Hvaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hvaler
Hvaler
Hvaler
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cetacea
Brisson, 1762
Norsk(e) navn: hvaler, hvaldyr
Hører til: Cetancodonta,
Cetruminantia,
Artiofabula
Alder: eocen (ca. 50 millioner år)
Antall arter: 80+
Habitat: marint og limnisk
Utbredelse: alle verdenshav og noen elvesystemer
Delgrupper:

Hvaler eller kvaler (Cetacea) er en gruppe store pattedyr, som gjennom evolusjonen helt ut har blitt tilpasset et liv i vann. Sammen med seler og sjøkyr utgjør hvalene gruppen sjøpattedyr. Hvalenes nærmeste nålevende slektninger er imidlertid flodhestene (Hippopotamidae). Hvalhannen kalles okse, hunnen ku og avkommet kalv.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Størst og minst (blåhval og hektordelfin)

Det finnes over 80 arter med hvaler. Flesteparten holder til i havet, men noen er også tilpasset et liv i ferskvann. Blant hvalene finner man også verdens største dyr, den enorme blåhvalen, som faktisk er det største dyret som noen gang har levd på kloden vår, og hunnene blir størst. Blåhvalen kan veie opp mot 200 tonn og bli over 33 meter lang. Den minste av hvalene er hektordelfinen, som blir cirka 1,2–1,5 meter lang og typisk veier omkring 35–60 kg, og hunnen er minst.

Kroppen[rediger | rediger kilde]

Alle hvaler har en strømlinjeformet kropp som gir liten motstand i vann, men kroppsformen varierer allikevel ganske mye. De hurtigste hvalene har gjerne en torpedolignende kropp, mens de langsommere artene ligner mer på et gigantisk rumpetroll i formen. Kroppen er også i varierende grad dekket med et isolerende lag av spekk. Noen arter har et tykt lag, mens andre kun har tynt lag. Arter som holder til i kalde farvann (Arktis eller Antarktis) har det tykkeste spekklaget. Hos noen arter kan dette utgjøre nærmere femti prosent av totalvekten. Spekket kan på enkelte plasser bli opp mot 50 cm tykt hos de største artene.

Hos hvalen har forlemmene blitt omdannet til luffelignende sveiver som hvalen bruker til å manøvrere med. De små baklemmene, som forøvrig ikke er festet til ryggraden, er derimot gjemt inne i kroppen på dyret. Ytterst på halen har alle hvaler en horisontal halefinne som de bruker til å skape framdrift i vannet med. De hurtigste hvalene kan trolig komme opp i 50 km/t eller mer. Hos noen arter kan halefinnen og ryggfinnen også brukes til å identifisere individene, fordi de er unike i enten form eller mønster. De er dessuten også nesten hårløse.

Skjelettet[rediger | rediger kilde]

Bardehvalskjelett
(a) venstre skulderblad, (b) venstre framre ekstremitet, (c) venstre bakre ekstremitet

Hvalskjelettet savner tyngre fast benstruktur. Storparten av bena er lette og elastiske. Mange skjelettdeler er erstattet av brusk eller til og med fettvev. I øret og snutepartiet har hvaler spesielle ben som bare forekommer på disse plassene. Dette er bendannelser med høy densitet som minner om porselen og har helt spesielle akustiske egenskaper. Denne bendannelsen leder lyd bedre enn annen benstruktur.

Hodet, halsen og øynene[rediger | rediger kilde]

Mange hvaler har enorme hoder. Hos noen arter utgjør hodestørrelsen nærmere en tredjedel av kroppen. Forlengelsen av hodet (snuten) har hos noen hvaler fått en utforming som minner mer om et nebb og blir derfor omtalt som enten dette eller eventuelt som et hvalnebb. Hvalnebbet er imidlertid ikke bygget opp som et tradisjonelt fuglenebb. Kraniet har blitt betydelig forandret og ofte ekstremt forlenget, som følge av at kjevene er kraftig forlenget (særlig hos de største artene).

