Freden i Utrecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Må ikke forveksles med Freden i Utrecht (1474)
Europa etter Freden i Utrecht

Freden i Utrecht var en rekke med fredsavtaler, framfor ett dokument, signert i Utrecht i 1713 av de krigførende maktene som førte til at den spanske arvefølgekrig ble avsluttet. Avtalene som ble inngått mellom flere europeiske stater, inkludert Spania, Storbritannia, Frankrike, Portugal, Savoie, og republikken Nederlandene i mars og april 1713 førte til at krigen, som begynte i 1701, ble avsluttet i 1715.

Avtalene som ble inngått mellom representanter av Ludvig XIV av Frankrike og hans barnebarn Filip V av Spania på den ene siden, og representantene til Anne av Storbritannia, Viktor Amadeus II av Sardinia, Johan V av Portugal og republikken Nederlandene på den andre siden. De markerte slutten på de franske ambisjonene om et hegemoni i Europa, uttrykt i krigene til Ludvig XIV, og bevart i det europeiske systemet basert på maktbalanse.[1]

Blant de konkrete resultatene var blant annet at Savoie mottok Sicilia og deler av hertugdømmet Milano, mens Karl VI av Det tysk-romerske rike mottok de spanske Nederlandene, kongedømmet Napoli, Sardinia, og deler av hertugdømmet Milano. Spania avga Gibraltar og Menorca til Storbritannia.[2] I Nord-Amerika avga Frankrike til Storbritannia lands krav på Newfoundland og Hudson's Bay Companys områder i Rupert's Land.[3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Palmer, R.R. (1961): A History of the Modern World, 2. utg., s. 234.
  2. ^ Reynolds, Paul (3. august 2004): «Gibraltar and other empire leftovers», BBC
  3. ^ American Annals 1813, s. 73
  4. ^ «Article X», A Collection of Treaties Between Great Britain and Other Powers, Archive.org

Se også[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.