Kvitøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 80°09′04″N 32°35′36″Ø

Kvitøya
Areal 682 km²
Herav isbre 675 km²
Omkrets 119 km
Høyeste punkt 410 moh.
Område Svalbard
Kart over Svalbard med Kvitøya i rødt

Kvitøya er ei øy som utgjør en del av Svalbard. Øya ligger i Barentshavet ca 81 km rett øst av Nordaustlandet, og skilles fra sistnevnte av Kvitøyrenna. Øya er nesten helt dekket av is, derav navnet. Det er bare isfritt på vest- og nordpynten av øya. Arealet er er ca. 700 km²

Den ble første gang sett av nederlenderen Cornelis Giles i 1707, og bar på eldre kart navnet Gil(l)es Land. Den første sikre observasjonen av øya er fra 1876, av nordmannen Johan Kjeldsen[1], som gav øya sitt nåværende navn. Det østligste punkt på Svalbard og så også i Kongeriket Norge er Kræmerpynten på Kvitøya, (33°30'58,74" E). I underkant av 60 km rett øst for Kræmerpynten ligger Victoriaøya, den vestligste av øyene som regnes til Frans Josef Land og dermed en del av Russland. Delelinjen mellom norsk og russisk sektor ligger langs 35° østlig lengdegrad, 28 km øst for Kremerodden.

Hele øya er en del av Nordaust-Svalbard naturreservat.

Det var på Kvitøya sommeren 1930 at Bratvaag-ekspedisjonen kom over en seilduksbåt, som raskt viste seg å være restene etter Salomon August Andrées ekspedisjon. I 1897 hadde han som mål å nå Nordpolen med ballong. Levningene etter ekspedisjonens medlemmer ble funnet på den isfrie vestpynten av øya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897.

Kvitøya spiller ei sentral rolle i Jon Michelets roman Orions Belte, og filmen med samme navn, der mannskapet på fraktefartøyet «Sandy Hook» oppdager en sovjetisk lyttestasjon på øya.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thuesen: Svalbards Historie i årstall, s. 32 og 47

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]