Kvitøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Koordinater: 80°09′04″ N 32°35′36″ Ø

Kvitøya
Areal	682 km²
Herav isbre	675 km²
Omkrets	119 km
Høyeste punkt	410 moh.
Område	Svalbard
Kart over Svalbard med Kvitøya i rødt

Kvitøya er en øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet øst for Nordaustlandet. Øya er nesten helt dekket av is, derav navnet. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya. Arealet er er ca. 700 km²

Den ble første gang sett av hollenderen Cornelis Giles i 1707, men den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen.^[1] Østligste punkt i Kongeriket Norge ligger på Kræmerpynten på Kvitøya, (33°31′05″ E).

Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.

Det var på Kvitøya sommeren 1930 at mannskapet på fangstskuta «Brattvåg» kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.

Kvitøya spiller ei sentral rolle i Jon Michelets roman Orions Belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.

[rediger] Se også

• Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
• Andrées ballongferd

[rediger] Referanser