til høyre.

Longyearbyen ligger i Longyeardalen og på begge sider av Longyearelva som renner i nordøstlig retning tvers gjennom dalen og ut i Adventfjorden, en sidefjord til Isfjorden. Helt innerst i tettstedet ligger Sverdrupbyen og Nybyen på hver sine bredder. Lenger ut kommer Gamle Longyearbyen og bosetningene Haugen og Lia der sentrumsområdet ligger, også vis-à-vis hverandre. Sysselmannen og Telenor holder til på Skjæringa, like innenfor Sjøområdet som domineres av administrasjonsbygningen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Universitetssenteret på Svalbard AS.

Den eneste andre større bosetningen på Svalbard, Barentsburg, ligger ca. 36 km mot vest lenger ut i Isfjorden.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Longyearbyen ligger i Longyeardalen, som er en typisk u-dal med bratte sider og flat bunn. Dalen er utformet av en dalbre under siste istid. To breer ligger i enden av dalen, Longyearbreen og Larsbreen, som har trukket seg noe tilbake i løpet av de siste hundre år. Fjellene på begge sider av Longyeardalen er typiske platåfjell med nesten flatliggende sandsteinslag øverst som er motstandsdyktige mot forvitring.

Dalsidene viser den nedre delen av lagrekken fra tertiærtiden, med sandsteiner og leirskifer som ble avsatt fra elver og kystnære strømninger. Den nederste formasjonen, firkantformasjonen, inneholder kullfløts som ble drevet i flere gruver siden 1906. Kullet, som er grunnlaget for Longyearbyen, ligger i et svakt hellende lag (2-5º) og gruvegangene følger kullagene innover i fjellet.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Planter[rediger | rediger kilde]

Longyearbyen ligger inne i fjordsonen på vestkysten av Spitsbergen, som er den klimatisk gunstigste delen av Svalbard, og har et stort antall rødlistet og sjeldne arter. Det biologiske mangfoldet er svært stort i forhold til andre arktiske områder på samme breddegrad.[4] Kartlegging av det biologiske mangfoldet i Longyearbyen ble avsluttet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Longyearbyen lokalstyre i 2007. Av de registrerte artene i Longyearbyen er 178 arter enten på Nasjonal rødliste eller har sjeldenhetskategori 3 (det vil si arter med 1-4 kjente lokaliteter på Svalbard). Flest sjeldne arter finnes innen gruppene sopp (100 arter) og lav (44 arter). Det finnes også sjeldne moser (18 arter) og karplanter (16 arter).[4]

Selv om Svalbards natur er skapt av geologiske prosesser, klima og naturlig spredning av arter, har mennesket preget landskapet og påvirket vegetasjon og terreng i Longyearbyen. Hus og menneskelig aktivitet medfører tilførsel av næringsstoff og i en arktisk vegetasjon fører nitrogentilførsel til grønnere og frodigere plantedekke, spesielt gressvekst. På lang avstand er det mulig å identifisere slike spor, blant annet ved det gamle fjøset.

Gjennom prosjektet «Longyearbyen grønnere» ble det på 1990-tallet sådd frø i veiskråninger i sentrumsområdet som stedvis har ført til etablering av gressdekke. De tilsådde frøblandingene representerer et fremmed genmateriale. Svalbardmiljøloven fra 2002 inneholder et innførselsforbud av levende dyr som kan etablere seg og det er heller ikke lengre lov å innføre fremmed flora.

Fugl og pattedyr[rediger | rediger kilde]

I Longyearbyens nærområde finnes det svalbardrein, svalbardrype og fjellrev. Det er registrert tre hiområder for fjellreven i Longyearbyen, henholdsvis i Bjørndalen, Nybyen og bak kirken. I de to første hiene er det registrert yngling jevnlig, mens i hiet bak kirken er det ikke registrert noe siden midten av 1980-tallet. Jakt på fjellrev er lovlig deler av året, men ikke i Longyearbyen.

I ferskvanns- og våtmarksområdene finnes det hekke- og oppholdsområder for fugl.

Klima[rediger | rediger kilde]

Middeltemperaturer
Longyearbyen
Januar -14,6°
Februar -15,2°
Mars -14,5°
April -11°
Mai -3,1°
Juni +2,9°
Juli +6,5°
August +5,2°
September +0,5°
Oktober -5,5°
November -10,2°
Desember -12,9°
Bilde tatt kl. 03.15, den 15. april 2008. Det er på en og samme tid både vinter og snart midnattssol.

Hyppige lavtrykkpassasjer og det varme atlanterhavsvannet gjør at klimaet på Svalbard er mildere enn i andre områder på samme breddegrad. Årsmiddeltemperaturen i Longyearbyen er -4°C, men klimaforskjellene på øygruppen er store. Vekstsesongen for planter er 70 dager (definert som antall dager over 5°C). Vind er vanlig i vinterhalvåret, mens tåke er et typisk sommerfenomen. I Longyearbyen er det mindre nedbør enn i de tørreste områdene på det norske fastlandet og Svalbard lufthavn har den laveste normale årsnedbøren av norske nedbørstasjoner med kun 190 mm i året.

Longyearbyen i polarnatten.

Fjordene på vestsiden av Spitsbergen kan være isfrie store deler av vinteren. Mesteparten av nedbøren på Svalbard kommer med polare østavinder fra Barentshavet, og det faller tre ganger så mye nedbør på sørøstkysten av Spitsbergen som i Longyearbyen. Permafrostlaget ved kysten går ned til 100 meter og om sommeren tiner maksimalt en meter av det øverste laget med jordsmonn. Uten permafrosten ville store deler av Longyearbyen bestå av ustabil leiregrunn.

Store deler av året preges av midnattssol og mørketid. Longyearbyen har midnattssol fra 20. april til 23. august og midt på sommeren står sola omtrent 35° over horisonten om dagen og 11° om natten. Mørketiden er fra 26. oktober til 15. februar, hvor polarnatten er fra 11. november til 30. januar. I perioden med polarnatt er det fullstendig mørkt og sola er mer enn 6° under horisonten. På klare polarnattdager blir mørket ofte lyst opp av nordlys.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Religion[rediger | rediger kilde]

I Longyearbyen ligger øygruppens eneste kirke, Svalbard kirke. Kirken ble innviet i 28. august 1921 etter kun 50 dagers byggetid. Kirken het opprinnelig Vår frelsers kirke på Spitsbergen og ble finansiert av Store Norske Spitsbergen Kulkompani og Indremisjonsselskapet. Kirken ble nedbrent i 1943 under et tysk angrep og gjenoppbygd i 1958.

Svalbard kirke er verdens nordligste kirke og i 2003 deltok i gjennomsnitt 69 personer på gudstjenestene, hvor mange av disse var turister.

