Kvitøya
Koordinater: 80°09′04″N 32°35′36″Ø
| Kvitøya | ||
|---|---|---|
| Areal | 682 km² | |
| Herav isbre | 675 km² | |
| Omkrets | 119 km | |
| Høyeste punkt | 410 moh. | |
| Område | Svalbard | |
|
||
Kvitøya er en øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet øst for Nordaustlandet, og skilles fra sistnevnte av Kvitøyrenna. Øya er nesten helt dekket av is, derav navnet. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya. Arealet er er ca. 700 km²
Den ble første gang sett av hollenderen Cornelis Giles i 1707, men den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen.[1] Østligste punkt i Kongeriket Norge ligger på Kræmerpynten på Kvitøya, (33°31′05″ E).
Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.
Det var på Kvitøya sommeren 1930 at Bratvaag-ekspedisjonen kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.
Kvitøya spiller ei sentral rolle i Jon Michelets roman Orions Belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ Thuesen: Svalbards Historie i årstall, s. 32 og 47
