Kvitøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 80°09′04″N 32°35′36″Ø

Kvitøya
Areal 682 km²
Herav isbre 675 km²
Omkrets 119 km
Høyeste punkt 410 moh.
Område Svalbard
Kart over Svalbard med Kvitøya i rødt

Kvitøya er ei øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet øst for Nordaustlandet, og skilles fra sistnevnte av Kvitøyrenna. Øya er nesten helt dekket av is, derav navnet. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya. Arealet er er ca. 700 km²

Den ble første gang sett av nederlenderen Cornelis Giles i 1707, men den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen.[1] Østligste punkt i Kongeriket Norge ligger på Kræmerpynten på Kvitøya, (33°31′05″ E).

Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.

Det var på Kvitøya sommeren 1930 at Bratvaag-ekspedisjonen kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.

Kvitøya spiller ei sentral rolle i Jon Michelets roman Orions Belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thuesen: Svalbards Historie i årstall, s. 32 og 47

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]