Svalbard kirke om sommeren.

Svalbard kirke er i en særstilling, da fleste norske kirker eies av menighetene i Den norske kirke og kommunene som har ansvar for drift og vedlikehold. Kirken på Svalbard er eid av staten[5], finansiert over budsjettet til Justis- og politidepartementets polaravdeling og bygningen forvaltes av Statsbygg (den eneste kirken i Statsbyggs eiendomsportefølje). Biskopen i Nord-Hålogaland har tilsyn med kirkens virksomhet og har arbeidsgiveransvaret, men på alle andre områder ligger Svalbard menighet under Stortinget og Justis- og politidepartementet.

Siden norsk lov ikke gjelder på Svalbard[6], gjelder heller ikke kirkeloven.[7]

Ut over å betjene de to norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund, betjener også Svalbard kirke den russiske gruvebyen Barentsburg og den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Kirken betjener alle på Svalbard, enten de er protestanter, katolikker eller russisk-ortodokse og samarbeider med Den russisk ortodokse kirke og Den katolske kirke i Norge når det gjelder betjening av de russiske og polske bosetningene.

Barnehage[rediger | rediger kilde]

I Longyearbyen finnes det to ordinære barnehager og en familiebarnehage og ved utgangen av 2004 var det til sammen 103 barn i de tre barnehagene. Barnehageloven fra 2005 gjelder ikke for Svalbard, men i praksis er det likevel intensjonene i barnehageloven som er styrende for barnehagedriften.

Barnehagene på Svalbard får statstilskudd av Barne- og familiedepartementet, i motsetning til barnehagene på fastlandet som får tilskudd fra kommunene. Departementet stiller som vilkår for tilskuddene at barnehageloven skal følges så langt det er mulig og at det arbeides i samsvar med rammeplanen for barnehager.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Allerede i første driftsåret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani var det undervisning i Longyearbyen og frem til 1919 var det fem til ti barn som fikk undervisning. Fra høsten 1920 ble det opprettet ordinær skoledrift i en liten brakke på Skjæringa. I det første året var det åtte elever og en lærer på 12 m². Da den første kirken stod ferdig i 1921 ble kirkens leseværelse tatt i bruk som skole og arealet økte til 20 m². I 1937 ble bruksskolen i Longyearbyen lovfestet og året etter sto en egen skolebygning ferdig med Sogneprest Just Kruse som Skolestyrer og lærer.

I forbindelse med evakueringen av befolkning i perioden 1942-45, ble undervisningen avholdt på et slott i Storbritannia (Drumtochty Castle) med Ivar Benum som skolestyrer. Da befolkningen kom tilbake etter krigens slutt, var skolen som resten av byen nedbrent. Skolen fikk da tilhold i midlertidige lokaler i et av husene på Haugen. I 1951 fikk skolen to rom i det nye forsamlingshuset Huset, et rom for de eldste elevene og et rom for de yngste.

I 1971 stod en ny skole ferdig og ble anlagt på Haugen, midt i Longyeardalen. Norges siste verksskole ble avviklet i 1976 og Staten, ved kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, overtok driften av skolen fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Ansvaret for Longyearbyen skole ble fra 1. januar 2007 overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Skolen er en grunnskole med skolefritidsordning og en avdeling for videregående opplæring, med henholdsvis 195, 50 og 20 elever (2007).

UNIS holder til i Svalbard forskningspark.

Høsten 1993 ble Universitetsstudia på Svalbard (UNIS) startet opp. UNIS har senere byttet navn til Universitetssenteret på Svalbard, og har siden starten ikke vært et selvstendig universitet, men drevet som en stiftelse av universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. UNIS er verdens nordligste utdanningsinstitusjon innenfor høyere utdanning og tilbyr mellomfag- og hovedfag i arktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi.

UNIS har en høy internasjonal profil, og alle kurs er tilbudt på engelsk dersom en student ikke forstår norsk. UNIS har 350 studenter, hvor halvparten er fra Norge. Av de utenlandske er over halvparten fra Norden. I april 2006 flyttet UNIS inn i nye lokaler som er en del av Svalbard Forskningspark, sammen med Norsk Polarinstitutt, EISCAT og Svalbard Science Forum.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Da norske myndigheter i 1990-årene ønsket å skape omstilling og alternativ virksomhet i Longyearbyen, var forskning og reiseliv de områdene det ble satset mest på. Nå er forskning og høyere utdanning blitt en av bærebjelkene i den lokale økonomien. Mange nye arbeidsplasser er skapt, både direkte og indirekte. De mest sentrale er Svalbard forskningspark, EISCAT Svalbard Radar, Svalbard satellittstasjon, UNIS og Norsk Polarinstitutt. I tillegg er Svalbard Science Forum opprettet og har til oppgave å bedre samordningen av den norske og internasjonale forskningen på Svalbard.

Svalbard forskningspark er en forskningspark hvor som skal bidra til et internasjonalt samarbeid om arktiske tema, både knyttet til forskning og utdanning, ved å samlokalisere de akademiske miljøene på Longyearbyen. De akademiske miljøene har en felles infrastruktur med samordnet service for feltundersøkelser og publikumsaktiviteter.

EISCAT Svalbard Radar på Gruve 7-fjellet.

Den internasjonale vitenskapelige organisasjonen EISCAT driver et radaranlegg ved fjellet Breinosa, ca. 8 km øst for Longyearbyen. Radaranlegget består av to parabolantenner, hvor den minste har en diameter på 32 meter og er fullt styrbar, mens den største har en diameter på 42 meter og peker fast i samme retning som jordas magnetfelt. Radarene brukes til atmosfæreforsking på blant annet nordlys og ozon.

Svalbard satellittstasjon (SvalSat) ble åpnet i juni 1999 og ligger på Platåberget utenfor Longyearbyen. Satellittstasjonen som er den nordligste i verden henter ned data fra og styrer satellitter i polare baner. Satellittstasjonen består av sju antenner, hvor Kongsberg Satellite Services og Den europeiske organisasjonen for meteorologisatellitter (EUMETSAT) eier to hver og NASA og den sivile amerikanske værvarslingstjenesten National Oceanic and Atmospheric Administration eier en hver. I tillegg har Telenor bygd en telekommunikasjonsantenne på Gruve 7-fjellet, og bygde og drifter den doble 20 Gbit/s fiberkabelen som forbinder Svalbard med fastlandet.

