Hurtigruten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
MS «Polarlys» vinterstid.

Hurtigruten er en skipsrute langs Norskekysten fra Bergen til Kirkenes, med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen – Kirkenes – Bergen tar i underkant av elleve døgn. Etter en anbudsavtale med staten startet ruten 2. juli 1893 på strekningen TrondheimHammerfest, og det første året var DS «Vesteraalen» fra Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) det eneste Hurtigruteskipet.

Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet 70000 kroner.[1] I 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av hurtigruten for perioden 1. januar 200531. desember 2012. Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab ASA (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap ASA (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud.

I desember 2004 ble det inngått avtale om at staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen–Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift, med OVDS som det overtagende selskap. Som følge av fusjonen endret OVDS navn til Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005 og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.

Historie[rediger | rediger kilde]

DS «Vesteraalen» ved Bodø under sin første seiling som hurtigrute i 1893

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Statens dampskipskonsulent August Kriegsman Gran i Indredepartementet lanserte i 1891 et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På denne tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid, om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til syv dager, sommer som vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt. I 1891 fantes det bare 28 fyrlykter nordom Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten 1891 sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig, TrondheimVadsø om sommeren og TrondheimHammerfest om vinteren. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert.

21. september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå tale om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), og 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt.

Den første rundturen[rediger | rediger kilde]

2. juli 1893 gikk DS «Vesteraalen» fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpsteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy.

Skipet nådde Svolvær mandag 3. juli kl. 20.00 (35,5 timer) og ankom Hammerfest onsdag 5. juli, en halv time før oppsatt anløpstid. Den første reisen Trondheim–Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With, som i ettertid regnes som Hurtigrutens far.

Nå, 118 år senere, er reisetiden Trondheim–Svolvær 33 timer, og Trondheim–Hammerfest 65 timer 15 min.

Forberedelser og erfaringer[rediger | rediger kilde]

DS «Sirius» var det andre skipet i hurtigrutetrafikk. Her i Molde omkring 1890 (før hurtigrute-karrieren)

Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Hammerfest på under tre døgn også i den mørke årstid. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold.

Etter den første vinteren viste det seg at DS «Vesteraalen» hadde omtrent samme punktlighet som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til i hurtigruten – DS «Sirius» fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS).

Reisetid[rediger | rediger kilde]

Hurtigruten var selvsagt tenkt som en hurtig rute, først og fremst for passasjerer og post. Skipene ble etter hvert raskere. MS «Finnmarken» var i 1912 raskeste skip med sine 14,5 knop. Skipet beholdt «kystens blå bånd» frem til 1926.

På grunn av at flere anløpssteder kom til og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, snek det seg inn et godsrutepreg, og reisetiden ble forlenget. I 1928 brukte hurtigruten fremdeles 40 timer på strekningen Trondheim–Svolvær.

DS «Prinsesse Ragnhild» var ferdig i desember 1931 og DS «Lofoten» i februar året etter. Sommeren 1932 gjennomførte de kappseilaser over Vestfjorden til Svolvær. DS «Prinsesse Ragnhild» satte først rekord fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager etter tok DS «Lofoten» samme turen på 3 timer og 51 minutter. Men DS «Prinsesse Ragnhild» erobret til slutt det uoffisielle «Vestfjordens blå bånd» med tiden 3 timer og 44 minutter.

MS «Erling Jarl», levert i 1949

Sommeren 1939 tok reisen Trondheim–Svolvær 33 timer – 2,5 timer raskere enn på hurtigrutens jomfrutur i 1893.

Etter andre verdenskrig kom nye skip med dieselmotorer og toppfart på 17 knop. Våren 1950 seilte «Erling Jarl» strekningen Bodø–Svolvær på 3 timer og 35 minutter og var dermed innehaver av «Vestfjordens blå bånd».

Lang vei til daglige anløp etter felles plan[rediger | rediger kilde]

Den tredje hurtigruten var den første som hadde avgang fra Bergen. En egen Finnmarkhurtigrute (Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS)) betjente strekningen Tromsø-Hammerfest-Vadsø fra 1898 til 1907.

Fra 1907 ble det drevet sammenhengende rute to ganger per uke mellom Bergen og Vadsø. Fra 1914 var det fem ukentlige turer, alle med utgangspunkt i Bergen og med Kirkenes som endepunkt.

Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) ble Hurtigruterederi i 1919 og deres skip startet i Stavanger. Også i mellomkrigstiden ble strekningen Bergen–Stavanger betjent av hurtigruten en til to ganger per uke.

Fra 1928 ble det seks ukentlige seilinger, og fra 1936 ble det daglige seilinger hver vei. Utgangspunktene for rutene var fortsatt forskjellige. Fem startet i Bergen, en i Stavanger og en i Trondheim. Først i 1953 ble det opprettet daglig forbindelse på alle anløpssteder mellom Bergen og Kirkenes.

MS «Narvik» på vei ut fra Kristiansund.

Ved et veiskille[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble kommunikasjonsmuligheten til hurtigrutens anløpsteder gradvis forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en god del av stedene fikk også en flyplass i rimelig nærhet. Dette gjorde at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970-tallet var de eldste av skipene rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevet. Hurtigruten sto nå ved et veiskille.

Skulle man fokusere på passasjerer, skulle man fokusere på gods eller skulle man legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden til hurtigruten, vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye skip som skulle ha hovedvekt på frakt av gods. Disse skipene ble tatt i bruk i 1982. Etter noen få år ble disse skipene imidlertid bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så Hurtigruteselskapene at ruten hadde et potensial som turistrute, og satte i gang planlegging for å bygge skip der pasasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde.

TV-produksjonen i 2011[rediger | rediger kilde]

MS «Nordnorge» der TV-produksjonen i 2011 ble laget.

I juni 2011 viste NRK2 en løpende produksjon kalt Hurtigruten minutt for minutt, som ikke bare skulle være «verdens lengste uavbrutte direktesendte TV-dokumentar», men også en mulighet for menigmann til å oppleve reisen mellom Bergen og Kirkenes omtrent slik de ville gjort om de hadde vært ombord. NRK viste også produksjonen på web-TV.[2] NRKs nettsted hadde følgende egenomtale:

Sitat Helt siden 1893 har passasjerer reist langs Norskekysten med Hurtigruten. Turen blir kalt ”Verdens vakreste sjøreise”. Nå kan alle reise med – samtidig - i verdens lengste TV-program! Spektakulære fjorder, midnattsol og ekte norsk natur danner rammen rundt den fem og et halvt døgn lange turen fra Bergen til Kirkenes. Vi sender hele turen, direkte, minutt for minutt i 134 timer! Sitat

Reisetid og anløpssteder[rediger | rediger kilde]

Den nye Hurtigruteterminalen i Bergen.

En seiling (rundtur) Bergen–Kirkenes–Bergen tar 10 døgn og 16 timer om vinteren og strekker seg over 12 døgn. Nordgående seiling tar 5 døgn og 11,5 timer om vinteren. Sørgående seiling tar 5 døgn og 2,25 timer. Skipene ligger i havn 24 timer i forbindelse med julaften. Bortsett fra julaften og innstillinger grunnet planlagte verkstedopphold, har alle havnene daglige anløp av både nordgående og sørgående hurtigrute. Unntaket er Vadsø som bare anløpes på nordgående. I sommerhalvåret (fra midten av april til midten av september) går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Skipet legger ikke til, men passasjerer kan stige av og på ved hjelp av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret, unntatt ved dårlig vær eller forsinkelser. Her er det ingen av- eller påstigning.

På dagtid signaliserer skipene vanligvis sin ankomst med fløytesignaler. Nordgåendes signal er et langt, et kort, og et langt støt i fløyten (morsesignalet for bokstaven K). Sørgåendes signal er to lange, et kort, og et langt støt (morsesignalet for bokstaven Q). Omkring 5 minutter før avgang varsles passasjerer og gjester med et kort støt i fløyten. Når to hurtigruteskip møtes i leia, hilser de hverandre med fløytesignaler om dagen, og lyssignal om natten. Nordgående hilser først.

Tidligere anløpssteder[rediger | rediger kilde]

De nye skipene byr på mange fasiliteter som for eksempel boblebad. MS «Trollfjord» ved kai på Finnsnes, mars 2006.