Hvaler har gjerne godt syn, men elvedelfiner er enten svaksynte eller blinde

Halsvirvlene er lite bevegelige hos de fleste hvalartene, selv om noen arter har en viss mulighet til å bevege nakken. Øynene er små i forhold til hodestørrelsen, men de fleste hvaler har godt syn både i og over vann. Elvedelfinene er imidlertid enten svært svaksynte eller blinde. De har da også mindre bruk for synet, siden elvesystemene de lever i gjerne har mudderint ugjennomsiktig vann.

Blåsehullet[rediger | rediger kilde]

Hos alle hvaler, unntatt hos en art, er nesen flyttet opp på toppen av hodet eller nakken, der den danner et såkalt blåsehull med enten enkel eller dobbel pusteåpning. Når hvalen kommer til overflaten for å puste kan noen arter bytte ut omkring 90 prosent av luften i lungene i ett og samme åndedrag. Til sammenligning bytter mennesker ut kun ca. 30 prosent. Når den gamle luften blåses ut kan blåsten hos noen arter sees på lang avstand. Hos blåhvalen kan den stå 12 meter til værs. Noen arter bruker også blåsten i en fiskenotlignende teknikk for å fange byttedyr i neddykket tilstand. Når hvalene kommer til overflaten etter et dykk trenger de gjerne flere inhaleringer for å bygge opp oksygenreservene på nytt, men behovet varierer mellom artene.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Hvaler deles tradisjonelt inn i to underordener, basert på tannstrukturen.

Bardehvaler[rediger | rediger kilde]

Gruppen med bardehvaler (Mysticeti) har færrest antall arter, men består av de fysisk største hvalene (herunder verdens største pattedyr – blåhvalen). Hunnene blir generelt større enn hannene. Bardehvaler har ikke ordinære tenner, men har fått disse omdannet til såkalte barder. Bardene, som sitter i overkjeven og fungerer som et filter, består i hovedsak av proteinet keratin og ligner en stor hårkam. Bardehvalene har blåsehull med to pusteåpninger. Det er uklart om bardehvaler har en primitiv form for ekkolokalisering eller ikke. Artene i denne gruppen lever utelukkende i havet, selv om noe arter i enkelte tilfeller kan ta seg (forville seg) inn i elvemunninger.

Tannhvaler[rediger | rediger kilde]

Gruppen med tannhvaler (Odontoceti) inkluderer flest arter og viser størst genetisk variasjon, også med hensyn til den fysiske størrelsen på dyrene. Hannene blir generelt større enn hunnene. Dette er hvaler som har ordinære tenner av dentin, selv om ikke alle artene har tenner som er funksjonelle. Tannhvalene har blåsehull med kun en pusteåpning. Alle tannhvaler har dessuten en avansert form for ekkolokalisering som de bruker til å orientere seg med. Artene i denne gruppen lever stort sett i havet, men noe få arter har også tilpasset seg ferskvann og lever i noen av verdens større elvesystemer.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Hvalene finnes i alle verdenshavene, fra Arktis til Antarktis, og i alle typer klima. Noen arter trives best langs kysten, mens andre helst ferdes på åpent hav. Noen har også tilpasset seg et liv i ferskvann og trives utelukkende i noen av verdens større elvesystemer, mens noen ytterst få kan oppholde seg vekselvis i ferskvann og saltvann. Flere arter migrerer også mellom sommerbeite og vinterbeite, og kan da, selv om de til vanlig trives best ved kysten, krysse over åpent hav, mens andre er relativt stasjonære.

Hvalens habitat er så mangfoldig at det vanskelig lar seg beskrive, annet enn for mindre grupper og enkelt arter. Noen trives på grunt vann, andre på store havdyp. Noen trives ved polene eller langs iskanten og i drivisen og liker kanskje temperert vann, andre trives i tropiske farvann rundt ekvator. Arter som migrerer kan ha et forhold til ulike klimasoner, men de krysser ikke over ekvator.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Sosial atferd[rediger | rediger kilde]

De fleste artene er sosiale og danner flokker. Flokkene kan bestå av alt fra 2–3 dyr til flere tusen dyr. Noen dyr lever også i en solitær tilværelse. De største flokkene dannes gjerne når hvalene migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannes det også slike kjempeflokker om tilgangen på mat er spesielt gunstig.