Svalbard satellittstasjon er sammen med norske satellittstasjonen TrollSat i Dronning Maud Land de eneste satellittstasjonene i verden som kan ha kontakt med de polare satellittene på hver eneste runde de tar.[8]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Svalbardposten er Longyearbyens ukeavis og oppstod som veggavis i november 1948. Veggavisen bestod normalt av fire sider som ble slått opp på brakkene. Den ble i starten beskrevet som «Til tider artig, men ganske lite informasjon og seriøsitet. Svært lite lokalstoff».[9]

Etter økonomiske vansker mot slutten av 1980-tallet og en organisering som gjorde Justisdepartementet som ansvarlig utgiver, ble det foretatt omorganisering av driften. Fra 1996 utgis avisen av en egen stiftelse. Avisen ble kåret til «Årets lokalavis» av Landslaget for Lokalaviser i 1996 og 2000, og har fått flere hederlige omtaler. Svalbardposten, som er verdens nordligste avis, trykkes i dag i Tromsø og utgis hver fredag.

I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband. Dette skjedde ett år før permanent jordstasjon var planlagt å bli satt i drift ved Isfjord radio. NRKs radioprogram ble vekselvis overført med den ene av telefonkanalene. Den ordinære åpningen av den permanente jordstasjonen skjedde i desember 1979. Ved åpningen var dette verdens nordligste permanente jordstasjon for geostasjonære satellitter. Siden 1949 hadde befolkningen på Svalbard hatt telefonforbindelse med omverdenen på kortbølgen over Harstad radio.

NRK Fjernsynet startet 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over Eutelsat I-F2. Tidligere hadde Longyearbyens lokale kringkastingsstasjon kringkastet to ukers gamle programmer som var blitt tilsendt på videobånd.

Post og telekommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Telenor Svalbard på Skjæringa, der hvor Svalbard Radio ble etablert 1930. Fra masten sendes det fjernsyn, radio, kystradio, GSM mobiltelefoni, og mobilt bredbånd.

Posten har egen virksomhet i Longyearbyen med flyfrakt over Svalbard lufthavn og distribusjon til alle beboere.

I 2003 bygde Norsk Romsenter en dobbel fiberkabel fra Harstad som går nord til Svalbard, inn Isfjorden og på land i Longyearbyen. Oppdragsgiver var ulike forskningsinstitusjoner på Svalbard, og all drift besørges av Telenor. Benyttet kapasitet er 20 Gbit/s, hvorav Telenor selv benytter 2 Gbit/s til teletjenester på øygruppen. Kabelen ligger nedpløyd i havbunnen på inntil 3 000 meters dyp mellom Svalbard og Norge.

Til fiberkabelen fra Tromsø er det knyttet internettbaserte tjenester (IP-tjenester) til virksomheter, etater og private hjem i Longyearbyen. Alle har tilbud om såkalt triple play-tjenester, det vil si telefoni, internett og fjernsyn over bredbåndskabelen. Det tilbys ca. 35 TV-kanaler fra Canal Digital i tillegg til radiokanaler og egne on-demand musikktjenester. Telenor Svalbard distribuerer også fjernsynssending gjennom tradisjonell kringkasting.

Longyearbyen er knyttet til de andre tettstedene på Spitsbergen ved hjelp av doble 30-155 Mbit/s radiolinje overføring. I 2003 ble også tredjegenerasjons mobilkommunikasjon – UMTS – bygd ut på Longyearbyen, og 13. januar 2008 introduserte Telenor mobilt bredbånd – såkalt HSDPA. Det er full GSM-dekning for mobiltelefoni i Longyearbyen, Adventdalen og i store deler av Isfjorden. I tillegg bygde Telenor ut GSM-dekning i Reindalen mellom Longyearbyen og Sveagruva i 2007, på oppdrag fra Store Norske.

Svalbard er ikke underlagt mange av konkurransereglene i Ekomloven. Likevel har NetCom avtale om telelosji hos Telenor i sentraler og basestasjoner, slik at NetCom har nesten like god mobildekning på Svalbard som Telenor.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Svalbard lufthavn, Longyear ble tatt i bruk i 1974.

Svalbard lufthavn utenfor Longyearbyen har flyforbindelse med fastlandet hele året. I tillegg er det regelmessige flyvninger til Sveagruva og Ny-Ålesund som begge har en kortbaneflyplass. I Barentsburg har det russiske gruveselskapet en egen helikopterbase på Heerodden, som frakter personell som ankommer fra Svalbard lufthavn.

16 år før Svalbard lufthavn stod ferdig, 9. februar 1958, landet det første flyet på høvlet frossen tundra i Adventdalen. Flyet var en Catalina fra Luftforsvaret. Året senere landet det første postflyet og det påfølgende året det første passasjerflyet. Siden rullebanen var på frossen tundra, var den kun operativ om vinteren.

Behovet for en helårsflyplass økte og byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973. En Fokker F-28 fra Braathens S·A·F·E landet som det første flyet 14. september 1974. Lufthavnen åpnet offisielt den 2. september 1975. Lille julaften samme år inntraff den såkalte «Konestriden på Svalbard» da tre sovjetiske kvinner som var ektefeller til de sovjetiske funksjonærene på lufthavnen flyttet til Svalbard. Norske myndigheter godtok ikke dette med den begrunnelsen at konenes ankomst var avtalestridig og at de norske arbeiderne på Svalbard som ikke fikk ta med seg sine ektefeller ville oppfatte dette som urettferdig. I de norske bosetningene var det stor boligmangel. Konflikten fikk sin løsning den 10. april ved at Norge godtok at Aeroflot skulle få ha det opprinnelige antall avtalte mannskaper i Longyearbyen, men hvis konene skulle bli måtte tallet på funksjonærer reduseres tilsvarende.

10. desember 2007 ble et nytt terminalbygg til 120 millioner kroner på Svalbard lufthavn åpnet av samferdselsminister Liv Signe Navarsete.

Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene på Spitsbergen og mellom bosetningene er det mulig å ferdes med båt om sommeren og med snøscooter om vinteren.

Lokaldemokrati[rediger | rediger kilde]

Sysselmannens nye bygg på Skjæringa.

Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke. I stedet ble det valgt en særegen administrativ ordning med en sysselmann som regjeringens øverste representant.

Under den kalde krigen var norsk svalbardpolitikk preget av norske myndigheters behov for å styre utviklingen. Innføring av lokaldemokrati var derfor ingen aktuell problemstilling, verken på sentralt eller lokalt hold.

6. august 1971 ble Det stedlige svalbardråd opprettet som et rådgivende organ for den sentrale og lokale offentlige administrasjonen. Rådet kunne ta opp spørsmål som var av betydning for befolkningen på Svalbard. I 1974 ble spørsmålet om lokaldemokrati drøftet på nytt, men Trygve Brattelis andre regjering konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre.[10] Som en videreføring av Det stedlige svalbardråd ble Svalbardrådet opprettet 12. august 1981 og i 1993 ble det for første gang stilt politiske lister til Svalbardrådsvalget.