Gjeldende seilingsplan (2014)[rediger | rediger kilde]

Nordgående[rediger | rediger kilde]

Dag Anløpshavn Ankomst* Avgang* Liggetid* Seilingsdistanse Kommentar
1 Bergen - 20:00/22:30 5:30/8:00 88 nm/163 km Start for nordgående/Sydligste anløp
2 Florø 02:00/04:30 02:15/04:45 0:15 28 nm/52 km Vestligste anløp
2 Måløy 04:15/07:15 04:30/07:30 0:15 39 nm/72 km
2 Torvik 07:15/10:30 07:30/10:45 0:15 15 nm/28 km
2 Ålesund 08:45/- 09:30/- 0:15/- 62 nm/115 km Sommeravgang
2 Geiranger 13:25/- 13:30/- 0:05/- 62 nm/115 km Sommeranløp
2 Ålesund 18:15/12:00 19:00/15:00 0:45/3:00 35 nm/65 km
2 Molde 21:45/17:30 22:15/18:30 0:30/1:00 48 nm/89 km
3 Kristiansund 01:45/22:45 02:00/23:00 0:15 91 nm/169 km
3 Trondheim 08:30/06:00 12:00 3:30/6:00 125 nm/232 km Lengste etappe
3 Rørvik 20:45 21:15 0:30 46 nm/85 km
4 Brønnøysund 00:45 01:00 0:15 36 nm/67 km
4 Sandnessjøen 03:45 04:15 0:30 15 nm/28 km Korteste etappe
4 Nesna 05:25 05:30 0:05 51 nm/94 km
4 Polarsirkelen ca 07:15 - - - Intet anløp. Skipet blåser i fløyten ved passering.
4 Ørnes 09:15 09:30 0:15 39 nm/72 km
4 Bodø 12:30 15:00 2:30 55 nm/102 km
4 Stamsund 19:00 19:30 0:30 20 nm/37 km
4 Svolvær 21:00 22:00 1:00 35 nm/65 km
5 Stokmarknes 01:00 01:15 0:15 15 nm/28 km
5 Sortland 02:45 03:00 0:15 18 nm/33 km
5 Risøyhamn 04:15 04:30 0:15 27 nm/50 km
5 Harstad 06:45 08:00 1:15 44 nm/81 km
5 Finnsnes 11:15 11:45 0:30 37 nm/69 km
5 Tromsø 14:30 18:30 4:00 53 nm/98 km
5 Skjervøy 22:30 22:45 0:15 45 nm/83 km
6 Øksfjord 02:00 02:15 0:15 41 nm/76 km
6 Hammerfest 05:15 06:00 0:45 37 nm/69 km
6 Havøysund 08:45 09:15 0:30 28 nm/52 km
6 Honningsvåg 11:15 14:45 3:30 29 nm/59 km Skipet går ikke nord om Nordkapp, men passasjerer busses dit.
6 Kjøllefjord 17:00 17:15 0:15 26 nm/48 km
6 Mehamn 19:15 19:30 0:15 36 nm/67 km Nordligste anløp
6 Berlevåg 21:45 22:00 0:15 23 nm/43 km
7 Båtsfjord 23:45 00:15 0:30 39 nm/72 km
7 Vardø 03:15 03:30 0:15 42 nm/78 km Østligste anløp
7 Vadsø 06:45 07:15 0:30 24 nm/44 km Anløpes kun på nordgående
7 Kirkenes 09:00 - 3:30 - Siste anløp for nordgående
*Sommerrute 15.4-14.9/Vinterrute 15.9-14.4

Sydgående[rediger | rediger kilde]