Normalflokken består som regel av et antall voksne hunner og deres avkom og kalles gjerne en mødreflokk eller haremsflokk. Unge hanner forlater mødreflokken når de enn under paringstiden, når de sesongvis migrerer mellom beiteplassene, og under store etegilder da tilgangen på mat er god.

Dykkeratferd[rediger | rediger kilde]

Alle hvaler er svært dyktige dykkere, men det er stor forskjell på dykkeatferden mellom ulike arter og grupper. De beste dykkerne finner man blant tannhvalene, i den forstand at mange av disse hvalene dykker dypere og lengre enn bardehvalene. Årsaken til dette er å finne i hva slags føde disse dyrene normalt spiser.

Som gruppe står nebbhvalene i en særstilling når det gjelder dype dykk, men den beste dykkeren av alle er trolig spermhvalen. Forskerne antyder at denne hvalen sannsynligvis kan dykke ned mot en dybde på 3000 meter eller mer, selv om slike dykk aldri har blitt offisielt dokumentert. Faktisk er det dypeste dykket som er dokumentert av en spermhval «kun» til 1219 meter. Det har imidlertid blitt registrert dykk som har vart opp mot 120 minutter, og flere forskere antyder at spermhvalen kan være neddykket i opp mot 190 minutter (Eugen Gravningen Sørmo[1], 2003) på det mest ekstreme.

Knølhval med kalv svømmer

Den offisielle verdensrekorden for pattedyr er på 1 899 meter og ble utført av en gåsenebbhval den 17. oktober i 2006, i et dykk som varte i 85 minutter.[2] Det er allikevel sannsynlig at denne hvalen kan dykke enda dypere, trolig til mer enn 2 000 meter. Nebbhvaler dykker typisk i 20–30 minutter og til dybder på 1000 meter eller mer.

Selv om hvalen er et pattedyr unngår den dykkesyke. Når en hval dykker dypere enn 100 meter, kollapser lungene ettersom trykket øker, og den komprimerte luften presses inn i det respiratoriske treet som motstår trykket fordi hvaler har brusk i veggene, helt ned til de terminale bronkiolene. Brusken gjør at hvalen tåler trykket. Fra disse respiratoriske gangene kan ikke nitrogenet trekke seg inn i blodbanen, slik at dykkersyke kan oppstå.

Hvalene har utviklet mange av de samme tilpasningene til dykking som man finner hos seler. Hvalene har blant annet økt kapasitet for lagring av oksygen som følge av et stort blodvolum med høye hematokritverdier (andeler med røde blodlegemer målt i prosent) og høye konsentrasjoner av myoglobin (et protein som er viktig for å transportere oksygen til musklene) i muskulaturen. Det er også kjent at hvaler kan regulere hjertefrekvensen under dykking – såkalt bradycardia, men artene har sannsynligvis ulike forutsetninger og behov. Behovet er størst hos de arter som dykker dypest, og derfor trolig også best utviklet.

Hvalsang - kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hvalsang

Hvalen kommuniserer med både lyd, såkalt hvalsang, og kroppsspråk. Hvalsangen deles gjerne opp i emner eller fraser (sistnevnte er kortere). Det er bare hannene som «synger», og forskerne har registrert at sangen endrer seg litt fra år til år. Mest kjent for sin sang er knølhvalen. Siden hvaler ikke har stemmebånd, oppstår sangen når hvalen presser luft over strupehodet og gjennom de enorme nesegangene. Forskere er fremdeles usikre på hva hensikten med hvalsangen er, men siden bare hannene synger, antok man lenge at sangen kun var for kurtisering. Nå mener imidlertid forskerne at sangen også tjener en rekke formål. Siden lyd bærer svært godt i vann kan hvaler kommunisere med infralyd (lavfrekvent lyd) over enorme distanser, kanskje over flere hundre kilometer. Hvaler har derfor spesielt godt utviklet hørsel.