Holdningen til lokaldemokrati endret seg lite på 1980-tallet og i 1985 pekte Kåre Willochs regjering på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen, spesielt med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til de russiske bosetningene.[10]

I 1995 ble det fremmet og vedtatt et dokument 8-forslag i Stortinget som ba regjeringen legge frem en modell for lokaldemokrati i Longyearbyen. Regjeringens forslag om å innføre lokaldemokrati etter en egen modell kom i 1999, hvor hovedtrekkene var å opprette et lokalstyre med et folkevalgt styre og en tilhørende administrasjon. Samtidig skulle Svalbardrådet avvikles. Av utenrikspolitiske og miljømessige hensyn ble lokalstyrets virkeområde avgrenset til å være Longyearbyen arealplanområde, som omfatter bosetningen med nærområder.

Lokalstyre ble innført 1. januar 2002, selv om et flertall av innbyggerne var imot innføringen av lokaldemokrati.[11]

I 2006 gjorde Norsk institutt for by- og regionforskning en evaluering av lokalstyreordningen, hvor det kom frem at halvparten av befolkningen er motstandere av ordningen. Tilliten til Lokalstyret er beskjeden, og mange innbyggere synes lokaldemokratiet fungerer dårlig. Motstanden mot lokalstyre er størst blant dem som har bodd lenge på Svalbard.[12]

I lokalstyrevalget 21. og 22. oktober 2007 stilte fem partier til valg, 1563 var stemmeberettigede og valgdeltagelsen var på 40,27 %.

Parti Prosent Stemmer Seter i by-/kommunestyret Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Det norske Arbeiderparti 44,38 -0,23 279 +43 7 +1 Kjell Mork, Anita Johansen, Dag Ivar Brekke, Robert Hermansen, Bjørn Fjukstad, Trude Wang, Gerd Irne Sigernes
Tverrpolitisk fellesliste 26,9 -4,1 169 +5 4 -1 Eystein Markusson, Kristin Furu Grøtting, Arne Rennedal, Håvar Fjerdingøy
Høyre 17,73 +5,63 112 +48 3 +1 Heinrich Eggenfellner, Jan Sverre Sivertsen, Geir Hekne
Svalbardlista 6,69 42 1 Jon Sandmo
Fremskrittspartiet 4,3 -7,98 27 -38 0 -2
Valgdeltakelse/Total 40,27 % 629 15 15
Ordfører: Kjell Mork (Arbeiderpartiet) Varaordfører: Heinrich Eggenfellner (Høyre)
Merknader: Det heter lokalstyre i Longyearbyen og ikke formannskap og kommunestyre.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Fra hovedgata i Longyearbyen.

Longyearbyen var tidligere et mannsdominert gruvesamfunn, men har de siste årene utviklet seg i retning av en «normal» fastlandsby med en stadig større andel kvinner og barn. Byen har egne barnehager og egen skole. Fortsatt er det likevel en mindre andel barn, ungdom og eldre enn i Fastlands-Norge, hvor nesten annenhver innbygger er under 20 eller over 67 år. På Svalbard utgjør innbyggerne under 20 eller over 67 år rett under 25 % av befolkningen.[13]

De norske beboerne på Svalbard er også registrert i Folkeregisteret i sine «hjemkommuner» på fastlandet. I disse kommuner har de også alminnelig stemmerett ved valg.

Omtrent halvparten av befolkningen i Longyearbyen har hjemkommuner i de fire nordligste fylkene, de fleste (omtrent 20 %) fra Troms.

Fra 1. januar 1995 ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard. Ved ankomst til og avreise fra Svalbard samt ved interne flyttinger på Svalbard, plikter alle å sørge for melding til registeret. Arbeidsgivere har plikt til årlig å sende Svalbard likningskontor en oversikt over ansatte som bor på Svalbard.

Befolkning i de norske bosetningene på Svalbard (Longyearbyen og Ny-Ålesund) er fordelt på følgende nasjonaliteter:

Land 1. januar 2009[14] 1. januar 2010 [15] 1. januar 2011 [16] 1. januar 2012 [17]
Norge 1792 1744 1695 1738
Thailand 92 96 97 104
Sverige 43 53 58 76
Russland 21 29 34 34
Danmark 12 14 12 19
Tyskland 26 24 20 16
Kroatia 10 11 12 14
Øvrige land 89 81 89 114
Totalt 2085 2052 2017 2115

Gruvedrift, energi og avfall[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gruvedrift i Longyearbyen

Gruvevirksomheten i Longyearbyen foregår i dag i Gruve 7, som ligger omtrent en mil øst for byen. Kullet blir transportert med lastebil ned til byen og største forbruker av kullet er Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk, som ligger i den gamle bydelen Sjøområdet. Overskuddskullet kjøres til havna på Hotellneset. Gruva er fullstendig mekanisert, den siste gruva som ble drevet for hånd, Gruve 3, ble stengt i 1996.

Kullproduksjon i Longyearbyens gruver fra 1917 til 2001. Tall i tusen tonn.[18]
Kirkegården i Longyearbyen hvor de 26 ofrene fra kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920 ligger begravd, sammen med de sju gruvearbeidere som døde av spanskesyken i 1918.
Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2.
Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2 sett fra Nybyen.
Bydrifts kullkraftverk i Longyearbyen er Norges eneste.

Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen og åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Gruva ligger ytterst i Longyeardalens nordre side. Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere.[19] og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den.

Oppfaringen av Gruve 2 ble påbegynt i 1913 og fremskyndet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken. Selve produksjonen tok til i 1921.[20] I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.[19]

Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid.[21] I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet.[19]

Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen.

Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som en del av Operasjon Sizilien i 1943. Gruva brant frem til 1962.[20]

Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68.

Oppfaringen av Gruve 3, som ligger i fjellsiden over Svalbard lufthavn, startet i 1969. Produksjonen startet opp våren 1971 og i driftsåret 1976-77 stod gruve 3 for halvparten av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis kullproduksjon. November 1996 var gruva utdrevet og driften ble innstilt.

Den minste gruva i Longyearbyen var Gruve 4, som på grunn av lav effektivitet ble innstilt våren 1970, etter kun to års drift. Kullet ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2.

Gruve 5 var den første gruva i Longyearbyen som ikke var anlagt i Longyeardalen. Gruve 5 ble anlagt i Endalen, ca. 10 km øst for Longyearbyen. De forberedende arbeidene med åpningen av gruva tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957. Samme år startet oppfaringen. Taubanen frem til gruva ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år. Kullproduksjonen startet høsten 1959 og varte frem til mai 1972, da gruva var utdrevet.

