Sør-Spitsbergen nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sør-Spitsbergen nasjonalpark
Land Norge Norge
Område Svalbard
Nærmeste by Sveagruva
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

13 286 km²
5 029 km²
8 257 km²
Opprettet 1973
Dunderdalen munner ut på vestkysten av Spitsbergen, nordvest i nasjonalparken. Foto 26.april 2011.
Isbjørnhamna i Hornsund, midt i nasjonalparken

Sør-Spitsbergen nasjonalpark er Norges største nasjonalpark og dekker den sørlige delen av øya SpitsbergenSvalbard; sør for Bellsund og Van Keulenfjorden. Parken omfatter områdene Wedel Jarlsberg Land, Torell Land, Dunøyane og Sørkapp Land, samt kyststrøkene rundt disse. Dette er Norges største nasjonalpark.

Nasjonalparken ble opprettet ved kongelig resolusjon den 1. juni 1973, for å «bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt naturområde på land og i sjøen med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer, kulturminner og kulturmiljøer som referanseområde for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv»[1] og den dekker et område på 13 286 km², hvorav 5 029 km² landareal og 8 257 km² marint areal.

Nasjonalparken ligger i traktatområdet Svalbard under norsk jurisdiksjon og forvaltning, og går nordover nesten opp til der Nordenskiöld Land nasjonalpark starter lengre nord i Bellsundet. Ellers omfatter nasjonalparken en rekke fuglereservater på øyene nord for Hornsund. Her omfatter Dunøyane fuglereservat alle øyer og skjær vest for Dunøysundet, Isøyane fuglereservat omfatter nordre Isøya og Isøykalven, mens Olsholmen fuglereservat omfatter Olsholmen. Sør for Hornsund omfatter Sørkapp fuglereservat ved Sørkapp både Sørkappøya og tilstøtende holmer og skjær rundt denne.

Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]

Landskapet er storslagent og har spisse, alpine fjellformasjoner, kystsletter og isbreer. Innlandsområdene har store bresystemer og landarealet er i stor utstrekning dekket av evig is.

Langs vestkysten består berggrunnen av kaledonsk, omdannet grunnfjell, og her er de høyeste og mest alpine fjellformasjonene i hele denne nasjonalparken. Hornsund er den dominerende fjorden, nest etter Van Keulenfjorden i nord som utgjør grense for parken. Lengre øst finner vi foldede og flatte etter-kaledonske sedimentære bergarter, og fjellene i denne delen er ikke så ville og dramatiske som langs vestkysten.

I sør er Sørkapp Land et utspring avgrenset av Hornsund, og her ligger fjellet Hornsundtind på hele 1 431 moh. Det er det høyeste fjellet på Sør-Spitsbergen.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

vestkysten har mest fruktbart klima, og er blant øygruppens mest produktive områder botanisk sett. Her vokser det en god del varmekjære planter. Østkysten har kaldere klima og har lite vegetasjon i sine landskap som preges av morener og breområder.

Hornsund er et viktig habitat for isbjørn. Her foregår det viktigste trekket av isbjørn mellom Storfjorden og Vest-Spitsbergen. I nasjonalparken er det en rekke fuglefjell langs kysten og på øyene, med hekke- og overvintringsområder for ender og spesielt ærfugl. Her er ellers både krykkje, havhest og alkefugl.[2]

Østkysten langs Barentshavet har noen av Svalbards største sjøfuglkolonier. Fuglereservatene Sørkapp, Dunøyane, Isøyane og Olsholmen ligger innenfor parken som også omfatter flere vassdrag med mye røye.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

I Gåshamna har det vært gravd ut et 1600-talls anlegg for hvalfangst, og i Recherchefjorden i nord har det vært utgravninger foretatt av norske og russiske arkeologer. Det er også kulturminner fra overvintringsfangst, gruvedrift, turisme, forskning og fra andre verdenskrig.

Forvaltning og bruk av området[rediger | rediger kilde]

Ved utløpet av Hornsund ligger en polsk forskningsatasjon – Isbjørnhamna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lovdata.no: Verneforskriften
  2. ^ Svalbard Reiseliv AS: «Svalbard», brosjyre, Longyearbyen 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]