Hvalstranding[rediger | rediger kilde]

Strandet hval som forsøkes reddet

Utdypende artikkel: Hvalstranding

Det hender at hvaler strander, altså svømmer på land og ikke selv klarer å ta seg ut på dypt nok vann til å kunne svømme. Hvalstranding skjer stadig oftere, men man vet ikke med sikkerhet hvorfor det skjer. Det eksisterer en rekke ulike teorier. En teori er at hvalene av ulike årsaker feilnavigerer. En annen teori er at hvalene blir jaget på land, eksempelvis av jaktende spekkhoggere.

De fleste hvaler som strander er arter som holder til på dypt vann. Dette er årsaken til teorien om feilnavigering. Man kan tenke seg at de ikke er kjent i kyststrøkene og derfor feilnavigerer og havner på land. Den mest omfattende massestrandingen man kjenner til i nyere tid skjedde på New Zealand i 1985. Da strandet omkring 400 grindhvaler der. Også i 2005 strandet det 129 grindhvaler på New Zealand, men denne gang greide myndighetene å redde 108 av dem.[3]

I det siste har stadig flere forskere tatt til orde for at såkalt akustisk forurensning[4] kan være en betydelig årsak til at hvaler strander. Man tenker seg da at stadig mer utstrakt bruk av ekkolodd og sonar (særlig i militær sammenheng) kan påvirke hvalenes navigasjonsevne.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Hvalenes avstamning har lenge vært en gåte for vitenskapen, som lenge har hatt to hovedteorier – rovpattedyrteorien og klovdyrteorien. I senere år er det gjort flere nye oppdagelser, som følge av ny teknologi, bredere forskningsgrunnlag og mer erfaring. Det har ført til nye teorier. Først kom Pakicetus-teorien, så ny støtte til klovdyrteorien. Fortsatt gjenstår imidlertid mange ubesvarte spørsmål, så endringer må påregnes også i tiden som kommer.

Rovpattedyrteorien[rediger | rediger kilde]

Lenge trodde man at hvalene var etterkommere av forhistoriske kjøttetende rovpattedyr, som lignet mest på nåtidens hyener, men hadde hover. Denne gruppen dyr er kjent under det vitenskapelige navnet Mesonychidae. Denne teorien har forskerne stort sett forlatt.

Klovdyrteorien[rediger | rediger kilde]

Ifølge den andre hovedteorien, som flertallet eksperter nå regner som mest sannsynlig, delte hvalene forfedre med dyr i gruppen Artiodactyla, en gruppe klovdyr som i tillegg til sauer også omfatter geiter, hjort, storfe og flodhester. Tidligere molekylære og genetiske studier styrker også denne teorien, som gjør flodhesten til hvalens nærmeste nålevende slektning. Den felles forfaren til hvalene og de forskjellige klovdyrene tilhørte gruppen Condylarthra, som gjerne kalles tidlige hovdyr. Disse var relativt nært beslektet med de (den gang) primitive rovpattedyrene, og liknet disse i bygning og trolig levevis. Condylarthene blomstret trolig opp for ca. 65 millioner år siden, samtidig med at dinosaurene død ut. Mens hvalene fortsatt er rovpattedyr (fiske- og krilletere), har de øvrige etterkommerene tilpasset seg et liv som planteetere.