Oppfaringen av Gruve 6 startet i 1967 og produksjonen startet i 1969. I 1981 ble produksjonen innstilt, uten at alt kull var tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn. Kullet ligger i et område med lave mektigheter innerst i gruva.

Gruve 7, som ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen, er den eneste gruva i Longyearbyen som fortsatt er i drift. Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år og produksjonen startet opp i 1976. Produksjonen ble stanset høsten 1978 og ble gjenopptatt høsten 1981 etter utbedring av gruvas belte- og transportstoll.

Energiforsyning og avfall[rediger | rediger kilde]

Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i 1920. Denne ble i 1982 erstattet av det mer moderne kullkraftverket Longyear Energiverk, sammen med et fjernvarmenett.[22] Kraftstasjonen og fjernvarmenettet har 1.600 kunder og forsyner hele Longyear-samfunnet, inklusive gruvene, med både boligoppvarming og prosesskraft. Det drives forskning i regi av UNIS for å teste ut CO2-injisering i sandsteinsgrunn i området.

Total effekt av kraftverket er maksimalt 28 MW, hvorav 12 MW til elektrisk kraftproduksjon og 16 MW til fjernvarme. Årsproduksjonen er 108 GWh (0,108 TWh), fordelt på 55 GWh kraft og 53 GWh fjernvarme.[23]

Det er gjort prøveboring etter gassi Adventdalen, og det er gjort funn av kullgass under trykk. I 2013 ble det også funnet mulig skifergass i nedre Adventdalen.[24]

Det kommunale selskapet Longyearbyen Lokalstyre Bydrift KF (Bydrift) har siden 1992 drevet avfallsdeponi i Adventdalen, nedenfor Gruve 6 om lag 10 km ovenfor Longyearbyen, og dette anlegget har fått pålegg etter forurensing av sigevann.[25] Siden 2007 har brennbart avfall blitt forbrent i Longyearbyen og avfallsmengdene i deponiet i Adventdalen har blitt redusert.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Før de første forsøkene på kulldrift startet i Longyearbyen i 1900, var turismen på plass i Adventfjorden. Den første kjente reiseskildringen fra Svalbard skriver seg fra 1807. Frem til slutten av 1800-tallet var det hovedsakelig utlendinger som sommertid brukte egne yachter, eller leide en skute for å seile til Svalbard som turister. De store cruisebåtene som kom etter hvert var luksuriøse. I 1893 var Hamburg-Amerikalinjens store damper «Columbia» på 7 600 bruttotonn på besøk i Adventfjorden, hvor Longyearbyen ligger. Den hadde 100 turister og 17 manns orkester om bord. Enkelte norske redere forsøkte seg på turisttrafikken på Svalbard, men det var utenlandske båter som dominerte i antall. Longyearbyen, Magdalenefjorden og Virgohamna ble særlig besøkt.

Det ble bygd et hotell på Hotellneset i 1896, i nærheten av dagens flyplass. Hotellet var prefabrikkert i Trondheim og fraktet til Svalbard i juni 1896 med dampskipet «Raftsund». Entreprenøren var Richard With som tiåret før hadde etablert rutetrafikk langs norskekysten med Vesteraalens Dampskibsselskab.

Første verdenskrig satte en stopper for den videre utviklingen av turismen på Svalbard, men aktiviteten tok seg opp igjen i mellomkrigsårene. Etter andre verdenskrig økte trafikken til Svalbard ytterligere, og på 1950-tallet startet en periode med isbjørnjakt. Frem til isbjørnen ble fredet i 1973 ble det skutt om lag 700 isbjørner i turistsammenheng.

Cruisetrafikken har vært den dominerende form for turisme på Svalbard. På begynnelsen av 1970-tallet var antallet cruiseturister ca. 5-6 000 per år, mens det i 2002 ble registrert 27 000 cruiseturister (passasjerer og mannskap) til Svalbard.

Skilt på Svalbard lufthavn som viser avstandene til noen utvalgte byer.

I 1975 åpnet Svalbard lufthavn, og dette skapte store kommunikasjonsmessige endringer for både fastboende og potensielle turister. Turismen ble imidlertid begrenset gjennom en negativ statlig holdning, i tillegg til problemer med manglende hotellsengeplasser og forsyninger beregnet for turisme. Først i 1985 ble et lite utvalg ferskvarer tilgjengelig i vanlig butikk for besøkende, og det skulle gå enda et par år før innkvartering for turister ble etablert. I stortingsmelding nr. 50 (1990–91) inngikk reiseliv som en av flere alternative næringsvirksomheter på Svalbard.

Reiselivet har i løpet av de siste 10-15 årene vokst i omfang både i antall turister og sesongmessig. I underkant av 30 000 turister besøker Longyearbyen i løpet av et år. Men turisttrafikken til Longyearbyen utgjør likevel mindre enn én prosent av det totale reiselivet på Nordkalotten.[26]

Fra 1993 har antall gjestedøgn i Longyearbyen vokst fra 24 000 til 83 000 i 2006. 80 prosent av turistene kommer fra Norge, med svensker, dansker, tyskere og engelskmenn som de største utenlandske gruppene.

Longyearbyen er i dag det nordligste stedet i verden man komme til med rutefly.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første kullkompaniene[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1899 brøt ishavsskipper Søren Zachariassen fra Tromsø 600 hl kull fra Bohemanneset, Heerodden og Festningsodden, ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen.Noe av det første kullet Zachariassen solgte, var til en lystbåt som lå i Adventfjorden i september, eid av Albert I av Monaco.[27]

Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. Våren 1900 dannet han og Andreas Schrøder sammen med andre investorer, Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen i Kristiania. Zachariassen nevnte også sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Henrik Næss fra Trondheim. Sammen med tre andre interesserte sendte Næss åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».[27] De slo seg til ved Hotellneset på vegne av Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani, og skjerpet kull ved der hvor «Trøndergruva» senere ble anlagt i 1903 under Platåberget, med amerikansk kapitalbistand. Tromsø-kjøpmannen Bernhard Pedersen fikk med seg vestlandske kapitaleiere og dannet Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani som okkuperte kritt-kullfeltene på Revneset på andre siden av fjorden. Og kjøpmann Ivar Stenehjem fra Vardø fikk økonomisk støtte fra Christian Michelsen og startet kullskjerp på vestsiden av Adventfjorden.[28]

Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Ingen av de tre norske selskapene satte i gang reell produksjon ved Adventfjorden. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Amerikanske gruveeiere som gikk inn i Trondheim-selskapet dannet etter hvert Arctic Coal Company, og i 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til dette selskapet. Bergenserne som drev skjerp på Revneset, vakte samtidig interesse i sin jakt på investeringskapital i London. De fusjonerte etter hvert med The Spitzbergen Coal and Trading Company, som ble dannet i 1904. De anla en gruve og taubane og brøt første sommer 500 tonn kull.[29] Neste sommer ble langt mer kapital reist og britene anla Advent City på Revneset, den første større bebyggelsen ved Adventfjorden med 30 mann i overvintring 1905-06. Søren Zachariassen fraktet utstyret oppover, og bygningene ble prefabrikkert i Trondheim. Det ble anlagt elektrisitet i Advent City, og vinteren 1906-07 overvintret hele 70 mann. De britiske arbeidslederne var i stadig konflikt med de skandinaviske gruvearbeiderne.[30]

Amerikanertiden[rediger | rediger kilde]

John Munroe Longyear var Longyearbyens grunnlegger

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra Michigan på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se Christian Michelsens kullekspedisjon i Calypsobyen i Recherchefjorden sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til Adventfjorden, hvor Longyearbyen i dag ligger[21].