Dagens anløpssteder. Tidligere anløpssteder er angitt med grå skrift
MS «Polarlys» under Sortlandsbrua.
MS «Nordnorge» i Svolvær
Innseilingen til Trollfjorden
Polarsirkelstøtten
Dag Anløpshavn Ankomst Avgang Liggetid Merknad
7 Kirkenes - 12:30 3:30 Start på sydgående
7 Vardø 15:45 16:45 1:00 Østligste anløp
7 Båtsfjord 19:45 20:15 0:30
7 Berlevåg 22:00 22:15 0:15
8 Mehamn 00:45 01:00 0:15 Nordligste anløp
8 Kjøllefjord 02:45 03:00 0:15
8 Honningsvåg 05:30 05:45 0:15
8 Havøysund 07:45 08:00 0:15
8 Hammerfest 10:45 12:45 2:00
8 Øksfjord 15:30 15:45 0:15
8 Skjervøy 19:15 19:45 0:30
8 Tromsø 23:45 01:30 1:45
9 Finnsnes 04:15 04:45 0:30
9 Harstad 08:00 08:30 0:30
9 Risøyhamn 10:45 11:00 0:15
9 Sortland 12:30 13:00 0:30
9 Stokmarknes 14:15 15:15 1:00 Her ligger Hurtigrutemuseet
9 Trollfjorden - - - Intet anløp. Kun sommerrute
9 Svolvær 18:30 20:00 1:30
9 Stamsund 22:00 22:30 0:30
10 Bodø 02:30 04:15 1:45
10 Ørnes 07:00 07:15 0:15
10 Polarsirkelen ca 09:15 - - Intet anløp. Skipet blåser i fløyten ved passering.
10 Nesna 11:00 11:15 0:15
10 Sandnessjøen 12:30 13:00 0:30
10 Brønnøysund 15:45 17:00 1:15
10 Rørvik 20:30 21:30 1:00
11 Trondheim 06:30 10:00 3:30
11 Kristiansund 16:30 17:00 0:30
11 Molde 21:00 21:30 0:30
11 Ålesund 00:30 01:00 0:30
12 Torvik 02:15 02:30 0:15
12 Måløy 05:15 05:45 0:30
12 Florø 07:45 08:15 0:30 Vestligste anløp
12 Bergen 14:30 - 5:30 Sydligste/Siste anløp

Hurtigruten markedsføres som «verdens vakreste sjøreise». Et annet varemerke er at den seiler selv om været er så dårlig at andre fartøy søker havn. I boken «Hurtigruta» (Cappelen 1992) skriver forfatteren Pål Espolin Johnson om nyttårsorkanen i 1992:

Sitat Til havs utløste orkanen dramatiske redningsaksjoner. Flere skip gikk på grunn, lystbåter og fiskefartøyer ble til vrak i fjøresteinene. Ved Ålesund ble den tusen tonn tunge tråleren "Atlantic" kastet opp på tørt land. Fly- og båtavganger innstilt, het det i nyhetsmeldingene. Og folk ble bedt om å holde seg innendørs. Om hurtigruta sto det ingenting. For den gikk. Sitat
– Pål Espolin Johnson

Hurtigruterederier gjennom tidene[rediger | rediger kilde]

Hurtigrutens nåværende logo og skorsteinsmerke

Denne oversikten viser hvilke rederier som har hatt skip i hurtigrutetrafikk, hvilket år de gikk inn i trafikken, og når de (eventuelt) gikk ut igjen.

Hurtigruteskipene[rediger | rediger kilde]

Se også Liste over hurtigruteskip.

De første skipene var dampskip som tidligere hadde gått i lokalruter eller som turistskip. De var innredet med tre passasjerklasser og hadde åpen bro. Det første skipet som var spesialbygd for hurtigrutetrafikk var Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs DS «Erling Jarl» fra 1895. Komforten for både mannskaper og passasjerer ble gradvis forbedret med bygging av nye skip. De første hurtigruteskipene som hadde dieselmotorer istedet for dampmaskiner kom etter andre verdenskrig med byggingen av de såkalte «Italiaskipene».

Etterkrigsflåten[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig gikk flere av hurtigruteskipene tapt, og ved krigens slutt var bare tre ordinære hurtigruteskip fortsatt i drift: DS «Sigurd Jarl» (1942), DS «Lofoten» (1932) og DS «Finmarken» (1912). Rutetilbudet var redusert til én ukentlig seiling mellom Trondheim og Tromsø. Noen få andre hurtigruteskip hadde også overlevd krigsårene, men disse trengte reparasjoner for å komme i sjødyktig stand. En fornyelse av flåten var nødvendig dersom rutetilbudet skulle opprettholdes, og nye skip ble derfor kontrahert. For å opprettholde ruten i påvente av nye skip ble en rekke reserve- og avløserskip satt i trafikk.