Man regner i dag at Cetacea som gruppe oppsto fra landlevende klovdyr for omkring 56–53 millioner år siden[5] og at disse dyra via ulike amfibiskse stadier ble fullt ut pelagiske for cirka 40–38 millioner år siden.[6] Videre regner man med at bardehvaler og tannhvaler som grupper trolig splittet for omkring 36–34 millioner år siden.[7][8] Ny forskning antyder at dette kan ha hatt med dannelsen av iskappa som dekker Antarktis å gjøre.[7] Det skjedde for cirka 34 millioner år siden og prosessen tok omkring 200 000 år.[7]

Pakicetus-teorien[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske paleontologen Philip D. Gingerich, som arbeider ved University of Michigan, fant imidlertid et annet svar på gåten i 2000. Under arbeider i Pakistan oppdaget han et 47 millioner år gammelt fossil av Pakicetus, et landlevende dyr på størrelse med en ulv. Gingerich oppdaget sammen med Neil Wells, Donald Russell, og S. M. Ibrahim Shah opprinnelig Pakicetus tilbake i 1983, men det nye funnet besto av deler som gjordet det mulig å fastslå at Pakicetus hadde en ankelknokkel som lignet sauenes og et kranium som lignet hvalenes. Pakicetidene (Pakicetidae), som disse dyrene kalles i et familiebegrep, omfatter i tillegg til slekten Pakicetus også de tre slektene Gandakasia, Nalacetus og Ichthyolestes (sistnevnte på størrelse med en rødrev). Fossile pakicetider er funnet både i Pakistan og i det nordvestre India, i et område forskerne mener var et kystområde for 52 millioner år siden. Man kan derfor tenke seg at de kjøttetende pakicetidene (som altså var rovpattedyr) kanskje fant føden langs denne kyststripen eller kanskje direkte i vannkanten. Pakicetus kan således vise seg å være hvalenes progenitor.

Kladogram[rediger | rediger kilde]

   Laurasiatheria   

 Eulipotyphla


   Ferungulata   
   Pegasoferae   

 Chiroptera


   Zooamata   
   Ferae   

 Carnivora



 Pholidota




 Perissodactyla    




   Cetartiodactyla   

 Tylopoda


   Artiofabula   

 Suina    


   Cetruminantia   

 Ruminantia


   Cetancodonta   

 Hippopotamidae



 Cetacea









Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet «Cetacea» stammer fra det latinske ordet Cetus og blir brukt i biologien som navn på «hval»; den opprinnelige betydningen «stort sjødyr» var mer generell. Den stammer fra det greske ordet ketos, som direkte oversatt betyr «sjømonster». Cetologi er den delen av marin vitenskap som omhandler studiet av hvalartene.

Det finnes mer en 80 hvalarter, men det knytter seg relativt stor usikkerhet til det eksakte antallet. Årsakene til dette er flere. En hovedårsak er at forskere seg i mellom er uenige om hvor grensene for artsdeling skal gå, ikke bare blant hvaler, men generelt sett. Moderne teknologi har ført til at det har blitt «oppdaget» en rekke «nye» arter, basert på forskjeller i artenes anatomi, morfologi og DNA-profil. Man snakker altså ikke om uoppdagede dyr og planter, men om «velkjente» forekomster som med ny teknologi kan defineres som nye arter.

Hvaler er vanskelige å studere, siden de tilbringer mye tid i neddykket tilstand, så man må regne med at det kan komme endringer i både antallet arter og slekter. I de siste to tiårene har det blant annet dukket opp flere nye arter blant de lite kjente nebbhvalene. Teknologien har også vist at dyr vi tidligere regnet som separate arter egentlig tilhører samme art, slik tilfellet var med indusdelfin og gangesdelfin. Disse regnes nå som underarter av indiadelfin (Platanista gangetica).

Familier, slekter og arter[rediger | rediger kilde]

Fylogenien nedenfor er i følge Eske Willerslev m. fl. (2009)[8] og er basert på en molekylær studie av hvalene, der 87 av 89 nålevende arter inngikk. Willerslev påpeker at plasseringen av Megaptera blant Balaenopteridae ikke er avklart og trenger mer forskning.