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode.

Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani hadde i en periode prøvd å finne en kjøper til sine annekterte områder i Adventfjorden, og via en norsk mellommann kom de i kontakt med Longyear. Som gruveeier og industrimann så han mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men på den andre siden var han tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et ingenmannsland, startet Longyears selskap Ayer & Longyear forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpekontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18 000 norske kroner i kontanter og 50 000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet Arctic Coal Company (ACC).[31]

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear.

I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» Trondheim med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn dynamitt. Skipet ankom Adventdalen 10. juni og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter.[32] Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.

Ayer og Longyear hadde opprinnelig tenkt seg som investorer i gruvedriften, men da William D. Munroe omkom i et skipsforlis i 1907, engasjerte Longyear seg i større grad i gruvedriften og ble i praksis Arctic Coal Companys faktiske leder. Han styrte gruvesamfunnet fra Boston pr. brev og telegram og de lokale gruvesjefene måtte få Longyears godkjenning i saker av stor økonomisk betydning.

I 1908-09 var gruvegangen 500 meter lang og en jernbanelinje var anlagt ned til den nybygde kaia for direktelasting av båtene. Omkring 1910 blir begrepet «Longyear City» i økende grad tatt i bruk, men ikke som offisielt navn. Vinteren 1910-11 overvintret 73 menn og tre kvinner.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i Finnmark som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafverket opp en egen stasjon like etterpå på Finneset i Grønfjorden i 1911.[33]

Sitat For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen. Det skriker. Sitat
Fridtjof Nansen etter å ha sett amerikanergruva og Longyearbyen i 1912

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City hvor svenske syndikalister hadde en sentral rolle. Ledelsen motarbeidet aktivt organisering blant arbeiderne og forklarer trolig hvorfor det ikke var lokale fagforeninger under amerikanertiden. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.[33]

Nedleggelse av gruvedriften[rediger | rediger kilde]

Sitat Prestasjonen av å utvikle et nytt og praktisk talt ukjent kullfelt 1 200 km fra Nordpolen, men som likevel var så tilgjengelig sommerstid og lett utvinnbart under den lange arktiske vinteren, hvor man kunne tilfredsstille deler av etterspørselen i Skandinavia og nordvestlig Russland, var et interessant og tilfredsstillende eksperiment. Sitat
– John M. Longyear i sin introduksjon til boken America in Spitsbergen: The Romance of an Arctic Coal-Mine fra 1922

Sommeren 1913 hadde årsproduksjonen kommet opp i 30 000 tonn og anlegget var fullverdig utbygd. I tillegg var Gruve 2 i ferd med å åpnes. Men gruvedriften gikk med store tap og det var ikke utsikter til overskudd innen kort tid. Gruvesjef Scott Turner hadde startet sonderinger med tanke på å få solgt hele anlegget med tilhørende annekterte eiendommer. I mellomtiden ble kun det aller nødvendigste innkjøpt og alle andre nyinvesteringer stanset. Oppfaring av nye gruver ble stanset til fordel for produksjonsdrift.

Første verdenskrig brøt ut i august 1914 og bankene stanset kreditten til Arctic Coal Company, som allerede var økonomisk hardt presset. I tillegg ble det vanskeligere å få tak i reservedeler og matprisene steg. Arctic Coal Company reduserte vinterstyrken til 120 mann og alle eiendommer på det norske fastlandet ble solgt eller overdratt til stråselskaper. I september 1915 ble gruvedriften avviklet og kun en vaktstyrke på tre mann ble igjen. Alle andre ansatte ble oppsagt, med unntak av kontorsjefen i Tromsø.[34]

I løpet av de ni årene Arctic Coal Company hadde virksomhet på Svalbard ble det utvunnet 200 000 tonn kull og investert nærmere 3,5 millioner norske kroner i anleggene. Det investerte beløpet var betydelig, til sammenligning var den norske stats totale inntekter i 1920 på 12,5 millioner kroner. På det meste overvintret 200-300 mann og i sommersesongen ble arbeidsstyrken nær doblet.[34]

Etableringen av Store Norske Spitsbergen Kulkompani[rediger | rediger kilde]

Etter avviklingen av driften i Longyear City startet prosessen med å selge selskapets eiendeler. Flere interesser meldte seg, blant annet Centralbanken for Norge med Adolf Hoel som geologisk ekspert. I tillegg var Johan Anker og hans selskap Green Harbour interessert sammen med en gruppe russiske investorer. Ankers gruppe fikk en kortvarig forkjøpsrett som ikke ble benyttet. I ettertid hevdet Anker at dette var for å «redde Spitsbergen for Norge», men kan også ha sammenheng med at hans bankforbindelse var Centralbanken. Direktør Kielland-Torkildsen i Centralbanken hadde gode forbindelser til statsminister Gunnar Knudsen og i januar 1916 ble Det norske Spitsbergensyndikat etablert med blant annet åtte norske banker, Elkem, Hydro og Gunnar Knudsen som aksjonærer.[35]

1. april 1916 aksepterte John M. Longyear Det norske Spitsbergensyndikats bud på totalt 3,5 millioner norske kroner og den formelle overtagelsen ble satt til 1. september. I løpet av 1916 fikk syndikatet også kontroll over felter i Grønfjorden og eide tilsammen 1200 km² på Spitsbergen. Kjøpet var av stor nasjonal betydning for Norge, og avgjørende for norsk næringsmessig lederstilling på øygruppen.[36]

Syndikatet ble opprettet for å kjøpe Longyears interesser i Longyear City og hadde ikke til hensikt å drive gruvevirksomhet. Til det ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S stiftet 30. november 1916 i Oslo for å overta syndikatets innkjøpte eiendommer.

Etter overtagelsen av gruvene kom Store Norske Spitsbergen Kulkompani godt i gang. Overskuddet i første driftsår var på en million kroner og utbytte ble betalt til eierne. På grunn av første verdenskrig var kullprisene høye og det aller meste ble solgt til norske statlige foretak.