MS «Nordstjernen», levert i 1956

De fire første skipene ble bygget i Ancona i Italia og levert mellom 1949 og 1950. Disse skipene ble finansiert ved eksport av klippfisk og fikk derfor kallenavn som «Klippfiskskipene» eller «Italiaskipene». Dette var de siste hurtigruteskipene som ble bygget med såkalt poop-dekk. Italiaskipene var:

De tre neste skipene ble bygget ved Aalborg værft i Danmark, og fikk kallenavnet «Ålborg-skipene». Disse skipene ble levert i perioden 1951 til 1952, og ble døpt:

Etter at de tre Ålborgskipene ble levert var rutetilbudet fra før krigen gjenopprettet. Fremdeles besto hurtigruteflåten av flere eldre dampskip, og kontrahering av nybygg fortsatte. I 1956 ble tre skip levert fra verftet Blohm & Voss A/G i Hamburg, Tyskland. Disse skipene var:

MS «Lofoten», levert i 1964

Ytterligere fire skip ble levert fra norske verft i perioden 1960 til 1964. Disse var:

Da MS «Nordnorge» ble levert i juni 1964, var fornyelsen av hurtigruteflåten fullført. Alle de 13 skipene var nå dieseldrevne og hadde omtrent samme form, med lasterom foran og overbygg plassert midt og akter.

Mellomgenerasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter vedtak i Stortinget ble det bygget tre nye skip i 1982 og 1983. Det var MS «Midnatsol» (BDS), MS «Narvik» (ODS) og MS «Vesterålen» (VDS) og de var nesten identiske. De var opprinnelig bygget med hovedvekt på frakt, og hadde overbygningen foran. Fokuset på gods gjorde at man hadde et stort, åpent dekk bak, der det også var plassert en kraftig kran. Disse skipene ble bygget om på slutten av 1980-tallet. Kranen ble fjernet og lasterommet ble kledd igjen. Det ble også bygget på en stor passasjerseksjon bak, og «Narvik» og «Vesterålen» fikk en utsiktssalong helt øverst slik «Midnatsol» hadde hatt siden leveringen. Ombyggingen av de tre skipene var en del av "Hurtigruteprosjektet-86". For å forbedre lønnsomheten og gi økonomisk mulighet for å bygge nye skip måtte de gamle skipene konverteres fra passasjerførende lasteskip til lasteførende passasjerskip. Tanken var at turistene i større grad skulle betale det det kostet å opprettholde Hurtigruten.

De nye skipene[rediger | rediger kilde]

Baren ombord i MS «Kong Harald»

Den siste generasjone med skip ble bygget i perioden 19932003. Disse er alle bygget med fokus på passasjertransport og turisme. En midtplassert lasteport på babord side, og en brukbar lastekapasitet gjør at Hurtigruten fortsatt kan regnes som en kombinert gods- og passasjerrute. Personbiler kan ved hjelp av en løfterampe kjøres rett ombord.

Dagens hurtigruteflåte[rediger | rediger kilde]

MS «Nordstjernen» er fortsatt i drift med ikke i Hurtigruten.
MS «Midnatsol» er det nyeste hurtigruteskipet

Etter en omfattende modernisering, inngår MS «Lofoten» fra 1964 og ti skip bygget i tiden fra 1982 til 2007 i Hurtigruten. Skipene er (byggeår i parentes):

MS «Narvik» (1982) ble i februar 2007 solgt til Rogaland sjøfartskole og omdøpt «Gann», mens MS «Lyngen» (1982) ble solgt til Lindblad Expedition høsten 2007 og omdøpt til "National Geographic Explorer" .

Navnene, med unntak av «Narvik», «Nordkapp» og «Trollfjord», har lange tradisjoner i hurtigrutesammenheng. De nye skipene har en toppfart på omkring 18 knop, mens seilingsplanen er lagt opp etter en marsjfart på 14,5 knop.

Hurtigruten ASA satte i 2007 skipet MS «Fram» i drift. Skipet er oppkalt etter Fridtjof Nansens polarskute, «Fram». Dette skipet er ganske likt de andre hurtigruteskipene, men en del mindre, og går i cruisetrafikk til Grønland om sommeren og til Antarktis om vinteren. Det har aldri gått i ordinær hurtigrutetrafikk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Hurtigruten – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kontrakt mellom Departementet for det Indre og Vesteraalens Dampskibsselskab angaaende Underholdelse af en hurtiggåend Post- og Passagerrute mellom Trondhjem, Tromsø og Hammerfest §9
  2. ^ Hurtigruten på NRK web-TV

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]