Hvalens betydning[rediger | rediger kilde]

Hvalfangst[rediger | rediger kilde]

Hovedartikler: Hvalfangst og Norsk hvalfangst
Hvalfangst i siste halvdel av 1800-tallet

Det er uvisst når mennesket først begynte å jakte på hval. De tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst har blitt funnet i Sør-Korea, hvor innrissede tegninger (datert til 6000 f.Kr.) viser at steinaldermennesker jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangsteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikert over tid.

Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel det baskiske fiskeriet, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra 1400 til 1700-tallet, og fiskeriet rundt og imellom Svalbard og Grønland fra rundt 1600 til 1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.

Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot 10 hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet.

Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.

Fredning[rediger | rediger kilde]

Observasjon

I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.

I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting i henhold til norske interesser. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.

Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok den norske regjering at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt.

De norske kvotene på vågehval baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre. I 2005 var kvoten på 670 dyr, mens den for 2007 var på 1 052 dyr. Kvoten var altså like stor som i 2006, men det er en viktig forskjell. I 2007 ble det tillatt å ta inntil 900 dyr i områdene langs kysten, det vil si i Nordsjøen, langs kysten fra Stad til Finnmark, i Barentshavet og ved Svalbard.

I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise.[13]

For 2010 ble kvoten satt til 1286 dyr.[14] Kvoten ble opprettholdt i for årene 2011, 2012 og 2013. I årene 2010 og 2011 ble det fanget henholdsvis 468 og 529 dyr, altså mindre enn halve kvoten.

Paradoksalt nok kunne norske medier i mai/juni 2011 melde at motstanden mot norsk hvalfangst har stilnet, men samtidig melder de samme mediene at norsk hvalfangst er i ferd med å dø ut.[15][16]

Hvalsafari[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hvalsafari

Hvalsafari i Peninsula Valdes (Argentina)

Hvalsafari eller hvalkikking er en trend og en næring som voks fram på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst stoppet opp etter fredningen i 1986. Turister betaler for å komme i nærkontakt med hvaler i sitt naturlige habitat – havet.

At det ble et generelt forbud mot hvalfangst skyldes flere faktorer, ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine kraftige metoder for å stoppe hvalfangsten, men også forskningsmiljøene bidro sterkt. Det ble varslet om kraftig tilbakegang i populasjonene for mange arter, som følge av overfangst. Enkelte arter kan ha vært på randen av utryddelse.

På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for hvalkikking i noen land, som i USA. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som selv kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i flere land, men spesielt i USA og Canada, som var pionerer i den nye næringen. I ettertid har en rekke andre land, Norge inkludert, også etablert slik næringsvirksomhet.

Fakta om hval[rediger | rediger kilde]