De gode tidene varte frem til kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920, hvor 26 gruvearbeidere omkom. Gruve 1 ble totalskadd og ble ikke senere satt i drift. Store Norske Spitsbergen Kulkompani kom i en dyp økonomisk krise. Økonomiske støttetiltak ble etter hvert nødvendig fra den norske stats side for å opprettholde produksjonen og dermed klarte man å opprettholde kontinuerlig drift.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I årene før og etter første verdenskrig var det stor optimisme knyttet til kullproduksjonen. Delvis på grunn av politiske og økonomiske motiver, men også på grunn av utilstrekkelig kartlegging av kullforekomster og driftsforhold.

Men like etter slutten på første verdenskrig sank prisen på kull, og flere selskaper fikk lån og tilskudd av den norske stat. Norge hadde ennå ikke fått suverenitet over Svalbard og det var viktig å ha en sterk tilstedeværelse for å styrke suverenitetskravet. Etter inngåelse av Svalbardtraktaten i 1925 stanset flere norske kullselskaper driften, blant annet Bjørnøen A/S (høsten 1925) og Kings Bay Kull Compani A/S (midlertidig 1925-26). I en periode med global økonomisk nedgangstid besluttet norske myndigheter å konsentrere virksomheten rundt Store Norske Spitsbergen Kulkompanis anlegg i Longyearbyen. Store Norske Spitsbergen Kulkompani var på den tiden et privat selskap, men var økonomisk avhengig av den norske stat.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Slagkrysseren «Scharnhorst» satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av en besetningen på 1 800 ble reddet.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia om bord på «Empress of Canada» 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva.

Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort et forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes.

Tyskland angrep Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagkrysseren «Scharnhorst» hvor både byen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, Hilmar Reksten, mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av Krigsskadetrygden.

Tiden etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. Noen år senere startet kulleksporten til Vest-Tyskland opp, særlig finkull som det var vanskelig å finne anvendelse for i Norge. Varierende kullpriser på det europeiske markedet skapte vanskeligheter for optimal planlegging av driften og det ble derfor satset på rasjonalisering av driften. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430 000 tonn, hvor 170 000 tonn ble eksportert. Med en kullproduksjon i Longyearbyen i nærheten av 400 000 tonn i året, regnet man med at kullet ville ta slutt i løpet av 20 års tid. Det ble derfor på begynnelsen av 1970-tallet startet undersøkelser av kullforekomstene i Sveagruva.

I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en isbryter eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til traktatlandene, hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.

Fra kompaniby til folkestyre[rediger | rediger kilde]

Inngangspartiet til SpareBank 1 Nord-Norge i Longyearbyen, hvor det presiseres at det er forbudt å ta med våpen inn i banken.

Utover 1900-tallet ble gruvesamfunnet styrt og drevet av det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani som en kompaniby. Samfunnet som vokste frem var ikke bygd opp som et familiesamfunn, men som et mannssamfunn der arbeiderne bodde i brakker. For det store flertallet av ansatte var familien igjen på fastlandet. Av 141 som overvintret i sesongen 1916-17 var det bare 12 kvinner, hvor alle var funksjonærfruer eller hushjelper. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ansatte nesten ikke kvinner i de første årene. I 1929 ble flere kvinner ansatt, etter krav fra arbeiderforeningen. Alle fikk jobb i messen. I 1929-30 overvintret 505, hvorav 73 var kvinner og barn.

Makt og myndighetsutøvelse lå hos selskapsledelsen, som ikke bare styrte arbeidet med å utvinne ressursene, men også boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonen. Årsaken var at Longyearbyen i først og fremst var et anleggssted innrettet for kullproduksjon og ikke et vanlig småsamfunn.

Det var først på 1960-tallet at kravene om modernisering og normalisering begynte å melde seg. Frem til 1970-tallet var samfunnsutviklingen i Longyearbyen preget av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis behov og økonomiske evne. På 1970-tallet overtok den norske stat aksjene i gruveselskapet og innledet en aktiv svalbardpolitikk. Staten overtok også styringen i Longyearbyen, som skulle utvikle seg til å bli et familiesamfunn på lik linje med andre bygder i Norge. Den statlige satsingen kostet mye og Svalbardbudsjettet ble i løpet av syv år tredoblet. I perioden fra 1971 til 1985 ble Svalbardbudsjettet syvdoblet. Longyearbyen utviklet seg til å bli et småsamfunn med en materiell standard på høyde med, og etter hvert klart over, sammenlignbare steder på fastlandet med 1000 innbyggere.

Ut over 1970-tallet begynte Longyearbyen å bli et familiesamfunn og ble forsterket i 1980-årene. Store Norske Spitsbergen Kulkompani gikk bort fra sesongkontrakter, andre private bedrifter begynte å etablere seg og de statlige ansatte hadde ikke lengre åremålsstillinger.

Longyearbyen i dag[rediger | rediger kilde]

Taubanebukker opp til Gruve 1 i Longyeardalen.

Frem til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby. Selv om gruvedriften i dag er mer omfangsrik enn noen gang, er ikke denne aktiviteten like synlig som før. Hovedproduksjonen av kull foregår i dag i Sveagruva, og de ansatte pendler dit med fly fra Longyearbyen. Selv om gruvedriften fortsatt genererer halvparten av årsverkene i Longyearbyen, har samfunnet utviklet seg til et sted med et variert næringsliv der reiseliv, forskning og høyere utdanning også inngår.