Blåhvalen er verdens største dyr, uansett periode
Hektordelfinen er verdens minste hval
  • Størst:
    Blåhvalen kan veie opp mot 200 tonn og bli mer enn 30 meter lang. Den er det største dyret som noen gang har levd på Jorden. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er like stort som en bil, og noen av blodkarene så store at et menneske kan svømme i dem.
  • Minst:
    Hektordelfin måler normalt 1,2–1,5 meter og veier omkring 35–60 kg. Det er den miste hvalen.
  • Hurtigst:
    Spekkhoggere, grindhvaler og melonhodedelfiner kan oppnå en topphastighet på nær 50 km/t, men Stillehavsnisen er trolig ennå hurtigere. Det er trolig også noen av de store finnhvalene.
  • Dødligst:
    Spekkhogger kan drepe og spise både seler og mindre hvaler, som den sluker hele. Den kan til og med angripe kalver av blåhval.
  • Dypest:
    Gåsenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dypdykking blant pattedyr (1 899 meter), men spermhvalen regnes allikevel som den beste dykkeren og kan trolig dykke ned mot 3 000 meter eller mer, men det er fortsatt ikke vitenskapelig dokumentert.
  • Mest lydsterke:
    Blåhvalen er det mest lydsterke dyret på kloden. Skrikene kan nå 186–188 dB eller mer. Heldigvis kommuniserer blåhvalen med infralyd, lyd vi mennesker ikke kan høre. Det mennesklige ørets smertegrense går nemlig ved 130 dB (120 phon).
  • Størst tenner:
    Narhvalens støttann (den har bare en) kan bli 2-3 meter lang og ligner ett vridd spyd. Tannen har gjennom århundrer vært brukt til produksjon av elfenben.
  • Lengst barder:
    Grønlandshvalen har de lengste bardene av alle bardehvaler. Bardene kan bli opp mot 430–450 cm lange og er ca. 35–36 cm brede. Bardene henger ned fra overkjeven i to rader og fungerer som et filter.
  • Største hjerne:
    Spermhvalen har den største hjernen i forhold til kroppen.
  • Lengst migrering:
    Gråhvalen er det pattedyret som migrer lengst av alle, helt opp mot 20 000 km hvert år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann», side 8. Institutt for biologi, NTNU
  2. ^ «It's official: New free-diving record is 1,899 meters (6,230 feet)». Powered by CDNN – CYBER DIVER News Network by LEWIS SMITH
  3. ^ «Strandede hvaler på New Zealand reddet». 21. desember 2005. NTB/VG
  4. ^ Jack Herheim. 2006 «Vil skåne fisk og sjøpattedyr ved Sonar-bruk.» Bellona.no. Oppdatert 25. januar 2008
  5. ^ Thewissen JG, Cooper LN, Clementz MT, Bajpai S, Tiwari BN. Whales originated from aquatic artiodactyls in the Eocene epoch of India. Nature 2007;450:1190-1194.
  6. ^ Gingerich PD, ul-Haq M, von Koenigswald W, Sanders WJ, Smith BH, Zalmout IS. New protocetid whale from the middle eocene of Pakistan: birth on land, precocial development, and sexual dimorphism. PloS One 2009. 4:e4366.
  7. ^ a b c Alexander J. P. Houben m.fl. (2013-04-19). Reorganization of Southern Ocean Plankton Ecosystem at the Onset of Antarctic Glaciation. Science, Vol. 340 no. 6130 pp. 341-344. DOI: 10.1126/science.1223646 Besøkt 2013-07-24
  8. ^ a b Eske Willerslev m.fl. (2009-10-05). Radiation of Extant Cetaceans Driven by Restructuring of the Oceans. Syst Biol (2009) 58 (6): 573-585. doi: 10.1093/sysbio/syp060. Besøkt 2013-07-24
  9. ^ Øystein Størkersen og Sunniva Aagaard. (2013). Handel med truete arter - sjekkliste for CITES 2013. M4-2013. Side 40. Miljødirektoratet. Besøkt 2013-07-24
  10. ^ Reeves, R.R., Smith, B.D., Crespo, E.A. and di Sciara, G.N. (compilers) 2003. Dolphins, Whales and Porpoises: 2002-2010 Conservation Action Plan for the World's Cetaceans. IUCN/SSC Cetacean Specialist Group. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
  11. ^ Rice, Dale W. 1998. Marine Mammals of the World: Systematics and Distribution. Special Publications of the Society for Marine Mammals, no. 4. The Society for Marine Mammalogy. Lawrence, Kansas, USA. ix + 231. ISBN 1-891276-03-4
  12. ^ Tursiops aduncus (Indian Ocean Bottlenose Dolphin, Red Sea Bottlenose Dolphin). Zipcode Zoo
  13. ^ «Hval ut av Rødlista». High North Alliance. High North News 29. januar 2007
  14. ^ «Kvote på hval for 2010»
  15. ^ Torbjørn Pedersen. (2011-06-04). Protestene mot norsk hvalfangst stilne. Aftenposten. Besøkt 2013-07-27
  16. ^ Full krise i norsk hvalfangst. (2011-05-04). NRK Nordland Besøkt 2013-07-27

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonner, Nigel. Whales of the World, Octopus Publishing, 2002, ISBN 0-7137-2369-6
  • Cahill, T. Dolphins, National Geographic, 2003, ISBN 0-7922-3372-7
  • Carwardine, Mark. Wale und Delfine, Delius Klasing, 1996, ISBN 978-3-89893-501-2
  • Carwardine, Mark. Delfine – Biologie, Verbreitung, Beobachtung in freier Wldbahn, Naturbuch Verlag, 1996, ISBN 3-89440-226-1
  • Carwardine, Mark, Hoyt, R., Fordyce E., Gill, P. Whales & Dolphins – the ultimate guide to marine mammals, Harper Collins, 2002, ISBN 0-00-220105-4
  • Clapham, P. Whales, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2001, ISBN 1-84107-095-5 s. o.,
  • Coenen, A. The whale book: whales and other marine animals as described by Adriaen Coenen in 1585, Reaktion Books, 2003, ISBN 1-86189-174-1
  • Gérard, Soury. Das große Buch der Delfine, Deliuzs Klasing, 1997, ISBN 3-7688-1063-1
  • Harris, Caroline. 2006. I Wonder Why Whales Sing. ISBN 978-0-7534-5965-2
  • Haug, Tore. 1998. Sjøpattedyr – om hval og sel i norske farvann. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-00-22729-8
  • Kalland, Arne. 1996. Hval og hvalfangst: Vitenskap, politikk, etikk. ad Notam/Gyldendal. ISBN 82-417-0682-0
  • Kalland, Arne. 1996. Marine Mammals in the Culture of Norwegian Coastal Communities. Elsevier. ISBN 0-444-82070-1
  • Kiefner, Ralf. Wale und Delfine weltweit, Jahr Top Special Verlag, 2002 ISBN 3-86132-620-5
  • Kinze, C. C. Photographic Guide to the Marine Mammals of the North Atlantic, Oxford University Press, 2002, ISBN 0-19-852625-3
  • Mann, J., Connor, R. C., Tyack, P. L., Whitehead, H. (ed.) Cetacean Societies – Field Studies of Dolphins and Whales, University of Chicago Press, 2000, ISBN 0-226-50340-2
  • Martin, T. Whales, Dolphins & Porpoises, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2003, ISBN 1-84107-173-0
  • McIntyre, Joan (Hrsg). Der Geist in den Wassern. Zu Ehren des Bewußtseins der Wale und Delphine; Zweitausendeins-Verlag, 1982-2000 (18.Aufl.) (Bokanmeldelse) ISBN 978-3-86150-079-7
  • Nakamura, T. Dolphins, Chronicle Books, 1997, ISBN 0-8118-1621-4
  • Niethammer, J, Krapp, F. (Hrsg). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 6: Meeressäuger, Tel 1B: Wale und Delphine 1; AULA-Verlag Wiesbaden, 1994 ISBN 978-3-89104-699-9
  • Nowak, R. M. Walker's Marine Mammals of the World, Johns Hopkins University Press, 2003, ISBN 0-8018-7343-6
  • Reeves, R. R. Stewart B. S., Clapham P. J., Powell J. A., See Mammals of the World – a complete Guide to Whales, Dolphins, Seals, Sea Lions and Sea Cows, A&C Black, 2002, ISBN 0-7136-6334-0
  • Smolker, R. To touch a wild dolphin – a journey of Discovery with the Sea's Most Intelligent Creatures, Souvenir Press, 2002, ISBN 0-285-63655-3
  • Williams, Heathcote. Kontinent der Wale, Zweitausendeins, 1998, ISBN 3-86150-058-2
  • Wilson, B. Dolphins, World Life Library, Colin Baxter Photography, 2002, ISBN 1-84107-163-3
  • Würtz, M., Repetto N. Underwater world: Dolphins and Whales, White Star Guides, 2003, ISBN 88-8095-943-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Dette er kilder som ikke er referert direkte i teksten, men som i en viss utstrekning er benyttet.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cetacea – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Cetacea – detaljert artsinformasjon