I Longyearbyen og området rundt er det i dag bevarte rester av kullgruveanleggene fra amerikanertiden og fremover. Det meste stammer imidlertid fra tiden etter andre verdenskrig, da det meste ble brent ned av tyskerne i 1943. Daganlegg og transportsystemer som taubanebukker, strammestasjoner og vinkelstasjoner etter nedlagt gruvedrift preger Longyearbyen.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 1901 – John M. Longyear besøkte Svalbard for første gang
  • 1904 – John M. Longyear og hans forretningspartner Frederic Ayer kjøpte Trondhjem-Spitsbergen Kullkompani
  • 1905 – Første år med prøvedrift i Adventdalen
  • 1906 – Longyear City, også omtalt som The Camp, etableres. Første år med overvintring
  • 1906 – Gruve 1 ble åpnet
  • 1918 – Sju gruvearbeidere dør av spanskesyken
  • 1920 – 26 personer omkom i en kullstøveksplosjon i Gruve 1
  • 1920 – Indremisjonen sendte en prest til Longyearbyen for å undervise skolebarn
  • 1921 – Den første kirken innvies
  • 1925 – Johannes Gerckens Bassøe ble utnevnt til den første sysselmannen på Svalbard
  • 1941 – Befolkningen evakueres
  • 1942 – Reokkupasjon av Svalbard (operasjon Fritham)
  • 1943 – Slagskipet «Scharnhorst» og to tyske jagere gikk til angrep og ødela Longyearbyen 8. september
  • 1946 – Nybyen ble anlagt
  • 1948 – Første nummer av Svalbardposten kom ut som veggavis
  • 1949 – Telefonsamband til fastlandet
  • 1952 – Eksplosjonsulykke i Gruve 2 hvor seks personer omkom.
  • 1958 – Den første gruva, Gruve 1, ble stengt
  • 1959 – Første sivile fly landet i Adventdalen
  • 1965 – Den første barnehagen åpnet
  • 1971 – Det stedlige svalbardråd etableres 6. august
  • 1971 – Gruve 3 åpnes for produksjonsdrift
  • 1974 – Helårsflyplassen ble åpnet (offisielt i 1975)
  • 1976 – Staten overtok Store Norske Spitsbergen Kulkompani
  • 1978 – Satellittforbindelse til fastlandet ble åpnet
  • 1981 – Longyearbyen ble koblet til det automatiserte telefonnettet på fastlandet
  • 1981 – Svalbardrådet ble opprettet 12. august
  • 1982 – Staten overtar sykehuset og helsetjenesten.
  • 1984 – Fjernsynssendingene til NRK ble for første gang sendt direkte
  • 1985 – Nattcharterturene arrangert av Rotary og Lions til Longyearbyen startet opp
  • 1995 – Fra 1. januar ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard
  • 1996 – EISCAT Svalbard Radar ble åpnet av statsråd Reidar Sandal
  • 1996 – Gruve 3 utdrevet. Produksjonen stanset 2. november
  • 2002 – Longyearbyen lokalstyre ble etablert
  • 2003 – Fiberkabel ble anlagt til fastlandet
  • 2006 – Svalbard forskningspark åpnet 26. april
  • 2007 – Nytt terminalbygg på Svalbard lufthavn ble tatt i bruk
  • 2008 – Jordskjelv på 6,2 rammer 100 km sør for Longyearbyen (21. februar)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Flytte eller reise til Svalbard
  2. ^ Longyearbyen Stadnamn i norske polarområde, Norsk Polarinstitutt. Besøkt 9. mars 2013
  3. ^ Dark Season Blues [1] – «Verdens nordligste bluesfestival».
  4. ^ a b Dagmar Hagen og Tommy Prestø (2007). Biologisk mangfold - temarapport som grunnlag for arealplan for Longyearbyen planområde. Norsk institutt for naturforskning. 
  5. ^ Kirker som i dag anses som eid eller forvaltet av staten er Nidarosdomen, Akershus Slottskirke og Horten garnisonskirke på Karljohansvern, Hove steinkirke i Vik og Svalbard kirke. Staten eier også en del annen kirkelig eiendom, blant annet Oslo Bispegård og Erkebispegården i Trondheim.
  6. ^ Svalbardloven §2: Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt.
  7. ^ Kirkeloven §39: Loven gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan gi bestemmelser om gudstjeneste og kirkelige handlinger og øvrig geistlig tjeneste.
  8. ^ Kristin Straumsheim Grønli (13. desember 2006). «Øyet i himmelen laster ned på Svalbard». Forskning.no. Besøkt 9. desember 2007. 
  9. ^ «Historikk». Svalbardposten. Besøkt 8. desember 2007. 
  10. ^ a b Ot.prp. nr. 58 (2000-2001)
  11. ^ «Motstand mot lokaldemokratiet på Svalbard». Justis- og politidepartementet. Besøkt 10. januar 2008. 
  12. ^ «Longyearbyen lokaldemokrati i motvind». Norsk institutt for by- og regionforskning. Besøkt 10. januar 2008. 
  13. ^ «Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og alder 1. juli 2012». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 7. februar, 2013. 
  14. ^ «Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard. 1. januar 2009». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 7. februar, 2013. 
  15. ^ «Folkemengde i de norske bosettingene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard. 1. januar 2010». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 7. februar, 2013. 
  16. ^ «Folkemengde i de norske bosetningene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard 1. januar 2011 (Rettet 28. oktober 2011)». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 7. februar, 2013. 
  17. ^ «Folkemengde i de norske bosetningene på Svalbard, etter kjønn og bosted utenfor Svalbard 1. januar 2012». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 7. februar, 2013. 
  18. ^ «Levetid og produksjon». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Besøkt 8. desember 2007. 
  19. ^ a b c «Gruve 1». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Besøkt 4. desember 2007. 
  20. ^ a b «Gruve 2». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Besøkt 4. desember 2007. 
  21. ^ a b Per Kyrre Reymert (2006). «Hvordan Longyearbyen ble til». Gruvebyen gjennom hundre år. Longyearbyen / Tromsø: Longyearbyen lokalstyre. s. 6. 
  22. ^ Lokalstyret - «Energiverket».
  23. ^ SFT – «Oversendelse av tillatelse til virksomhet etter svalbardmiljøloven», 29. juni 2007.
  24. ^ Funn av skifergass på Svalbard, NTB / Troms Folkeblad, 22. september 2013.
  25. ^ Solveig Vullum Løtveit, Deponiet i Adventdalen – En vurdering av spredning av forurensning og permafrostens egnethet som bunntetting, masteroppgave ved NTNU 2012.
  26. ^ «Turisme i dag». Svalbard Museum. Besøkt 19. januar 2008. 
  27. ^ a b Torbjørn Torkildsen (1998). Torbjørn Torkildsen, red. Svalbard, vårt nordligste Norge (3. utgave utg.). Oslo: Aschehoug. s. 196. ISBN 82-03-22224-2. 
  28. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 72.
  29. ^ Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 246-247. ISBN 82-519-1851-0. 
  30. ^ Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 247. ISBN 82-519-1851-0. 
  31. ^ Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 257. ISBN 82-519-1851-0. 
  32. ^ Per Kyrre Reymert (2006). Gruvebyen gjennom hundre år. Longyearbyen / Tromsø: Longyearbyen lokalstyre. s. 7. 
  33. ^ a b Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 259. ISBN 82-519-1851-0. 
  34. ^ a b Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 262. ISBN 82-519-1851-0. 
  35. ^ Thor B. Arlov (2003). Svalbards historie (2. utgave utg.). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 265. ISBN 82-519-1851-0. 
  36. ^ Torbjørn Torkildsen (1998). Torbjørn Torkildsen, red. Svalbard, vårt nordligste Norge (3. utgave utg.). Oslo: Aschehoug. s. 198. ISBN 82-03-22224-2. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Longyearbyen – bilder, video eller lyd